Innhold
Motstandsmann og bauta
NILS CHRISTIAN AAMOTSBAKKEN
1917 – 1997
Av Halvor A. Hartz
Innholdsfortegnelse
Bestevennen Ruben til fienden
Krigsinnsats og forfrysning
9. april og felttoget
Til Sverige
På hemmelig oppdrag i Norge
Celler under Bjørndalskollen
Rekvirering av motorsykler
Nils med i oppklaringspatrulje
Kontakt med fienden
Skuddveksling på liv og død
Hjemturen
Frigjøringen
Militærtjeneste etter krigen
Støttet sjefen
Forord
Dette er i hovedsak en transkripsjon fra et intervju gjort av Olav Sørensen og hans sønn med Nils Åmotsbakken ca. 1995. Forfatteren fikk låne et kassettbånd av Olav Sørensen i 2020 med intervjuet, og har overført det til elektronisk format. Når ikke annet er oppgitt i fotnote så stammer informasjonen fra nevnte intervju.
Åmot, februar 2023
Barndom og oppvekst
Faren til Nils het Jørgen Nilsen Aamotsbakken og var fra Åmot i Modum, et småbruk med samme navn.[1] Da Nils kom til verden 12. juli 1917 bodde familien i Tistedalen. Faren forsørget familien som maskinfører ved Saugbruksforeningen, en papirfabrikk i Halden. Nils var nest yngst i en søskenflokk på sju og hadde fire eldre søstre og to brødre, den ene eldre og den andre ett år yngre.[2] I 1919 tok spanskesyken hustruen Agnes Christina og etterlot den da 39 år gamle Jørgen med sju barn mellom 17 og ett år.[3] Jørgen flyttet med barneflokken til Åmot og bosatte seg på eiendommen Aamotsbakken etter Jørgens far. Aamotsbakken er et lite bruk på østbredden av Drammenselven, rett nord for Korketrekkeren. For å få det til å gå rundt måtte faren ansette en hushjelp som hjalp til med barn og hus, selv måtte han fortsette som papirarbeider, nå på Embretsfoss Fabrikker hvor han ble papirmester.
Det sier seg selv at barna tidlig måtte lære å klare seg selv, og de ble en sammensveiset søskenflokk. Nils hadde et godt hode og mange talenter, og gjorde det svært godt både på skole og i idrett.
I trettiåra, da Nils skulle ut i arbeidslivet, var det enorm arbeidsledighet. Da han fikk jobb på Drammenselvens Papirfabrikker var han den eneste fra hans skoleklasse som hadde arbeid. Alle de andre var uten fast arbeid.
I trettiåra ble det ikke bevilget nok penger til at alle vernepliktige fikk avtjene førstegangs-tjeneste i militæret. Det førte til at det ble holdt loddtrekning der noen ble fritatt mens andre ble trukket ut til å gjennomføre en kort førstegangstjeneste. Nils ble fritrukket på sesjon, og da han søkte på befalsskolen ble han avvist med den begrunnelsen at han hadde to hull i tennene.
Nils drev mye med idrett i oppveksten. Som ung mann før krigsutbruddet gjorde han det spesielt bra på lange distanser på ski der han i flere år hadde hevdet seg på resultatlistene.
Han var spenstig og slank, og ble etter hvert 176 cm høy. I tillegg til å hevde seg i langrenn drev han med boksing, der han kjempet i weltervekt-klassen.[4] Nils Aamotsbakken var derfor i svært god fysisk form da krigsskyene trakk opp over Europa høsten 1939.
Frivillig i krig
Som ung var Nils Aamotsbakken radikal politisk, og beskriver seg som en engasjert sosialist. Da borgerkrigen i Spania pågikk fra 1936 til 1939 ønsket han å verve seg på republikansk side. Fra norske myndigheter var det lagt hindringer for at nordmenn skulle verve seg og ta del i den spanske borgerkrigen. Det var derfor ikke lett for de som ønsket å reise og kjempe mot fascismen, slik denne krigen ble definert. Nils gjorde framstøt for å komme seg ned, men borgerkrigen var over før det ordnet seg. Det var ikke bare idealisme som drev ham, han hadde også en god porsjon eventyrlyst.
Nils, som ikke hadde fått noen militær opplæring i det norske forsvaret, hadde likevel lært seg våpenbruk. Det Frivillige Skyttervesen som var dannet da Norge var i union med Sverige, hadde som formål å gi nordmenn opplæring i våpenbruk. Frivillig opplæring i våpenbruk fikk et kraftig oppsving her i landet rett før utbruddet av andre verdenskrig. Søndre Modum Skytterlag i Åmot lånte armérifler fra Forsvaret, og hadde stor oppslutning på sine våpenøvelser.
I november 1939 gikk store sovjetiske styrker til angrep på Finland etter et kraftig og uakseptabelt politisk press mot det vesle nordiske demokratiet. Angrepet førte til stor sympati for finnene her i landet, og mange norske meldte seg frivillig til å kjempe på finnenes side.
Det var ikke noe som hindret Nils i å melde seg som frivillig på finnenes side i kampen mot den sovjetiske invasjonsstyrken. Den finske legasjonen i Norge organiserte rekruttering av nordmenn. De norske ble innlemmet i Svenska
Frivilligkåren, en avdeling bestående hovedsakelig av svenske frivillige. Styrken var på i overkant av 8000 mann, og 900 av dem var nordmenn.[5] Nils meldte seg sammen med fire andre fra Modum, blant dem barndomsvennen Ruben Gunnarsson. De tre andre var Tor Engen, Trygve Kristensen og Walter Midtskogen.
Bestevennen Ruben til fienden
Ruben var sønn av et svensk ektepar som kom til Modum i begynnelsen av det tjuende århundret. Ruben og Nils gikk på skole sammen og var ekte blodsbrødre. Som guttunger hadde de skåret seg og så gnidd de blødende sårene mot hverandre, slik de hadde lest i indianerbøkene. Tilbake fra vinterkrigen gikk Nils i gang med motstandsarbeid mens Ruben valgte å gå i tysk tjeneste. Han var blant de første nordmennene som meldte seg til krigstjeneste på fiendens side. Ruben Gunnarsson var født 15. juli 1918 og meldte seg inn i Nasjonal Samling allerede 3. august 1940.[6] Etter soldatopplæring i Tyskland ble han innlemmet i 1. bataljon i regiment Nordland som var en del av SS-Divisjon Wiking. Dermed var han med allerede i starten av operasjon Barbarossa, tyskernes angrep på Sovjet-samveldet 22. juni 1941. For SS-Schütze Ruben Gunnarsson fra Åmot i Modum ble krigen kort og brutal. Etter drøyt tre måneders intens kamp på østfronten ble han alvorlig såret og døde av skadene på et feltsykehus i Brieg den 8. oktober 1941. Han fikk sin soldatgrav i den polske byen Wroclaw.
Etter krigen reflekterte Nils over skjebnen til sin barndomsvenn, som jo hadde valgt å sloss for den fienden som Nils selv brukte fem år av sitt liv til å bekjempe. Nils mente det på mange måter var en mening med at hans venn Ruben skulle få slippe å oppleve utfallet av krigen. Han var overbevist om at Ruben ville tatt sin død når han fikk vite hva nazistene hadde foretatt seg av grusomheter. Da Ruben meldte seg i 1940 kunne han ikke vite noe om holocaust og alle de andre forbrytelsene nazistene gjorde seg skyldig i.
Krigsinnsats og forfrysning
Den finske legasjonen i Norge ordnet med reise til Sverige og videre til Finland. Som en del av Svenska Frivilligkåren ble Nils og Ruben rett på nyåret 1940 sendt til den svenske grensebyen Haparanda.[7] De krysset grensen mot Finland og ble forlagt i byen Kemi der de ble bevæpnet, satt opp i avdelinger og gitt soldatopplæring. Vinteren 1939/40 var særdeles kald. I dagevis var det temperaturer på mellom 30 og 40 kuldegrader. Så lenge de var under opplæring i Kemi fikk de rikelig med varm mat, noe de finske lottene sørget for.
Siden Nils var en så dreven skiløper ble han innrullert i et skiløperkompani, mens Ruben havnet i en annen avdeling. Dermed skiltes veiene til de to barndomskameratene. Nils ble ordonnans i et kompani bestående stort sett av svensker. Som ordonnans, før bærbar feltradio var oppfunnet, måtte han gå på ski fram og tilbake mellom de enkelte avdelingene med meldinger. Det innebar at når kompaniet var i marsj, på rekke, så måtte han gå mer enn dobbelt så langt som resten av kompaniet.
Svenska Frivilligkåren ble satt inn på Salla-fronten, øst for Rovaniemi. Den 28. februar tok de over stillinger fra en finsk avdeling som var blitt overført til et annet frontavsnitt. [8] De ble skuffet over komforten da de trodde finnene hadde etterlatt seg varme og trygge bunkere. Det var ikke tilfelle, og bunkerne var så dårlige at de foretrakk å bo i telt. Livet i telt var heller ikke mye komfortabelt. For det første var de 20 mann i et telt som var beregnet på 15, og til tross for god fyr i teltovnen var det en kald fornøyelse. Dagene gikk med til patruljer, vakthold og ordonnansoppdrag. Det ble mye slit, lite søvn og mat, og god tid til å lengte hjem.
Stillingene deres lå nært de russiske posisjonene, det var bare ei myr mellom dem. Russerne skjøt daglig noen runder med artilleri mot de svensk-finske stillingene. Finnene manglet effektivt luftforsvar. Russerne hadde fullstendig overtak i lufta og fløy med jagerfly som beskjøt stillingene til Nils og de andre frivillige hver dag når det var klarvær. Dette førte til at det ble vanskelig å bringe fram forsyninger. Når de fikk mat var det oftest i form av knekkebrød og pemmikan. Pemmikanen, som besto av tørket kjøtt og bær blandet inn i fett, ble varmet opp i vann på teltovnen. Den ekstreme kulda førte til at våpnene ikke fungerte hvis de var smurt med våpenolje. De måtte koke alle bevegelige deler og sette dem helt tørre inn i våpnene for at de skulle virke.
Før vinterkrigen var slutt fikk Nils alvorlig forfrysning i begge føttene og ble erklært stridsudyktig. Han ble først transportert til et feltlasarett bak fronten. Derfra ble han sendt med tog til et sykehus i Sverige der han ble lagt inn og gitt behandling for frostskadene. Den 13. mars 1940 ble det våpenhvile. Det ble inngått en avtale mellom Finland og Sovjetunionen om stans i kampene, og finnene ble tvunget til å avstå betydelige landområder til Sovjet-unionen.
Nils lå fortsatt på sykehus i Sverige da det den 6. april ble organisert togtransport for de norske tilbake til Norge. På grunn av forfrysningene klarte ikke Nils å gå uten ved hjelp av to stokker, en i hver hånd. Nils ble beordret som transportsjef på en av tog-vognene med norske frivillige, og de kom til Oslo søndag 7. april 1940. Seint samme kveld var han hjemme i Åmot. Det Nils hadde gjennomgått av farer og strabaser under vinterkrigen i Finland hadde herdet ham og vist ham at han kunne håndtere farlige situasjoner uten å miste hodet. 23 år gammel var Nils Aamotsbakken klar til å gjøre det som kampen mot okkupanten og deres norske medløpere måtte kreve, en kamp som nå sto for døra.
9. april 1940 og felttoget
Natt til tirsdag 9. april 1940 angrep tyske styrker Norge og landsatte styrker i flere byer. Regjeringen iverksatte mobilisering, men på grunn av mange uklarheter og dårlige forberedelser ble bare deler av det norske mobiliseringsforsvaret satt på krigsfot. De fleste vernepliktige i Åmot skulle i tilfelle krig møte på Helgelandsmoen ved Hønefoss. Mange tok seg fram dit der de ble mobilisert i avdelinger som så ble satt inn mot angriperen på Ringerike og i Valdres. En forsterket tysk bataljon hadde i oppdrag å marsjere mot Ringerike fra Oslo gjennom Drammen, Hokksund og Modum. Denne avdelingen rykket fram gjennom Åmot fredag 12. april.
Skytterlaget på Åmot hadde fått låne et antall geværer, Krag Jørgensen, fra regimentet på Hønefoss, til bruk for frivillig våpenopplæring. Flere av ungdommene ville under ledelse av Kristian Bjørndalen bevæpne seg og gå i stilling i Åmot og ta opp kampen mot de framrykkende tyskerne. Men det ga de opp da Nils advarte dem. Han gjorde det klart at de i henhold til krigens lover ville de bli betraktet som ulovlig stridende og ikke bli vist noen nåde dersom de ble tatt til fange av tyskerne. Dermed ga de opp den tanken.
De visste at geværene som skytterlaget hadde lånt nå trengtes i regimentet på Hønefoss. Nils og kompisen hans, Ola Wold, bestemte seg for at de måtte få geværene brakt oppover til avdelingen så fort som mulig. Ola disponerte en bil, en liten Fiat, som de lastet opp med de lånte geværene og kjørte så mot Hønefoss. De var et underlig skue, siden de begge var skadet og gikk med stokker. Ola Wold hadde skadet seg i ei motorsykkelulykke, mens føttene til Nils fortsatt ikke var leget etter forfrysningen han pådro seg i Finland.
Framme på Helgelandsmoen gikk det greit å få avlevert geværene til rette militære myndigheter.[9] De to åmotguttene opplevde tilstandene på mobiliseringsstedet som kaotisk, noe det på mange måter også var. På veg hjem til Åmot fant de Nybrua i Geithus liggende i elva og ødelagt.[10] På ordre fra norske militære myndigheter hadde mekanikeren Julian Andersen på Drammenselven Papirfabrikker skåret over vairene med skjærebrenner for å hindre tyskernes frammarsj.[11] De måtte derfor parkere bilen i Geithus og tok seg til fots over fabrikkbrua og honklet seg hjemover mot Åmot, begge med stokker for å holde seg oppreist. Ved Stalsberg skole møtte de et lag med tyske soldater og ble anropt av lagføreren. Mens de sto der med hendene i været og ble undersøkt begynte Nils av en eller annen grunn å le. Den tyske lagføreren ble fly forbanna og jagde dem sørover i retning Åmot. I Vassbunn kunne de konstatere at tyskerne hadde satt opp to maskingeværstillinger.
Noen dager seinere bestemte Nils og noen kamerater seg for å slutte seg til de norske styrkene som kjempet mot de tyske angriperne, som nå befant seg i Valdres. Han var blitt såpass bra i beina etter forfrysningen at han kunne kaste kjeppene som han hadde brukt til nå. Sammen med sin bror Anker og et par til fra Åmot gikk de opp til Eggedal, over fjellet og videre til Bromma i Hallingdal. De fant Bromma evakuert og folketom, og gikk over Hallingdalselva på isen og videre til jernbanestasjonen. Nå trodde de at de hadde kommet seg foran de tyske linjene. På stasjonen fant en dresin som de tok og begynte å tråkke nordover for å slutte seg til de norske avdelingene som de antok måtte være nord for dem.
Da de hadde syklet en stund på jernbanelinja med dresinen oppdaget de plutselig at de hadde en tysk maskingeværstilling rett foran seg. De heiv seg av dresinen og karret seg opp fjellskråningene mot øst, uten å bli beskutt. De hadde ski, ryggsekk og litt mat og gikk østover opp i fjellene. Da de kom over mot Valdres traff de på mange sivile som hadde rømt til fjells for å unngå de harde kampene som pågikk i Valdres mellom de fremrykkende tyske styrkene og de norske som drev oppholdende strid nordover i dalførene. Mens de var i fjellene der var det noen av de evakuerte som hadde hørt på radioen at de norske styrkene overgitt seg. De norske styrkene som hadde kjempet på Ringerike, i Valdres og Hallingdal overga seg den 29. april 1940. Dermed måtte de begi seg på hjemveien.
Først kom de til Hedalen der de fikk mat og kunne hvile et par dager. Derfra gikk de til fots til Hønefoss. Under veis kunne de iaktta alle bilvrakene og ødeleggelsene etter de harde kampene som hadde funnet sted i Ådal. De forsøkte å få liv i en av bilene som sto langs veien, men måtte gi opp og fortsette til fots. Framme i Hønefoss kom de seg på et tog som gikk hjem til Åmot. Det var nå blitt tidlig mai, og tyskerne hadde tatt kontroll i hele Norge sør for polarsirkelen.
Allerede høsten 1940 begynte Nils å organisere motstandsarbeid. Sammen med kamerater som var innstilt på å ta opp kampen mot de tyske okkupantene og norske nazister, organiserte de seg i all hemmelighet i militære formasjoner. De satte opp lag, som igjen ble organisert i tropp. Nils kunne nå dra nytte av erfaringene han hadde tilegnet seg under vinterkrigen i Finland. De var innforstått med at det de gjorde var farlig, og ble de tatt av tyskerne eller norske nazi-myndigheter så hadde de blitt skutt.
Til Sverige
Det første krigsåret var det vanskelig for kampvillige nordmenn å se nytten av å bli i hjemlandet. Mange ønsket seg ut for å kunne slutte seg til avdelinger som kjempet mot tyskerne på forskjellige kontinenter. Utpå vinteren 1941 bestemte Nils seg for at han ville ta seg over til England for å slutte seg til de norske styrkene der. Den gang, før tyskerne angrep Sovjet, var det mulig for norske unge menn som ville til England, å reise fra Sverige gjennom Sovjet med tog og videre med skip fra Østen, rundt Afrika til enten England eller USA og Canada.
Sammen med Åmot-gutten Bjarne Grønlund bestemte Nils seg for å sette kursen for England. Påsken 1941 tok de toget til Lillehammer. Derfra gikk de så Birkebeiner-løypa over til Rena og fortsatte videre til Sverige, der den første bebyggelsen de kom til var en enslig svensk fjellgård. Bonden på gården sa at de godt kunne ligge der over natta, men at de måtte komme seg videre neste dag. Han kunne fortelle dem at det dagen etter ville komme en svensk militærpatrulje, og da ville de bli skysset tilbake til Norge hvis de fant dem der.
Etter overnatting i ei koie kom de til ei lita bygd som het Stjernan.[12] Sultene som de var gikk de inn på en kafe for å kjøpe seg noe mat, for norske penger. Mens de sto der kjente Nils en hånd på skulderen. Det var en svensk politimann som kunne opplyse dem om at de var arrestert. I forfjamselsen spurte Nils politimannen ham om hvordan han kunne se at de var norske. – Dere er barhodet, uten lue. Ingen svensker gikk visst uten lue. Politimannen var grei og kjørte dem til lensmannen i Sälen der de fikk rom og mat fra det lokale hotellet.
Fra Sälen ble de sendt til Ørebry hvor den norske legasjonen på den tiden hadde mottakssenteret for norske flyktninger. Nils Aamotsbakken ble registrert som norsk flyktning den 12. april 1941 og fikk registreringsnummeret 00557 i det norske flyktningeregisteret.[13] De to vennene fra Åmot oppholdt seg i Øreryd i noen uker og fikk beskjed fra flyktningkontoret at de kunne søke seg til den norske avdelingen de ønsket seg mest. Nils ville til det norske flyvåpenet i England, mens Grønlund havnet i de norske politistyrkene som fikk utdannelse i Sverige. Dermed skiltes deres veier, og Nils ble overført til Stockholm. Den norske legasjonen sørget godt for de norske ungdommene som ville kjempe for Norges frihet, og organiserte mat, klær og bosted for dem.[14] I Stockholm ble Nils innkvartert i en leilighet sammen med tre andre nordmenn i påvente av at reisen hans rundt halve jorda og til England skulle organiseres.
Det var komplisert å organisere transporten til England siden det måtte ordnes med visum til hvert av de landene som han skulle reise gjennom. Særlig problematisk var dette med landene i Midtøsten. Imidlertid ordnet alt seg for Nils etter hvert, og han ble sammen med noen andre norske booket på et fly til Helsingfors, som var første etappe på den lange reisen. Avreisedagen var satt til 22. juni 1941, og kvelden før ble det holdt stor avreisefest i Stockholm for de heldige som skulle få reise. Den 22. juni var den dagen Tyskland iverksatte sin storstilte operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. Dermed var reiseruta til Nils og de andre norske som skulle til England blokkert for resten av krigen.
Vervet som agent
Skuffelsen var naturligvis stor da det ikke ble noen reise til England. Tilbudet han nå fikk var å bli sendt på skogsarbeidsleir, noe som var lite fristende. Men en dag ble Nils kalt til den norske legasjonen hvor han ble tatt imot av major Gundersen, som var fly-attaché.[15] Major Gundersen visste av en eller annen grunn at Nils under oppholdet i Øreryd hadde vært i kontakt med noen nordlendinger. Disse nordlendingene var fra Herøy, ei øy på Helgelandskysten utenfor Sandnessjøen der de hadde drevet illegal virksomhet.[16] Under samtalen på major Gundersens kontor kom det fram at han ønsket å verve Nils til etterretningsoppdrag i det okkuperte Norge. I Trondheims-området skulle han spionere på tyskerne for deretter å reise til Nordland hvor han skulle etablere en hemmelig kurerrute til bruk for agenter.
I følge majoren var det for risikabelt å benytte lokale menn til dette. Nils skulle inngå i en liten gruppe bestående av tre andre nordmenn (en av dem var utdannet flyver) som i likhet med ham selv var kommet som flyktninger til Sverige. De fikk oppgitt navnet til en kontaktperson som de skulle oppsøke underveis, og som ville gi dem flere detaljer om oppdraget. Kontaktpersonen viste seg å være professor Årthun ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim. Etter endt oppdrag i Trøndelag og Nordland skulle de ta seg til Ytterholmen fyr, som ligger vest for Herøy og Sandnessjøen. Der de ville bli hentet til England av en ubåt.
Major Gundersen instruerte dem om hvordan de skulle rapportere til ham underveis. Dette skulle skje ved at de rykket inn små annonser iden norske dagsavisen Aftenposten som kom ut i Oslo. På grunn av vareknappheten i Norge var avisene fulle av bytte- og til-salgs annonser. Aftenposten, som var kontrollert av nazistene, ble også solgt i Stockholm. Gjennom et avtalt kodespråk kunne de gjennom teksten i annonsene få gitt beskjed til Gundersen om hvor de var, og hvordan det gikk med dem og løsningen av oppdragene.
Svenske myndigheter ønsket ikke å bidra til at nordmenn på oppdrag skulle ta seg over riksgrensen mellom Sverige og Norge. Derfor måtte de komme seg over til Norge uten at de ble oppdaget av svenske og tyske myndigheter. Utstyrt med oppdrag, penger og hvert sitt håndvåpen som de hadde fått av major Gundersen, reiste de fire unge nordmennene nordover i Sverige der de utga seg for å være svenske turister. Nils hadde nå lært seg så godt svensk at han kunne utgi seg for å være svensk. Dermed var Nils talsmann for gruppa så lenge de reiste i Sverige.
Svenskene hadde opprettet en sikkerhetssone på tre mil fra norskegrensa som det ikke var lov for noen å ferdes i, heller ikke for svensker. På et pensjonat så nær sikkerhetssonen som mulig sjekket de inn. Der kom de i snakk med en drosjesjåfør som virket sympatisk for Norges sak og de tok sjansen på å be ham om bistand. Han var straks med på notene og kjørte dem til et sted som lå ei mil fra norskegrensa. Derfra gikk karene til fots over grensa uten å bli oppdaget, og dermed var de tilbake i det okkuperte Norge.
På hemmelig oppdrag i Norge
Gruppa på fire norske unge menn – nå på spionoppdrag for norske militære myndig-heter – kom etter hvert fram til ei hytte i Tydal som eides av Trondheim turistforening.[17] Der gjorde de seg kjent med verten på hytta som viste seg å være en god nordmann. Han advarte dem på det sterkeste mot lensmannen i Tydal som var nazist. Problemet nå var at karene trengte norske legitimasjonskort og rasjoneringskort, noe som var helt nødvendig for at de skulle kunne oppholde seg i Norge. De valgte da å oppsøke lensmannen, med våpen i hånd. Nils gjorde det helt klart for lensmannen at han måtte utferdige legitimasjonskort til hver av dem, i tillegg til at han måtte gi dem rasjoneringskort. De truet han med at han ville bli drept dersom han motsatte seg dette, eller om han rapporterte om hendelsen i ettertid. De innbilte lensmannen at de hadde forbindelser i bygda som sto klare til å likvidere ham dersom han foretok seg noe som helst med tanke på å angi dem. Synet av den ladde pistolen til Nils var et argument som nazi-lensmannen forsto. Uten ytterligere argumentasjon utstedte han de nødvendige dokumentene på dekknavnene som ble diktert. De norske agentene hadde nå skaffet seg ekte legitimasjonskort på falske navn.
Fra Tydal reiste de videre til Trondheim. Tyskerne hadde på kort tid bygget en viktig flyplass på Vernes og omringet den med luftvernkanoner. Noen av luftvernbatteriene var ekte, mens andre var narre-kanoner – attrapper – laget av tre. Dette var gjort for å forvirre de allierte dersom de skulle forsøke seg på angrep mot flyplassen. Britisk etterretning ønsket å vite hvilke stillinger det var ekte kanoner i, og hvilke som var attrapper. Oppdraget med å finne ut av dette var det Nils og gruppa hans som hadde fått av major Gundersen. Den eneste måten å finne ut dette på var å ta seg helt inn i kanonstillingene. På dagtid la karene seg til oppe i åssiden og overvåket tyskernes aktivitet med kikkert. Om natten smøyg de seg fram og inn i de enkelte stillingene og klarte med stor risiko for å bli avslørt å slå fast hvilke kanoner som var ekte og hvilke som var laget av treverk. Posisjonene til kanonene ble tegnet inn på et kart.
På høyskolen i Trondheim sporet de opp den oppgitte kontaktmannen, professor Årthun. Han hadde kontakter i det aktuelle området i Nordland, der hvor Nils og gruppa hans skulle etablere kurerrute. Det viste seg at kurerruta skulle gå over Helgeland, fra kysten til svenskegrensa. De fire agentene reiste så til Mosjøen hvor de gikk i gang med oppdraget. De hadde fått oppgitt navnet på en fisker i Mosjøen som de skulle kontakte. Da kurerruta var etablert tok fiskeren dem med til Ytterholmen hvor den allierte ubåten skulle hente dem. Men ubåten kom ikke som avtalt. Grunnen var at den var blitt oppdaget og beskutt av tyske stridskrefter.
Fiskebåtskipperen fryktet nå både for båten og livet sitt og ville ikke ha noe mer med Nils og de andre i gruppa hans å gjøre. De tvang ham til å ta dem med tilbake til Mosjøen, der gruppa løste seg opp og de dro hver til sitt. Så vidt Nils visste var den kurer-ruta de etablerte på Helgeland i virksomhet hele krigen ut.
I dette området var det stor aktivitet gjennom hele krigen med agenter sendt fra London i forskjellige operasjoner. Det var den britiske Special Operations Executive (SOE) som iverksatte operasjoner i Helgeland, ledet av norske agenter tilknyttet NORIC 1 (Kompani Linge). Winston Churchill ønsket at de allierte skulle foreta en landgang med store styrker for å kappe Norge i to på Helgeland, for dermed å hindre tyskerne i å operere i nord. Planen gikk under kodenavnet Jupiter. Selv om de fagmilitære sterkt frarådet en slik operasjon ville ikke Churchill gi opp tanken, og passet på at det hele tiden var agenter og militær aktivitet i området. Han sørget også for at det ble levert betydelige mengder våpen til området. Allerede i 1941 var flere agenter på plass i Operation Archer som var skipet inn fra England, fulgt av tilsvarende operasjoner under kodenavnene Heron 1 og Heron 2 i de neste årene.[18] Jupiter ble holdt i live av Winston Churchill helt fra 1941 og fram til invasjonen i Normandie, 6. juni 1944. Adolf Hitler tolket denne aktiviteten som en bekreftelse på hans egen ide om at Norge var målet for en alliert invasjon. Denne forestillingen førte til at tyskerne bandt opp store deler av sine styrker her i landet.
Nils hadde fått i oppdrag av major Gundersen å avgi skriftlig rapport etter endt oppdrag. I tilfelle han ikke skulle lykkes med å ta seg over til England var det gjort avtale om alternativ rapportering. Plan B gikk ut på at Nils skulle møte opp på en spesiell dag, til avtalt tid, på et bestemt rom på Rikshospitalet i Oslo. På det rommet ville han finne en person, og den skulle han levere rapporten til. Han reiste, fortsatt under falsk identitet, fra Mosjøen til Oslo. Da han møtte opp på Rikshospitalet viste det seg at den som befant seg på rommet og tok imot rapporten hans var Sylvia Salvesen. Hun ble seinere arrestert og satt i konsentrasjonsleiren Ravensbrück.[19] Nils fikk så ordre om å ta seg hjem.
Siden Nils ikke var etterlyst kunne han komme hjem til Åmot og fortsette å leve der under sitt riktige navn. Han oppsøkte lensmannen i Søndre Modum, Martin Bakken, som han stolte fullt og fast på, og fortalte at han trengte legitimasjonskort og rasjoneringsmerker på sitt rette navn. De ble enige om at fraværet hans fra Modum skulle forklares med at han hadde vært på tyskerarbeid i Nord-Norge. Det var ikke populært blant gode sambygdinger at han hadde vært i arbeid for tyskerne, men siden denne fortellingen ga han alibi så levde Nils godt med det.
Motstandsarbeid i Modum
Tilbake i Åmot begynte Nils å forberede en sivil yrkeskarriere ved å ta kurs ved Horten tekniske skole. Dette hindret ham ikke igjen å gå for fullt inn i motstandsarbeidet som han hadde påbegynt før han dro til Sverige. Han kastet seg inn i arbeidet med å øve opp menn fra Åmot i militære disipliner. Skogene rundt Åmot ble brukt til øvelser. Det var en utfordring at de ikke kunne drive aktiviteter som kunne høres i bygda, og dermed var det vanskelig å gjennomføre skyte- og sprengningsøvelser. Nils var nå blitt en dreven motstandsmann, fast bestemt på å yte væpnet motstand mot tyskere og norske nazister. Fra nå av var han for alle i motstandsbevegelsen ikke lenger Nils Aamots-bakken, men Tjoms eller Trygve I, som var to av hans dekknavn.
Vinteren 1943 deltok Nils sammen med flere andre ledere fra Milorg på et tre ukers kurs på Holtefjell.[20] Det var daværende områdesjef i Milorg Modum og Sigdal, Gunnar Raaen, som organiserte kurset. Instruktørene på kurset var de legendariske motstandsmennene og sabotørene Tor Stenersen og Bror With, sistnevnte med dekknavnet Granat-Larsen. Stenersen, som gikk under dekknavnet Kalle Iversen, var sendt fra Kompani Linge og satte sin ære å kjøre elevene knallhardt. Blant annet måtte kursdeltagerne legge seg i en dam og ligge der til de frøys fast. Fagene som Stenersen underviste i var våpenbruk, sabotasje, angrep på vaktpost og nærkamp. Bror With lærte Nils og de andre elevene hvordan de skulle lage håndgranater. Stenersen ble i april 1944 arrestert av Gestapo og tok sitt eget liv for ikke å røpe noe.
Oppbygginga av Milorg i Åmot gikk uten de store avsløringene eller tilbakeslag. Sakte og sikkert vokste styrken i Åmot til ei gruppe
bestående fire tropper og en stab. Gruppa ble tilsluttet Milorg Område 14.11, Modum og Sigdal som var ett av tre områder under Distrikt 14.1. Ved frigjøringen var Nils nestkom-manderende under Peder Sørli i Gruppe II. Gruppe i denne sammenheng tilsvarer et geværkompani, og besto ved krigens slutt av i alt 169 mann.
Celler under Bjørndalskollen
Høsten 1944 fikk Nils i oppdrag fra den lokale milorg-ledelsen å etablere celler på hemmelige steder utenfor bebyggelsen. Planen var at cellene skulle bemannes av milorgmenn som ikke kunne leve synlig i bygda, men som av forskjellige årsaker var etterlyst og måtte gå i dekning. Dette ble kalt for å leve illegalt. Nils fant et egnet sted under Bjørndalskollen, i åsen rett øst for Åmot. Cellehyttene ble lagt tett inntil en loddrett fjellknaus hvor det var adgang bare fra en side. Ola Eken fra Åmot påtok seg å prefabrikkere hyttene nede i bygda. Han lagde i alt tre hytter som byggesett, og merket dem slik at milorgjegerne bare trengte å montere dem der de skulle settes opp .
Da alt var klart ble det bestemt at elementene en natt skulle fraktes på plass. Nils sammenkalte et antall milorgmannskaper til å bære materialene opp de bratte bakkene. Det var blitt organisert biltransport av elementene fra Ola Eken og til Skillebekk, på delet mellom Modum og Øvre Eiker. Der hadde broren til Nils, Anker Aamotsbakken, gjort i stand det han mente var passe bører til den enkelte mann. Det viste seg at disse børene var i tyngste laget for de fleste bærerne som sleit voldsomt med å klare å få lasta si opp under Bjørndalskollen. Årsaken til de altfor tunge børene var at Anker var så mye sterkere enn de andre og hadde brukt seg selv som mål for hva en mann kunne bære.
Nils Aamotsbakken var sjef for cella under Bjørndalskollen så lenge den var operativ. Han organiserte døgnkontinuerlig vakthold, der vaktposten som hadde oversikt over inngangen mot cella kunne alarmere mannskapene med varslingssnøre. Vaktholdet viste seg nødvendig da den kjente nazisten og krigsreporteren fra østfronten Karl Holter, bosatt i Åmot, en dag av ukjente årsaker nærmet seg cellene. Han var bare få meter unna vaktposten da han snudde. Dersom vaktposten eller cellene var blitt oppdaget av en så fremtredende mann i tjeneste for fienden, hadde de måttet ta livet av ham. Cella under Bjørndalskollen ble oppgitt og forlatt i desember 1944, da det ikke var mulig å bo der under vinterforhold. De av cellemannskapene som ikke kunne leve legalt hjemme ble overført til Greencellene som lå i skogen mellom Solumsmoen og Vatnås i Sigdal.
Rekvirering av motorsykler
Som en del av forberedelsene til sluttoppgjøret måtte Milorg skaffe seg motortransport. Det var ikke så enkelt, siden tyskerne hadde tatt beslag i de fleste bilene og motorsyklene som var i privat eie. Nils visste at Anders Værp som bodde i ei lita tømmerstue ved Eikerdelet hadde en motorsykkel. Ei natt
Foto: H. Hartz.
oppsøkte Nils han for å rekvirere motorsykkelen hans. Han banka på hos Anders som kom ut på trammen. Nils viste han pistolen sin og sa at han skulle ha motorsykkelen hans. Anders ble skrekkslagen og smelte igjen døra, men stakk etterpå nøkkelen til låvedøra gjennomdørsprekken. Det viste seg at motorsykkelen var uten bensin så de måtte trille den til Åmot. Derfra trillet de den opp bakkene til Laupet, en husmannsplass under Melum gård. Der bodde Stein Therkelsen som var med i Milorg. Motorsykkelen ble gjemt under høyet på låven hvor den sto til de trengte den, 8. mai 1945.
På samme måte sikret de seg motorsykkelen til urmaker Marie Fjerdingstad i Åmot, en fin DKW. Den stjal Nils og guttene hans og gjemte på samme måte. Tyskerne bestemte seg for å rekvirere motorsykkelen til Fjerdingstad og da de kom for å hente den ble de fortalt at den var stjålet. Det trodde ikke tyskerne på, noe som førte til at Marie Fjerdingstad skjelte tyskerne ut etter noter. Det fant ikke tyskerne seg i, Marie ble arrestert og satt resten av krigen som fange i Grini fangeleir. Men motorsykkelen fant tyskerne ikke, og den kom til nytte da Milorg trådte fram 8. mai 1945.
Haglebu
Vinteren 1945 var det etablert baser med motstandsmenn i Eggedalsfjellene. Basene var opprettet og ledet av norske offiserer som var utdannet i England og sluppet ned i fallskjerm over fjellene høsten 1944. De var organisert under Base Elg som hadde hovedkvarter i Vassfaret. En av fire underbaser, Billetting Area IV (BA IV), holdt til i fjellene mellom Djupsjøen og Rustadsetra ovenfor Bromma, med hovedkvarter på Haglebu.
Sjef for BA IV var den 23 år gamle løytnant Peter F. Holst fra Oslo og som hadde gjennomgått grundig utdanning i England. Holst kunne tilby befalskurs og kampskoler for mannskapene fra Milorg organisert i D 14.1. Da sjefen for Område 14.11 Ole H. Strand på ettervinteren fikk tilbud om å sende egnede befalsemner til kurs var Nils Aamotsbakken en naturlig kandidat. Sammen med sin bror Anker var Nils en av 18 mann fra Modum og Sigdal (Milorg O 14.11) som den 15. april 1945 skulle møte til befalskurs på Haglebu.
Nils møtte på Åmot stasjon der han sammen med mange andre kursdeltakere fra Drammen, Svelvik og Eiker ble transportert i biler og busser til Eggedal. Der ble de møtt av norske befalingsmenn i engelske uniformer og fulgt opp til Haglebu. På Haglebu ble de tildelt forlegning i seterbuer og hytter som lå ved Haglebuvannet. Kurset var strukturert og tettpakket, målsettingen var å lage befalingsmenn av milorgmannskaper i løpet av tre uker. Instruksjonene pågikk fra tidlig morgen til seint på kveld. For første gang kunne Nils og de andre elevene oppleve overflod av våpen og ammunisjon. I løpet av vinteren hadde det kommet tonnevis med våpen, ammunisjon og militært utstyr med fly fra England. Flere av instruktørene var utdannet i England og var svært inspirerende når de instruerte i kampteknikker og ledelse. Maten derimot var så som så. Det var mye kålrabi og torskerogn stekt i tran.
På Haglebu opptrådte Milorg som om de hadde kontroll over området, ikke at de var i et okkupert land. Det var en overhengende fare for at de kunne bli angitt og angrepet av fienden. Sjefen for basen og kurset, løytnant Peter F. Holst, med dekknavnet Ola Lien, forberedte seg derfor på at de kunne bli angrepet. Han organiserte kurset og sin faste stab som et geværkompani med to tropper og en stab. Alle mann fikk tildelt forsvarsstillinger som de skulle besette ved alarm. Nils havnet sammen med broren Anker i 2.-tropp som var under ledelse av drammenseren fenrik Kjell Langum.
Kurset gikk sin gang fram til tirsdag 24. april, da det kom melding om at fienden var kommet til Eggedal. Løytnant Holst sendte sin 1.-tropp mot bygda for å møte fienden og befri milorgmenn fra Sigdal som var blitt arrestert. Da det kom melding om at fienden var overlegen i antall, 200 tyskere, avbrøyt løytnant Holst motangrepet og tok 1.-tropp tilbake til Haglebu. [21]
Det ikoniske bildet av befalskurset på Haglebu som begynte 15. april og som ble angrepet den 26. april 1945. Nils Aamotsbakken var i laget som står oppstilt på rekke nummer to sett fra høyre. Foran står sjefen løytnant Peter F. Holst. Foto Forsvarets museer
Dagen etter gikk kurset sin gang, men påfølgende dag – torsdag 26. april – gikk alarmen. Tidlig på morgenen kom det ordonnanser fra bygda som kunne rapportere at fiendtlige avdelinger var på marsj i retning Haglebu. Løytnant Holst slo alarm og beordret mannskapene ut i sine forsvarsstillinger.
Nils med i oppklaringspatrulje
Da løytnant Holst fikk meldingen om at det var kommet fiendtlige soldater til Medalen, ca. sju kilometer fra hans forsvarsstillinger, besluttet han å sende ut en oppklaringspatrulje. Han ønsket å få slått fast hva slags fiendtlig avdeling det dreide seg om, og hvor stor styrken var. Han bad om frivillige til patruljen. Da trådte geithuskaren Erland Berg fram. Nils og Erland var blitt svært nære venner og de stolte fullt og fast på hverandre. Det var helt naturlig for Nils også å melde seg som frivillig til oppklaringspatruljen. Han fikk straks følge av broren sin Anker og den lokalkjente eggedølingen Kristian Medalen. Disse fire – med Erland Berg som patruljesjef – fikk i oppdrag å ta seg ned mot bygda og skaffe mest mulig opplysninger om fienden. En slik oppklaringspatrulje har som oppgave å skaffe sjefen sin så mange opplysninger om fienden som mulig, antall, bevegelser, utstyr og hensikt. En oppklaringspatrulje skal søke å unngå å bli oppdaget eller å komme i kamp og skal bare innlate seg på kamp i selvforsvar.
Patruljen la straks i vei og beveget seg nedover slik de hadde lært, med innbyrdes avstand på 50 meter. Nils gikk foran som speider, så fulgte patruljeleder Berg, deretter Anker og til slutt Kristian Medalen. De hadde ikke radiosamband tilgjengelig, så den til enhver tid bakerste mann ville få i oppdrag å løpe tilbake til hovedkvarteret med melding straks det var noe å meddele. Etter hvert som patruljen beveget seg sørover gikk det fra snøforhold til mer og mer snøbare områder. I førefallet var det ikke kjørbart ovenfor Medalen, og på dagtid så var veien sølete. Utenfor vei var det delvis bart, og om natta og på morgensida var det mulig å gå greit på skaren. Patruljen satte fra seg skiene sine allerede ved demningen i sørenden av Haglebuvannet og fortsatte nedover til fots.
Kontakt med fienden
Omtrent klokka 9, like før Erland Bergs oppklaringspatrulje kom fram til Buin, gikk veien over et myrområde. Siden de ville eksponere seg unødig mye ved å følge veien over myrområdet, valgte Nils å gå rundt, i skogkanten. Ved enden av myra svinger veien brått til venstre. For å skaffe seg oversikt over veien som førte opp mot denne myra krabbet Nils forsiktig opp en skråning og kikket, skjult av en stubbe, over kanten. Da fikk han øye på et lag med tyske soldater. Fremst gikk en mann med maskinpistol i ferdigstilling, og laget fulgte etter på rekke. Fienden hadde også gått ut av veien og antagelig tenkt som Nils at de måtte skaffe seg oversikt over veien foran dem. Avstanden fram til lagføreren med maskinpistol anslår Nils til mellom 10 og 15 meter.
For å unngå å bli oppdaget rullet han over på ryggen og lot seg gli ned skråningen. I samme øyeblikk fikk han et glimt av området rundt Buinsetrene og så at det var mye folk der. Han antok at det dette også var fiendtlige soldater. For ikke å lage unødvendig lyd snørte han av seg støvlene og ålte og listet seg så stille han kunne tilbake til de andre. Med støvlene i hendene rapporterte han observasjonene sine til patruljesjefen. Kristian Medalen fikk straks oppgaven med å løpe tilbake til hovedkvarteret for å melde.
Etter dette trakk de tre gjenværende i oppklaringspatruljen seg opp i skråningen mot øst. Fra denne posisjonen kunne de observere at det laget med tyske soldater som Nils hadde truffet på passerte dem på nedsiden. Et stykke etter fulgte enda et lag, så kom det en gruppe på fire som Nils antok var staben, fulgt av et tredje lag som kom et godt stykke bak.[22] De ventet en liten stund for å se om det kom flere, og da det ikke gjorde det ble Anker sendt tilbake til Haglebu for å rapportere. Da løytnant Holst fikk avmelding av Anker klokka 9.45 ble det slått full alarm. Radiosambandet mellom hovedkvarteret og de to troppssjefene ble kontrollert og funnet i orden, og hele kompaniet gikk ut i sine kampposisjoner.
Disse lagene med soldater i tyske uniformer som passerte under Erland Berg og Nils Aamotsbakken på marsj i retning Haglebu måtte, slik Nils tolket det, være de han hadde sett i et glimt ved Buinsetrene. De to som nå var igjen av oppklaringspatruljen oppfattet oppdraget som løst, og bestemte seg for å returnere til Haglebu. De valgte å gå opp mot høyere terreng i nord-østlig retning og videre til Haglebu, for på den måten å omgå fienden som nå var mellom dem og Haglebuvannet.
Etter en liten stund kom de fram til ei hytte der de tok ei pustepause ved veggen. Plutselig hørte de et voldsomt brak. Det viste seg at det var noen som slo opp inngangsdøra på hytta som var på motsatt vegg. De to patruljemedlemmene tok beina fatt og kom seg usett inn i skogen, som på denne høyden nær skoggrensa var temmelig glissen. Der kom de opp på ei flate og la kursen slik at de skulle komme igjen på Haglebu. Så med ett hørte de lyder av folk, litt øst for seg, som om noen klappa skiene sine sammen. De søkte ly bak den første og beste lille grana de kunne finne.
Avdelingen som de to Modum-guttene hadde foran seg nå var Hirdens Alarmenhet (HAE) fra Buskerud, en avdeling under ledelse av Andreas Østgaard. Avdelingen var på jakt etter milorgmenn som de visste befant seg på Haglebu. HAE utgjorde høyre flanke av en angrepsformasjon bestående av ca. 60 Hird støttet av en ca. 50 mann stor tropp fra 2. Kompanie, SS-Polizei und Schi-Jäger Bataillon 506 (mot) fra Helseheimen på Vikersund. SS-avdelingen besto av tyske Orpo-soldater og norske frivillige SS-menn og var under kommando av den norske frivillige SS-Untersturmführer Helge Staff. Lederne av de to fiendtlige avdelingene var begge garvede veteraner fra tyske avdelinger som hadde kjempet mot sovjetiske styrker på østfronten. Begge så fram til å ta et oppgjør med norske frihetskjempere og som de definerte som banditter. Nils og Erland Berg visste på dette tidspunktet ikke nøyaktig hvilke avdelinger de hadde observert. De trakk den slutning at alle som var i tysk uniform var tyskere, og at de som var i hird-uniform var norske nazister, kalt for Stomperud-er.
Skuddveksling på liv og død
Eland Berg var iført britisk battleuniform som er brunaktig, mens Nils Aamotsbakken hadde på seg parkas av amerikansk type, med den hvite siden ut. De var bevæpnet med hver sin halvautomatiske US-karabin. I tillegg hadde Berg en armépistol kaliber 11.25. Bergs US-karabin hadde kolbe sammenleggbar kolbe.[23]
Mens de lå der passerte det to lag med Hird vest for dem. De gikk på skytterlinje med våpnene i ferdigstilling. Et tredje lag – også på skytterlinje – kom gående rett mot dem. En av soldatene i dette laget fulgte sporene som de to hadde avsatt på skaren. Dermed gikk hirdmannen rett mot dem der de lå bak den vesle grana, som var på størrelse med et juletre. Nils hadde hele tiden hirdmannen på kornet av sin US-karabin. Da han var på 15 meters avstand åpnet Nils ild og hirdmannen stupte rett i bakken. Dette utløste en heftig skuddveksling med skyting fra begge sider. Nils og Berg sine halvautomatiske US-karabiner hadde 15 skudd i magasinet, noe som gjorde at de kunne opprettholde høy skuddhastighet. Hirdmennene kastet seg ned og søkte dekning. Mens dette sto på opplevde Nils at han handlet rasjonelt, og uten at redselen påvirket avgjørelsene. Situasjonen var slik at det var enten han eller dem.
Ett av skuddene fra Hirden traff grana som milorg-patruljen hadde gjemt seg bak og sendte en flis rett i ansiktet på Erland Berg. Berg begynte å blø, og Nils trodde han var truffet av et prosjektil og skulle til å løfte ham opp for å få han med seg. De fant fort ut at det bare var en mindre skramme og de spurtet bak- og oppover mot tettere vegetasjon. Ingen av hirdmennene fulgte etter, og de kom seg unna.[24]
Hirdmannen Ole Andersen Gjømle som befant seg i 1. tropp lenger til høyre i skytterlinja til HAE enn de to som ble skutt, fikk et glimt av Berg og Nils idet de trakk seg tilbake østover mot høyere terreng. Han skøyt etter dem, men uten å treffe. Gjømle måtte vært spesielt ivrig i jakten på sine landsmenn. Det var samme mannen som hadde skutt etter Knut Besserud i Eggedal to dager tidligere da han med nød og neppe unnslapp Hirdens razzia på gården hans.[25]
Tilbake lå to døde hirdmenn. De to var Ole Christian Mehren, en 59 år gammel småbruker fra Lier, og gartneren Hans Kristian Sørensen Keiser, 51 år og fra Drammen.[26] Keiser hadde tidligere i livet vært gartner på Modum Bad i Vikersund.[27]
Etter sammenstøtet løp Nils og Erlend Berg for å komme seg unna. Riktignok måtte Nils overtale sin gode venn til å trekke seg tilbake, han insisterte på at de skulle fortsette kampen. De bestemte seg for å prøve å krysse veien og elva for så å gjemme seg i skogen som var mye tettere på vestsiden. Før de skulle til å krysse veien fant de en fordypning på en knaus rett over veien og valgte å bli der. Der gjorde de seg klare til å kjempe for livet dersom de ble oppdaget. Fra gjemmestedet sitt kunne de observere enheter fra fienden som gikk på begge sider av dem, men uten at de ble oppdaget. Et tysk observasjonsfly kretset over området store deler av dagen.
Da de hadde ligget der en stund kunne de høre stridslarmen fra Haglebu. Den varte i flere timer og de skjønte at det ikke var noe alternativ å gå tilbake til Haglebu. Seinere fikk de rede på at kampene mellom Milorg og de fiendtlige styrkene hadde vært harde med mange fallene på begge sider. Milorg trakk seg tidlig på kvelden tilbake og løytnant Holst løste opp kurset og sendt elevene tilbake til sine hjemmeavdelinger.
Hjemturen
Ved mørkets frembrudd bega Nils og Erlend seg på hjemvei mot Modum over Norefjell. Uten ski gikk de i måneskinnet opp til Grønliseter der de tok seg inn i ei hytte. De var sultne men fant ikke annen mat enn havregryn. For å få kokt seg havregrøt fyrte de opp i ovnen. Siden de ikke hadde sovet på lenge ble de svært søvnige etter måltidet, men de kunne ikke ta sjansen på å overnatte i hytta. Med sengeklær fra hytta under armen gikk de videre et stykke før de reide opp og la seg til å sove på skaren.
De våknet opp til tett tåke og dårlig sikt. Komapasskurs ble lagt rett øst, og så satte de i marsj. Først i stigende terreng men mot slutten av dagen gikk det nedover. I skumringen kom de til ei hytte som de ville ta sjansen på å overnatte i. Ved å pirke ut et vindusglass kom de seg inn, men de fant ikke noe å spise der. Derimot sikret de seg ei og ei halv flaske brennevin som de kom over. Utpå natta fant de ut at de måtte fortsette. Planen var å ta seg ned til innsjøen Krøderen, for så å følge vestre side ned til sørenden av sjøen. Derfra ville det ikke være langt til Kløftefoss, der de visste at noen de kjente arbeidet med å stikke ut torv.
Veien de valgte ned fra fjellet var forferdelig bratt og ulendt. Været var dårlig, det regnet og de ble kliss våte. Da de på morgensiden kom ned på veien viste det seg at den var såpass trafikkert at det var risikabelt å gå på den. Etter å ha tatt av på en liten sidevei kom de til en skytebane der de tok seg inn i skivebua.[28] Gjennomvåte la de seg til for å sove under en bunke pappskiver. Etter å ha satt til livs mesteparten av brennevinet de hadde funnet på hytta falt de i dyp søvn og sov resten av dagen, lørdag 28. april 1945.
Utpå kveldingen fortsatte de hjemturen. Nå var været blitt fint og det var flott måneskinn. For å kunne gå mest mulig ubemerket på veien måtte de skjule våpnene sine. Nils demonterte sin US-karabin og puttet delene i sekken. Erland sin karabin hadde kolbe som kunne brettes framover og denne la de rett under lokket på sekken hans. Ved at Erland gikk foran og Nils rett bak så kunne Nils raskt gripe karabinen i tilfelle det ble nødvendig. I tillegg hadde Erland sin pistol i hylster som han raskt kunne få tak i.
Erlend var fortsatt iført sin britiske battleuniform og Nils var kledd i amerikansk parkas. Den var det forresten blitt et stort hull i etter et uhell da de kokte mat i den første hytta de hadde tatt seg inn i. Ved tettstedet Krøderen var det flere folk ute i det fine været, og de to milorgmennene følte seg beglodd der de gikk. Her ender også veien som går på vestsiden av vassdraget, og for å komme videre i retning Modum måtte de krysse brua ved utløpet av Krøderen. De holdt det for sannsynlig at fienden nok kunne ha satt ut vaktpost ved brua, men de så ingen annen mulighet for å komme videre. Som en følge av at de var slitene og sultene var nok også dømmekraften blitt redusert. Med Erland foran og Nils rett bak bega de seg over brua.
Midt på brua oppdaget de en vakt som kom mot dem iført vinterfrakk og uniformslue. Nå var det for seint å snu, og de gikk bare rett på. Idet de møttes satte mannen opp et måpende ansikt men foretok seg ingen ting. Trygt over på andre siden gikk de inn på jernbanesporet til Krøderbanen, denne banen ender opp i Vikersund, to mil lenger sør. Jernbanesporet går parallelt med veien, og da de gikk der observerte de kolonner med biler som kjørte i motsatt retning, antagelig med fiendtlige soldater på leiting etter rømlinger fra Haglebu. Det skal ha vært flere milorgjegere som hang utenpå toget fra Krøderen til Vikersund i dagene etter slaget på Haglebu.[29]
Totalt utslitte kom de natt til søndag 29. april til Bademoene, rett vest for Vikersund sentrum. For første gang siden trefningen ved Haglebu følte de at de var trygge og ble overmannet av hysterisk latter, der inne i skogen. De visste at Ingebret Wierli som hadde en gård på Bjølgerud ved Vikersund var i Milorg, og dit gikk de.[30] Kona hans kom dem i møte på gårdsplassen og fikk dem med inn der hun tilbøy dem en stor stabel med vafler. Mens hun stekte egg og flesk gjorde de slutt på vaffelstabelen og deretter gikk det varme måltidet ned. Da maten var inntatt vekket fru Wierli mannen sin og ga senga hans til de to.
Seint søndag skilte de to karene lag og Nils gikk hjem til Åmot og Erlend til Geithus. I Åmot oppsøkte Nils jernbanefullmektig Åsen som var en han stolte på. Nils måtte finne ut av om han var ettersøkt, og hvis han var det så kunne han ikke bo hjemme. Åsen sjekket hjemme hos Nils og fant ut at han ikke var ettersøkt. Broren Anker hadde allerede kommet hjem fra Haglebu. Anker hadde levd i uvisse om skjebnene til Nils, da han ikke hadde kommet tilbake til Haglebu fra oppklaringspatruljen. Da Nils viste seg i døra hjemme var det tydelig at Anker, som ikke til vanlig var en som viste følelser, var glad for å se sin bror i live.
Frigjøringen
Etter hjemkomsten fra Haglebu gikk Nils rett inn i rollen som nestkommanderende i Gruppe II og forberedte seg på at Milorg skulle tre fram i forbindelse med krigsslutt. Det han ikke kunne vite var om tyskerne i Norge ville overgi seg uten kamp eller om det bille bli alliert invasjon og full krig. Heldigvis kapitulert tyskerne uten kamp og Milorg sin rolle ble å sikre viktig infrastruktur og sørge for lov og orden i en overgangsperiode.
7. mai organiserte Nils en transport for en tropp av Milorg Gruppe II fra Åmot til Eggedal for å hente ut våpen og ammunisjon fra slipplagere som var gjemt unna der. Denne troppen kjørte med lastebil til Eggedal. Derfra måtte de gå på ski over Norefjell til Gulsviksetrene der de gravde fram våpnene. Så måtte de bære tunge bører på ryggen tilbake over gjellet til Eggedal på råtten mai-snø. Da de kom tilbake til Åmot tidlig om morgenen 8. mai var de totalt utslitt. I mellomtida hadde Nils ordnet med mottagelse på Folkets Hus i Åmot hvor noen damer hadde kokt ei stor gryte med lapskaus og dekt på til milorgjegerne. Noen åmotinger hadde i gledesrusen funnet ut at de skulle tromme sammen Åmotmusikken. Musikk og varm mat hindret ikke at noen av karene, totalt utslitt, sovnet med ansiktet i lapskaustallerkenen.
Gruppe II, som nå ble benevnt som Åmot-kompaniet, samlet seg på Buskerud Landbruksskole som de gjorde om til sitt hovedkvarter. Derfra ledet de virksomheten sin de nærmeste ukene. Den besto av vakthold på bruer og kraftverk, og arrestasjon av lands-svikere. Åmot-kompaniet var godt organisert og disiplinert. Folkets Hus i Åmot ble gjort om til fangeleir hvor landssvikerne fra hele Milorg D 14.11 (Modum og Sigdal) ble satt i varetekt i påvente av dom og soning.
Etterdønninger
I 1994 publiserte historikeren Kåre Olav Solhjell fra Gol boka Krigsår i Hallingdal. Der skriver han at Erland Berg og Nils Aamotsbakken skøyt to hirdmenn i bakhold. Her har han lukket øynene for faktum, nemlig at Hirden i angreps-formasjon overrumplet Milorgs oppklarings-patrulje som måtte skyte seg fri. Denne uriktige beskyldningen har seinere blitt gjentatt i en rekke artikler om Haglebu. Det er hevet over all tvil at det var lovlig for de to å åpne ild, både ut fra alminnelig selvforsvarsrett, og ut fra krigens regler. Rent teknisk var de to del av en oppklaringspatrulje. En oppklaringspatrulje skal uten å bli oppdaget observere fienden og fiendens bevegelser og rapportere til sin sjef uten å bli oppdaget. Å insinuere at de har satt opp et bakhold er direkte usant og framstiller de to motstandsmennene som kriminelle. Påstanden skyver ansvaret fra den ulovlige angripende Hirden over på norske krigsmenn som forsvarte seg.
I forbindelse med rettsoppgjøret offentlig-gjorde avisene navnene til Nils Aamotsbakken og Erland Berg som de som skøyt og drepte de to medlemmene av Hirden. Kona til en av dem som var blitt skutt ringte opp Nils og bebreida ham for mannens dødsfall. Nils opplevde henne som en fortvilet mor som satt igjen uten forsørger. Han syntes synd på henne, hun var jo et helt uskyldig offer for omstendighetene. Denne telefonsamtalen gikk innpå Nils, og han hadde vanskelig for å sove i flere uker etterpå. Han ble liggende å tenke på enka og hennes situasjon. Nils Aamotsbakken tok et bevisst valg på at han ville legge krigen bak seg og ikke snakke om det som hendte.
Militærtjeneste etter krigen
Tjenesten i Milorg pågikk sammenhengende til den norske Hjemmefronten ble offisielt nedlagt 15. juli 1945. Nils, som under krigen hadde skaffet seg teknisk utdannelse i tillegg til masse militær erfaring, ble overført til luftvernartilleriet med tjenestested i Skar leier i Maridalen i Oslo. Der gjorde han tjeneste som kompanisjef. Da Norge skulle sette opp en brigade som skulle inngå i den britiske okkupasjonsstyrken i Tyskland var Nils med i forpartiet. Høsten 1946 reiste han til Tyskland for å forberede mottaket av den første norske kontingenten til Tysklandsbrigaden som ankom i januar 1947.
Av generalinspektøren for luftvernartilleriet, oberstløytnant Leif Husjord, ble Nils i 1946, som nå hadde mellomteknisk utdannelse fra Horten, tilbudt plass på Norges Tekniske Høgskole i Trondheim på Forsvarets kvote. Med fenriks grad og lønn kunne han utdanne seg til sivilingeniør mot at han forpliktet seg til å arbeide noen år i Forsvaret etterpå. Men etter to år i det militære systemet hadde han fått nok og takket nei.
Støttet sjefen
I 1964 trykket Drammens Tidende et innlegg av major Eivind O. Snersrud fra Hønefoss. I sterke ordelag kritiserte han sjefen for styrken som hadde tatt opp kampen mot fienden på Haglebu 26. april 1945. Ikke bare kritiserte han Peter F. Holst for i det heletatt å ha tatt opp kampen, men også for måten han hadde ledet striden på, altså de taktiske disponeringene. En av befalingsmennene som hadde tjenestegjort under Holst på Haglebu, Rolf Langum fra Drammen, varslet Holst om angrepet fra yrkesoffiseren på Hønefoss. Snersrud hadde utmerket seg under felttoget mot tyskerne i 1940 og stilte nå veteranene fra Haglebu i et svært dårlig lys. Motsvaret til Snersruds innlegg kom på trykk i Drammens Tidende 11. april samme år. Innlegget var anonymt, bare underskrevet av «En som var med». Det nøkterne men saklige tilsvaret var ført i pennen av daværende fabrikksjef ved AS Forenede Papirfabrikker, Nils Aamotsbakken. Han etterlot ingen tvil om at han fullt ut støttet de avgjørelsene som var tatt under de gjeldende omstendighetene. Nils avviste påstandene til Snersrud som nedverdigende og bygget på formodninger og usannheter.[31]
Livet etter krigen
Tilbake fra Tyskland i 1947 tok Nils arbeid på Embretsfoss fabrikker som teknisk tegner. Etter en tid fikk han stilling som driftsingeniør på Drammenselvens Papirfabrikker Union Geithus, før han etter noen år ble ansatt som fabrikksjef AS Forenede Papirfabrikker i Drammen, som også var eid av Union Co. Deler av denne fabrikken står i dag med sin karakteristiske fabrikkpipe på Union brygge og huser kontorene til et eiendomsselskap. Siste del av sin yrkeskarriere tilbrakte Nils Aamotsbakken som fabrikksjef på Drammenselvens Papirfabrikker Union Geithus, der han tidligere hadde vært driftsingeniør. I 1947 giftet Nils seg med Martha (født Moe) fra Åmot og sammen fikk de to barn, Bente og Morten. Martha var hjemmeværende og sammen skapte hun og Nils et harmonisk hjem der barna hadde det fritt og godt. Det var ikke noe ved Nils barneoppdragelse som tydet på at han hadde bakgrunn som militær befalingsmann. Bente ble professor ved Institutt for språk og litteratur ved Universitetet i Sørøst-Norge og Morten ble sentral i leketøyskjeden Ringo AS.
Nils Aamotsbakken var også svært flink med hendene, og bygde egenhendig sin egen bolig nydelig beliggende helt nede ved vannkanten ved nordenden av hengebrua i Geithus. Han tok seg god tid med dette huset, han og familien bodde da i bestyrerboligen til Drammenselven Papirfabrikker. Nils fant også tid til å bygge og innrede hytte ved Langevann på Øståsen (Finnemarka). Alt han lagde ble forsynt med fikse og selvgjorte detaljer. Han tegnet boliger på oppdrag, og det står mange hus i Modum i dag som Nils har tegnet.
I pensjonisttilværelsen ble Nils en dedikert landskapsmaler. Han hadde en betydelig produksjon og bildene hans ble etterspurt og henger i mange hjem og bedrifter. Nils hadde ingen opplæring eller kurs i oljemaling, men ble så dyktig at han fikk mange elever som ønsket å lære malerkunsten av ham.
Nils hadde mange interesser og talenter. Hele livet drev han med idrett. I flere årtier var han drivkraften i boksegruppa til Åmot Idretts-forening. [32] Under Nils sin myndige og inspirerende ledelse ble boksegruppa i Åmot en betydelig størrelse, og produserte boksere på høyeste nasjonale nivå. Som den engasjerte personen han var ble han et forbilde for unge boksere. Han var ikke bare en dyktig trener, men også en stor motivator. Før kamp tok han bokserne sine for seg og formante dem, i det han pekte på motstanderen: «Når du kommer opp i ringen, så husk: Han skal tages».[33] Han sparte seg aldri, og løpeturene hans på Bademoene gikk unna med makspuls, noe som kan ha bidratt til at han fikk problemer med hjertet de siste årene av livet. Friluftsliv var en viktig del av livet hans, han drev småviltjakt og fisket med stor innlevelse og var svært dyktig med fluestanga.
Nils Aamotsbakken startet som idealistisk sosialist, og var som 20-åring klar til å reise til Spania og delta i kampen mot den fascistiske general Franco. Men gjennom livet dreide han i konservativ retning og ble på sine eldre dager tilhenger av Anders Langes parti, partiet som ble til Fremskrittspartiet.
Nils Aamotsbakken døde i 1997, 80 år gammel og er begravet på kirkegården i Åmot.
KILDER
Intervju gjort av Olav Sørensen og hans sønn Karl Olav med Nils Åmotsbakken ca. 1995, lydopptak hos forfatteren
Forfatterens intervju med Nils Aamotsbakkens nevø Roar i 2023
Intervju med Gunnar Raaen 19. mars 1980, kopi hos forfatteren
Korrespondanse mellom Holst og Langum 1964, kopi hos forfatteren
Publisert litteratur:
Hartz, Halvor A., Modum og Sigdal under andre verdenskrig, E-forlag 2020
Veum, Erik, Nådeløse nordmenn Hirden, Kagge forlag 2013
Elektroniske kilder:
Kjesäterregisteret https://media.digitalarkivet.no/view/43434/5
Wikipedia
Folketellingene
Fotnoter
[1] Jørgen Nilsen Aamotsbakken f 01.15.1880 i Modum
[2] Margit f 1902, Nora f 1906, Olga f 1909, Hjørdis Alise f 19011, Johan Anker f 1914, Nils Christian f 1917 og Reidar f 1918.
[3] Agnes Christine Christiansdatter f 16.07.1880 i Drammen
[4] Weltervekt 64-69 kilo
[5] Wikipedia
[6] Veum 2017, s 85
[7] Nils sier ikke i intervjuet noe om tidspunktet for ankomst Finland. Imidlertid kom svært få fra SF til Finland før årsskiftet, så det antas at han kom fram i januar. Svenska Frivilligkåren var aktiv ved fronten i perioden 28. februar 1940 til Vinterkrigens avslutning 13. mars.
[8] Wikipedia
[9] At det var Helgelandsmoen er forfatterens antagelse da det var der IR 6 hadde kvarter. Samme dag, 9 og 10 april, flyttet regimentet lagrene til Brandbu
[10] Nybrua (hengebrua) i Geithus ble demolert 11. april 1940, nå gangbru
[11] Hartz 2020, s 21
[12] Utydelig stedsnavn i lydopptaket med Nils
[13] Kjesäterregisteret https://media.digitalarkivet.no/view/43434/5
[14] Legasjon var betegnelsen på utenriksstasjon som i dag bli benevnt ambassade
[15] En fly attaché er en militær offiser tilknyttet legasjonen (ambassaden)
[16] Nils sier Værøy, men Peter Dass som han referer til var født på Herøy på Helgeland
[17] Enten DNT Storerikvollen eller den gamle DNT Nedalshytta
[18] Nils sier ikke noe om han er knyttet til noen av de pågående SOE operasjonene på Helgeland. Han sier heller ikke noe om når han var på Helgeland. Det må ha vært etter 22. juni 1941, ut fra det han forteller.
[19] Sylvia (Schou) Salvesen (1890-1973), aktiv i organisasjon som smuglet flyktninger til Sverige, arrestert i 1942, utarbeidet lister over norske fanger da hun satt i Ravensbrück og som lå til grunn for De hvite bussene da de hentet ut norske fanger fra Tyskland før freden.
[20] Intervju med Gunnar Raaen 19. mars 1980, Dok 1008
[21] Det viste seg ikke å være en korrekt melding. Denne dagen var det ikke tyskere i Eggedal.
[22] Nils omtaler det jeg skriver er lag som tropper. Når vi i ettertid vet størrelsen på denne avdelingen (SS avdelingen fra Helseheimen) å blir den rette militære betegnelsen lag.
[23] Olav Sørensen 1995, Intervju med Nils Åmotsbakken
[24] Olav Sørensen 1995, Intervju med Nils Åmotsbakken
[25] Ole Andersen Gjømle, f. 24.04.1904, fra Flesberg, dømt til 8 års tvangsarbeid etter krigen
[26] Veum 2013, s 734
[27] Landssviksak Arkivverket 1011-111 Keiser, Jens Olav
[28] Like nord for Skinnestangen lå det den gang en skytebane på vestsiden av veien, som kan ha vært der karene hvilte
[29] Intervju med Arnt Berget 2018, som var blitt fortalt om dette av personell på Krøderbanen
[30] Ingebret Wierli var nestkommanderende i Milorg Område D14.11
[31] Korrespondanse mellom Holst og Langum 1964 hos forfatteren
[32] Intervju med nevøen Roar Aamotsbakken 2020
[33] Intervju med en av bokserne hans, Jan Tore Vollan, 2022