MIDDELALDER 1066 – 1536

Det er vanlig å sette avslutningen på vikingtida til 1066, året da Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford bru i England. Med dette forsøket på invasjon regnes vikingtoktenes æra å være over. Tiden fram til 1350 kalles høymiddelalderen, og er preget av by- og befolkningsvekst, men ikke minst er den preget av en utvidelse og styrking av både kongedømmet og kirkens institusjoner.

Det at vikingtoktene opphørte rundt denne tiden er til dels omstridt. Harald Hardråde, den mest sagnomsuste av vikinghøvdingene, som ble slått av den engelske hæren i september 1066, var ikke ute på noe ‘vanlig’ vikingtokt. Harald forsøkte å invadere England fordi han mente seg berettiget til den engelske kronen etter Edvard Bekjennerens, den engelske kongen, død samme år. Den samme retten hevdet normanneren Wilhelm Erobreren, som var av vikingslekt, se Vikingtid/Et farende folkeferd. Noen uker etter at Harald tapte slaget ved Stamford bro, krysset Wilhelm den engelske kanal og slo den engelske hæren ved Hastings. Fra norsk side var ikke dette siste forsøket på å invadere et område på de britiske øyene.

Harald Hardråde i rødt i midten i slaget ved Stamford bro. Bilde av Matthew Paris, 1200-tallet. Lisens: Public domain.

Harald Hardråde og Norge: Riket samles

Harald hadde deltatt sammen med broren Olav på slaget ved Stikkelstad, men klarte å flykte etter at Olav falt. Som Olav søkte Harald tilflukt hos fyrsten i Kiev-riket, Jaroslav, der han tilbrakte flere år i fyrstens tjeneste før han i 1034 dro til Konstantinopel. Der ble han tatt opp i keiseren av Bysants livgarde, væringgarden. Her gjorde Harald karriere, han fikk en lederposisjon og deltok på tokt rundt i hele Middelhavet, blant annet skal han ha inntatt 18 ulike byer. Etter å ha tjenestegjort en åtteårs tid, vendte Harald nordover igjen med betydelige rikdommer. Snorre beretter at han vendte hjem med skipet søkklastet med gull og kostbarheter. Harald stanset først i Kiev, og på grunn av sitt nære vennskap med Kiev-fyrsten og sikkert også på grunn av sin rikdom, fikk han ekte fyrstens datter Jelisaveta, på norsk kalt Ellisiv. Tilbake i Norge i 1045, der Olavs sønn Magnus var tatt til konge, kjøpte Harald seg støtte fra flere hold, og i 1046 måtte Magnus akseptere onkel Harald som medkonge. Allerede året etter døde Magnus, og Harald ble enekonge. I årene som fulgte, brukte Harald mye tid på å nedkjempe lokale stormenn rundt i landet. Han gikk hardt fram, og kallenavnet Hardråde fikk han etter å ha brukt de brutale metodene han hadde tilegnet seg i bysantinsk tjeneste. Etter at Harald hadde slått ned all opposisjon, regnes rikssamlingen av Norge som fullbyrdet. For Harald var det av særlig betydning å få kontroll over Viken, området rundt Oslofjorden, der danskene tradisjonelt hadde hatt en sterk posisjon. Stridighetene gjaldt kontroll over handelen fra innlandet, og særlig må handelen med jern fra denne kanten av landet spilt en vesentlig rolle i rivaliseringen om kontrollen her.

Handelen med Danmark gjorde at Oslo innerst i Oslofjorden vokste fram som et handelssted og Haralds engasjement i denne delen av landet gjorde at Snorre ga han æren for å ha grunnlagt Oslo rundt 1050. Arkeologiske utgravinger viser imidlertid aktiviteter her før Haralds tid. Antakelig er Oslo ett av få steder med tettstedsutvikling i Norden allerede i vikingtida, og Harald kan ha bidratt til utviklingen av byen ved å bygge en kongsgård og kirker. Ifølge Snorre oppholdt Harald seg ofte i Oslo fordi det ‘var godt for tilførsel der og rik landsbygd omkring’. Strategisk lå Oslo også gunstig til for å holde danskene unna.

Bauta av Harald Hardråde på Harald Hardrådes plass i Oslo. Foto: Stig Rune Pedersen

Haralds interesse for handel var nok en viktig grunn til at startet utmynting som den første norske kongen. Harald utmyntet penninger av sølv og disse ble myntet på Hamar og Nidarnes. Under og etter Haralds tid forsvant stort sett utenlandske mynter i norske skattefunn, fra da av var det norskekongens mynt som rådde.

Penning myntet under Harald Hardråde på Nidarnes. Foto: https://www.dokpro.uio.no/umk/myntherr/hhaa.html

Penning myntet under Harald Hardråde på Hamar. Foto: https://www.dokpro.uio.no/umk/myntherr/hhaa.html

Kongemakten

Utover 1100 og 1200-tallet økte kongemakten, samtidig ble et forvaltningsapparat bygd ut. Kongemakten fremsto som et reisende kongedømme, som betød at kongene reiste fra kongsgård til kongsgård. Reisingen var en nødvendighet for å sikre kontroll, og ikke minst forsyninger. Bøndene og leilendingene var pålagt å yte veitsle, en type skatt, som besto i at de var forpliktet til å yte mat og drikke til kongen og hans følge i de distriktene der han opphold seg. Etter hvert gikk veitslen over til å bli en fast skatt.

Til å kontrollere distriktene utnevnte kongene lendmenn, ofte med en lokal tilknytning og som ble kongens forlengede arm i distriktene. Antakelig ble lendmannsombudet innført av Olav Haraldsson (1015-1030). Lendmennene fikk jordegods av kongen mot å administrere det for ham ved blant annet å kreve inn skatter. En del av skattene ble beholdt som avlønning. Lendmennene fikk et område av kongen til å administrere, blant annet var en av oppgavene å kreve inn skatter. Skutilsveinene vartet opp ved kongens bord. Stallaren skulle opprinnelig bestyre kongens stall og sørge for kongens skyssferder, men oppgaven endret seg til å føre kongens ord på tinget, være dommer og være en del av riksrådet.

I siste halvdel av 1100-tallet erstattet sysselmennene gradvis lendmennenes oppgaver, en ordning som ble fullt utviklet på 1200-tallet. På begynnelsen av 1300-tallet var det 50 sysler i Norge. Etter hvert dukker tittel fogd opp og blir overlappende med sysselmann, og erstatter denne tittelen. Dette var de viktigste forvaltningstitlene i distriktene og innehaverne hadde ansvar for å samle inn skatter og avgifter (bøter). Sysselmannen skulle levere kongsinntektene til fehirden. I tillegg hadde syslemannen militære og rettslige oppgaver samt organisere og ledeleidangen i sysla si. I andre halvdel av 1300-tallet blir de slått sammen og kalt len.

Kongens følge besto av hirden: Hans krigsfølge, håndgangne menn, livvakt og hoff. Organisering av hirden ble lovfestet av ulike konger, og best kjent er Hirdskråen fra 1277. Hirden var delt i tre klasser – hirdmennene, gjestene og kjertesveinene – med ulike oppgaver, rettigheter og rang. Elitesjiktet innen hirden besto av lendmennene, skutilsveinene, stallaren og merkesmannen, han som bar kongens merke i strid.

Fra rundt 1150 var det økende bruk av skrift i regjeringens virksomhet, og rundt 1300 ble stallaren erstattet av kansleren. Kansleren oppbevarte kongens segl, satte opp kongens brev og førte fortegnelse over kongens eiendommer. Kongens skattmester hadde tittelen fehirde og sammen med kansleren var dette to sentrale hirdembetsmenn, som sammen med resten av kanselliet – regjeringskontoret – reiste rundt med kongen.

Utover 1200-tallet omfattet hirden ikke bare kongens daglige følge, men hele det verdslige aristokratiet. I 1277 fikk det øverste sjiktet europeiske titler, lendmennene ble kalt baroner og skutilsveiner riddere, begge med tittelen herre. I 1308 fjernet kongen barontittelen igjen. På 1300-tallet ble titler for hirden redusert til kun å være ridder og væpner. Utover 1300-tallet gikk hirdorganisasjonen i oppløsning.

Samtidig endret det verdslige aristokratiet karakter. Det gamle ættearistokratiet ble avløst av et tjenestearistokrati. Det å stille seg til tjeneste for det kongelige styringsapparatet ga uttelling politisk som økonomisk og sosialt.

Det nye tjenestearistokratiet var med på å endre forholdet mellom kongemakt og bygdesamfunn, selv om det er sett å ha vært til gjensidig nytte. Gjennom å håndheve loven framsto kongen som garantist for freden innad i samfunnet. Ved å kontrollere leidangen, sjøforsvaret, bidro kongemakten til trygghet utad. Bøndene hadde dermed stor interesse av kongedømme som styringsapparat, samtidig som en ekspanderende kongemakt med et tjenestearistokrati og rikslovgiving reduserte lagtingenes og bøndenes innflytelse på og i vedtak av nye lovregler. Særlig gjaldt dette rettshåndhevelsen som bondesamfunnet hadde fylt på egen hånd. Over tid ble bøndenes deltakelse mer formell.

På sin side var kongen avhengig av støtte fra bøndene for å sikre sin makt mot et lokalt ambisiøst aristokrati. Det eksisterte med andre ord en gjensidig avhengighet mellom kongedømmet og lokalsamfunnene, et aspekt som særpreger det norske samfunnet, også i dag. Det er denne gammelnorske «kommunalordningen» som kan karakteriseres som et grunntrekk i det norske politiske systemet gjennom historien. Da som nå var det lokalsamfunnene som organiserer offentlige funksjoner, i middelalderen hær- og rettsvesen. Det var også bøndene som hadde ansvar for utbygging og vedlikehold av det som kan kalles infrastruktur.

KIRKEMAKTEN

Styrking av kongemakten betød samtidig en fortsettelse av kristningen. Dette var en langvarig prosess, og foregikk på den måten vi kaller ovenfra og ned. Det var kongene som tok førerskap i denne prosessen, og grunnen var at kristendommen ble brukt til å legitimere det kongelige overherredømme. Legitimeringen bygde på oppfatningen om at kongen skulle være kirkens overhode. På den måten kunne kristendommen brukes mot lokale høvdinger. Den nye religionen kunne også brukes for å skape et religiøst fellesskap med kongen på toppen, og det var eliten som typisk først ble kristnet.

Den nye religionen fungerte dermed til å knytte sammen verdslig og åndelig makt, og kirken var med på å forme den fremvoksende statsmakt. Geistligheten hadde samme tjenesteplikt som hirdens håndgangne menn. Helt opp til biskopsnivå skyldte geistligheten kongen sin tjeneste når han trengte den.

Konge og kirke bygde hverandre opp, og som følge av at kongemakten ble styrket, styrket også kirken sin posisjon. Makten ble styrket ikke minst som følge av gaver fra både konge og folk. Ved vedvarende økt økonomiske støtte bygde kirken opp en mektig interesseorganisasjon. På begynnelsen av 1100-tallet ble tienden innført, en ordning som ga kirken rett til en tiendedel av all inntekt. Denne ordningen la et solid grunnlag for kirkens makt, og i tillegg donerte kongen jord til kirken, jord han hadde konfiskert fra småkonger og lokale høvdinger.

Et eksempel på donasjon til kirken i form er jordegods er overføringen av gården Stein til prosten ved Mariakirken i Oslo på begynnelsen av 1300-tallet. Kong Håkon V Magnusson (1299-1319) opprettet 13. juni 1300 en kongelig kapellgeistlighet med Mariakirken som kollegiatkirke. Den kongelige kapellgeistlighet var betegnelsen på presteskapet ved de kongelige kapellene som delvis var underlagt kongen og hadde en mer selvstendig stilling innenfor kirkehierarkiet.

Før denne donasjonen hadde Stein muligens vært forvaltet av en av kongens hirdmenn. Myntskatten som ble funnet under Stein kirke er antakelig blitt deponert der mellom 1023 og 1030. Skatten inneholder tre norske penninger, samtlige tilskrevet Olav Haraldsson. Det er derfor rimelig å anta at det var Olavs menn som hadde kontroll over kongens sølvmynt, og en forklaring på myntskatten var at Stein gård ble forvaltet på kongens vegne av hans menn. På slutten av 1200-tallet omtales en stallare Olav av Stein, som var den øverste av kongens hirdmenn. Det var vanlig å lønne kongens stallare og andre hirdmenn med sysler, det vil si å få ansvaret for et større område, eller å få en gård til avkastning eller bruk.

I tillegg fikk kirken inntekter fra bøter for brotsverk – som hor i ekteskap – ulike donasjoner samt betaling for omsorgsoppgaver. Folk ga betydelig gaver til kirker og klostre i form av jordeiendommer for å bli bedt for enten for seg selv eller for avdøde slektninger. Det gjorde også kongene, se under om eiendomsforhold. Dessuten utgjorde inntektene fra fiske en viktig del av kirkens økonomi. I nord gjaldt det først og fremst tørrfisk, men også Modum ble berørt av dette gjennom inntektene fra laksefiske i Døvikfossen, se under om Buskerud og Døvikfossen.

Kirkens organisering besto av prester, sokn, biskoper og i 1154 fikk Norge et eget erkebispedømme som ble navnet i den sentralmakt kirken utviklet, en sentralmakt under pavens overherredømme. Den organisasjonsstrukturen som ble utviklet i middelalderen er i hovedsak den samme vi har i dag.

Den kirkelige ekspansjonen i form av makt og jordisk gods førte til spenninger mellom den verdslige og åndelige makten, og en milepæl i styrkeforholdet mellom konge og kirke er Sættargjerden i Tunsberg i 1277. Sættargjerden er et forlik mellom partene der kongen ga avkall på innblanding i valg av biskoper og abbeder. I tillegg fikk kirken som organisasjon skatte- og jurisdiksjonsprivilegier.

Sættargjerden i Tønsberg 1277. Foto: https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0937-settargjerden-i-tonsberg.html

Borgerkrigene

Det er et paradoks at mens både konge- og kirkemakt ble utbygd, var høymiddelalderen også preget av det som er kalt borgerkrigene, en periode som varte i hele 110 år (1130 -1240). Spetakkelet brøt løs etter Harald Hårdrådes sønnesønn, Sigurd Jorsalfar, døde i 1130. De etterfølgende 110 årene besto likevel ikke av vedvarende stridigheter, men av kortere eller lengre kamper mellom ulike grupperinger. Det kunne til tider gå hardt for seg. Det første offeret, Magnus, sønn til Sigurd Jorsalfare, ble kastrert, fikk avhugget en fot og øynene stukket ut. Derav navnet Magnus Blinde (1115-1139).

Det er ulike historiske forklaringer på borgerkrigene. En lenge etablert forklaring er uklare arvefølgeregler i og med at enhver sønn av en konge kunne kreve rett til tronen, ekte som uekte. I dette perspektivet ses omfanget av stridende parter begrenset til de øvre samfunnslag; konger og kongesønners hirder, lendmenn og andre stormenn, altså mer eller mindre profesjonelle krigere. Elitegruppenes stridigheter, som også omfattet rivalisering mellom kongemakt og aristokrati, er også sett i sammenheng med motsetninger mellom gamle landskaps- og maktsentra, Viken vs. Trøndelagen og Vestlandet. Et nyere syn legger vekt på kamp om mindre ressurstilgang, blant annet etter slutten på vikingtoktene. Det som ikke er diskutert er i hvilken grad lavere jernproduksjon og dermed lavere tilgang på innkomster har spilt inn. Økt befolkningspress kan også ha ført til større kamp om ressursene. Ikke minst kan økt sentralisering og mer hierarkiske institusjoner og autoritetsrelasjoner ha virket utfordrende på det mer egalitære bygdesamfunnet.

Det er først på slutten av 1100-tallet at bredere lag av befolkningen ble trukket med i stridighetene. Ulike opprørsflokker sluttet seg til ulike tronpretendenter, mest kjent er de som ble kalt birkebeinere. Det spottende tilnavnet fikk flokken fordi den ifølge sagaene var blitt tvunget til skogs for å overleve, gikk av seg klærne og spente bjerkenever om leggene. En annen gruppesammenslutning ble kjent som baglerne. Ledende personer i denne flokken var geistlige og den kirkelige tilknytning deres ga opphavet til navnet, det norrøne ordet bagall, som betyr bispestav. Baglerne fikk makt og myndighet i hele Viken og Opplandene.

Bispestav. Biskop Henrik av Uppsala med høy hatt og hyrdestav, typiske bispesymboler i middelalderen. Foto: ukjent.

I hvilken grad Modum og moingene ble berørt av stridighetene i denne perioden er ikke kjent, men de hørte tidvis inn under ulike flokker. Sigurd Jorsalfare styrte over Ringerike og Hadeland etter sin far Magnus Berrfødt. Ut fra sagaene regner man med at hans sønn, Magnus Blinde, hadde hærfolk fra Ringerike og Hadeland, og i borgerkrigens første slag, ved Fyrileiv i Båhuslen, som Magnus vant, falt lendmannen Ingemar Sveinsson fra Ask på Ringerike. Sammen med tronpretendenten Sigurd Slembe dro Magnus Blinde også til Opplandene før slaget ved Minne i 1137. Opplendingene tapte der i et hardt og blodig slag.

Nyere funn på Eiker fra vikingtid og senere, se under, viser at befolkning i nabobygda hadde rikelig med våpen. Det er gravd opp store mengder med sverd, økser, spyd, skjold og pilspisser. I fire av gravene lå også rideutstyr.

Sannsynlig er det at de forskjellig stridende flokkene dro gjennom bygda. I sagaene er det utallige referanser til at man tok seg fram ved å seile på elver og vann. Skipene dro man over land. Det fortelles om en av flokkene, ribbungene, at den dro skip opp Storelva til Tyrifjorden i forbindelse med kamper mot birkebeinerne. Etter nederlag ved Leinestrand, i Hole, flyktet ribbungene til Frognøya. I sagaen om Håkon Håkonsson berettes det at han fra Randsfjorden på vei til Tunsberg dro over Tyrifjorden ned til Vassbotn. Etter Vassbotn gikk veien over Eiker og videre gjennom Vestfolds indre bygder.

Modell av Tunsberghus. Borganlegget på Slottsfjellet ble rustet opp av Håkon Håkonsson. Senere ble Tunsberghus utbygd som et stort administrativt sentrum. Håkon Håkonsson satte også i gang bygging av flere andre festninger: Akershus, Båhus og Vardøhus. Under hans sønnesønn, Håkon 5. Magnusson, ble Oslo kongelig residensby. Dette skiftet reflekterte en reorientering i utenrikspolitikken fra vest til sør, mot hanseatenes økende makt. Foto: Forsvarsmuseet, Akershus festning i Oslo.

Stridighetene avsluttes under Håkon Håkonsson, konge fra 1217 til 1263, i 1240. På et riksmøte i 1260 ble endelig en ny tronfølgelov vedtatt. Norge ble da et arvekongedømme til forskjell fra Danmark og Sverige som ble valgkongedømmer.

Norgesveldet

Det er under Håkon Håkonssons styre landet nådde sin største makt og utbredelse, kjent som Norgesveldet. Under Håkons regjeringstid ble Island og Grønland lagt under den norske kronen. Utover disse landene utøvde kronen en viss overhøyhet over øyene nord og vest for Skottland; Færøyene, Orknøyene, Hjaltland (Shetland), Sudrøyene (Hebridene) og Man. I tillegg hørte Båhuslen, Jemtland og Herjedalen til Norge. Artig nok er det i dag (sommeren 2023) stemning for en sterkere tilknytning til Norge på både Orknøyene og Shetland.

Leidangsflåten er et uttrykk for Norges sterke posisjon i høymiddelalder. Det var den største flåten i Europa og under Håkon Håkonsson er det indikasjoner på at den omfattet 48 skip. En runepinne funnet i Bergen har 48 skip risset inn, litt mer enn 40 skip som omtales i hans saga. Sagaen omtaler et av skipene til Håkon slik:

«Til denne færd (til Skottland i 1263) hadde kong Haakon i Bergen latt bygge et stort skib, som han vilde ha til utfærdsskib. Det var paa 37 rum og stort i forhold dertil og bygget bare av ek. Det hadde gilde drakehoder, som alle var guldlagt; likesaa var svirerne. Han hadde ogsaa mange andre store og vel rustede skibe.»

Runepinne med leidangsskip. Foto: Svein Skare. CC BY-SA 4.0

Som ledd i en vestvendt utenrikspolitikk pleide Håkon Håkonsson sterke diplomatiske kontakter med kong Henrik III av England, som også besto i årlige gaver til den engelske kongen. En minneverdig gave i 1252 var en isbjørn med egen oppasser. Isbjørnen fikk tilhold i Tower, fikk tidvis munnkurv, var lenket i lang kjetting til en stake på land, men fikk også lov til å bade og jakte fisk i Themsen. Det svarte seg nok å stå på ekstra god fot med den engelske kongen, for på denne tiden gikk den engelske krone til innkjøp av større partier norsk plank.

Håkon Håkonsson og sønnen Magnus, fra Flaeyjarboka (ca. 1390). Foto: Ukjent.

Norges sterke posisjon og store flåte kan ha vært en grunn til at kong Alfons 10 av Castilla og León anmodet om giftemål med Håkons datter, Kristina. Kristina dro sørover med et stort følge, og ble i 1258 gift med kongens bror, prins Felipe av Castilla. Antakelig var hensikten fra kong Alfons å få sjømilitære støtte i kampen med muslimske maurer. Kristina døde barnløs etter fire i Castilla.

Reisen til Syd-Europa fikk ikke militære følger, men ga et annet resultat som har satt uutslettelig spor i norsk historie. Nyere forskning regner med at de relasjonene som ble skapt med Kristinas følge, ga inspirasjon til et lovreformasjonsarbeid. Dette arbeidet resulterte i den norske Landsloven som ble fullført under Kristinas bror, kong Magnus med tilnavnet Lagabøter, i 1274. Denne landsloven var det andre riksdekkende lovverket som ble gitt i Europa i høymiddelalderen, og lenge den eneste som var i praktisk bruk. Landsloven sto ved lag i over fire hundre år. Den ble avløst av Christian 5. norske lov i 1687.

Landsloven av 1274 var en lov for hele landet og erstattet de gamle landskapslovene (Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting). Foto: Det kongelige bibliotek i København. Falt i det fri.

Selv om nye institusjoner og samfunnet utviklet seg sterkt i løpet av denne perioden, må befolkningen tidvis ha lidd under de mange stridighetene på grunn av plyndring og utidig skattelegging. Uansett, ved slutten av høymiddelalderen var landet blitt sterkt endret, befolkningsmessig som politisk, sosialt og økonomisk. Etablering av gårder med endelsen -rud vitner om befolkningsvekst på bygdene, der eiendomsutviklingen for øvrig gikk i retning av gods og storgårder. Tilegnelse av jordeiendom kunne ved donasjoner fra en konge til støttespillere skje av et erobret område.

Endringene besto blant annet i at nær selvstyrte bygdesamfunn, basert på underhold og inntekter fra gårder, ble underlagt et mer sentralisert administrativt system med basis i byer og kirkelige institusjoner. Det innebar blant annet slutten på det reisende kongedømmet. En sterkere kongemakt førte også med seg sterkere byutvikling. Dette gjaldt Bergen, Konghelle, Nidaros, Borg (Sarpsborg), Oslo og Tønsberg. På sin side var byutvikling og handel med på å understøtte et rikskongedømme og dermed Norges sterke posisjon i høymiddelalderen.

Byutviklingen ble også fremmet gjennom nye eksportvarer som tørrfisk og tømmer og dertil hørende befolkningsvekst. Eksporten fra Norge omfanget fisk og etter hvert tømmer, trelast og andre skogprodukter som tjære, bek, harpiks og pottaske samt andre varer basert på norske råvarer som pelsverk, spekk og olje av sel og hval, hvalrosstenner, sjøfugl, jaktfalker – og hauker. En spesiell eksportartikkel var brynestein fra Telemark. På sin side førte byvekst til økende handel og endret forbruk. Importen besto av massevarer som korn, salt og malt. Maltet ble brukt til å brygge det lette norske ølet, munngåt. Luksusvarer som vin, sterkere øl og klede hørte med i importen, og fra slutten av 1100-tallet var det utstrakt vindrikking i byene. Det ble også importert søtsaker og tørket frukt fra sydlige land, og ikke minst krydder som kanel og ingefær. Utover luksusvarer, metaller, hamp og bast, voks, metallvarer, lær og glass. I hvilken grad denne type varer ble spredd utover landsbygda er ikke kjent.

MODUM

Skriftlige kilder er mangelvare fra denne perioden, men de få arkeologiske funn vi har fra høy- og senmiddelalderen gir oss enkelte glimt av forholdene i bygda. Et forhold er at gårdsnavn som ender på -rud forteller om befolkningsvekst, men framfor alt er det kirkebyggene som vitner om at bygda også opplevde en positiv økonomisk utvikling. Kirkebyggene utgjør den viktigste kilden og minnesmerkene vi har fra Modum i denne perioden, og ikke bare om religiøse forhold. Vike ruinkirke gir oss faktisk et lite innblikk i moingenes handel og vandel på denne tiden.

I kirkeruinen er det funnet en del mynter, 92 hvorav 29 fra perioden før 1319, den eldste fra Håkon Håkonssons tid (1217-1263). Funnet er representativt for funn under kirker i Norge fra middelalderen. Det er dokumentert et omfattende myntbruk som var mer utbredt i Norge enn i Sverige og Danmark i denne perioden.

Braketat (mynt) fra Håkon Håkonssons tid. Funnet under Vike kirke. Foto: Modums eldste historie.

Selv om folk tok med seg mynter i kirken for å kjøpe seg frelse, vitner myntfunnene samtidig om at folket var involvert i pengeøkonomi, og antakelig skaffet seg mynter gjennom handelsvirksomhet.

Hva kunne moingene selge? Modum fortsatte å være ei jernbygd, noe en mengde jernvinner, slaghauger og kullgroper fra middelalderen vitner om. Fram mot senmiddelalderen må jern ha

Jernvinne og slagg fra Torgersrud. Foto: Arnt Berget.

Utgraving av røsteplass, Kvernerud. Foto: Arnt Berget.

fortsatt å være en viktig inntektskilde. Videre vet vi at skinn av pelsdyr, sau og geit samt huder av storfe var tidlige handelsvarer. Skriftlige kilder fra 1500-tallet angir at tusenvis av huder ble fraktet ut av landet hvert år. Utallige fangstgroper datert til middelalder rundt om i Modum gir grunn til å tro at elgeskinn var en god binæring for flere moinger. Elghuder var høyt prissatt og svært ettertraktet. Elggevir og bein kan også ha blitt solgt, det ble utnyttet til kam- og redskapsproduksjon. Likeså tørket elgkjøtt. Videre var det et betydelig marked for tjære og bek, særlig til skipsbygging. Funn av tjæremiler datert til middelalder i Snarumsområde, viser at lokale entreprenører klarte å utnytte nye muligheter.

Tjæregrop ved Kaggevoldbråtan, Holleia. Foto: Arnt Berget.

Tjæregrop ved Markmoen. Foto: Arnt Berget.

Det er rimelig å anta at trelast i form av kløyvde bord og telgde master etter hvert ble eksportert fra bygda, en eksport som kom til lå bli sentral for Modum og hele landet.

Funn fra Vike kirkeruin antyder også at moingene fulgte med utviklingen i tiden. Blyglassvinduer i kirken, kalkmalerier og bokspenne tyder både på velstand og et visst kulturelt nivå. Andre funn fra Viker som smykke, perler, ring og draktbeslag av messing indikerer at i hvert fall enkelte grupper i bygda nøt godt av økt velstand. Interessant nok ble det også i kirkeruinen funnet en mengde knappenåler og til og med synål. Funn av ‘et fint stripet tøy med vekslende innslag av metalltråd omkring en kjerne og annen slags tråd’ antyder også en viss velstand. Tøyet, som ikke var av norsk fabrikat, forteller også om nær kontakt med utenomverdenen.

Selv om bygdene fikk redusert sin betydning med utvikling av byer og en sentral kongemakt, vitner de ulike arkeologiske funnene om at Modum sto seg godt. Inntekter fra jernproduksjon og handel med ulike varer kom åpenbart bygda til gode. Kirkene, særlig Heggen og Vike, viser dette klarest. Begge var reist som steinkirker, og det må ha hersket en viss velstand siden byggekostnadene var betydelige. I nedre Buskerud ble det reist 18-19 steinkirker, mens det i øvre Buskerud bare ble reist trekirker i middelalderen.

Steinkirkene representerte samtidig en ny byggemetode i Norge, noe som forutsatte gode kontakter med omverdenen. Bygdas plassering midt i ei viktig ferdselsåre, bidro til kontakt med utenomverden og utviklingen av bygda. Tyrifjorden omtales som et samferdselsknutepunkt. Her møttes ferdselen fra Hallingdal og fra Valdres via Ådalen og Begnadalen. Likeså ferdselen fra Hadeland og området vest for Mjøsa kunne også ta veien gjennom Tyrifjorden. Herfra gikk én mulig vei videre gjennom Drammensvassdraget og ut til fjorden. Denne ferdselsveien er også nevnt i kongesagaene, som blant annet nevnt i sagaen om Håkon Håkonsson.

Det faktum at flere av myntene som ble funnet i Vike kirkeruin var utenlandske, de fleste tyske, en del svenske og enkelte danske, kan tyde på at moingene ikke bare handlet lokalt og i de nærliggende byene Tønsberg og Oslo, men kan også ha drevet selv med utenlandsk handel. Ifølge Olav Sørensen peker navnene Kauparvik og Danevik – der elva møter fjorden – på direkte handel mellom bønder og utenlandske kjøpmenn. For moingene var det kort vei til fjord og hav siden vannet i Drammenselva på denne tiden sto 4 – 5 meter høyere enn nå. Det betød at fjorden strakte seg helt opp til Hokksund, og gjorde stedet til ei naturlig utskipingshavn. Nylige arkeologiske funn tyder på at Hokksund var ei betydelig utskipningshavn og et viktig marked og handelssted for det store omlandet. I nærheten av Haug kirke er det med gradiometer blitt funnet et bosetningsområde med 9 langhus og muligens 17 graver. Dette indikerer en relativt stor bosetning. Omlastingssted i Modum regner man med var ved Døvikfossen.

Heggen kirke

Hovedkirken Heggen er den eldste. Den er en såkalt steinkirke og vitner om at det i bygda hersket en viss velstand i overgangen mellom vikingtid og middelalder. Heggen er reist med naturstein, og murverket består for det meste av kalkstein av ‘hugne kalkstenskvadre’. Kvaderstein er stein som er hogd i kvadrat eller rektangulær form. Det å hugge til hver stein krevde mye av steinhuggerne, og gjorde stein til en dyr og krevende byggemetode. Det at det ble reist en steinkirke vitner også om at bygda hadde nær kontakt med utenomverdenen. Steinhugging var en kunnskap som regel kom utenfra med fagfolk. Det var derfor vanlig at det kom utenlandske håndverkere til bygging av steinkirkene. Den nåværende kirke er et resultat av senere utvidelser, i 1697, i 1832 og 1878.

Kirkeskipet i dets opprinnelige grunnplan var 13,2 x 9,2 m og koret 2,7 x 8 m. Den totale lengden med apsis var 20 m, apsis det vil si der alteret står. Skipets murer raget åtte meter over gulvet, og koret om lag to meter kortere. Etter vår tids målestokk er ikke det en stor bygning, men siden det på den tiden var vanlig at folk sto under gudstjenesten, var det plass til et betydelig antall personer innenfor murene.

Av Heggens opprinnelige murer står skipets østmur og begge langmurer opp til nåværende tak. Skipets vestmur og begge vesthjørnene ble revet i 1878. Koråpningen, som har en trykket rundbue, er den eneste opprinnelige åpning som er bevart. Åpningen er usedvanlig stor, ca. 4,5 m bred. Høyden fra skipets gulv til buetopp er om lag 5,5 m.

Heggen ble oppført i kalkstein, og i Norge fins kalkstein blant annet i Oslofeltet, som Finnemarka tilhører. Et kjent steinbrudd i dette området er Gjellebekk i Lier, der det helt fra middelalderen av ble tatt ut stein. Kalksteinen i Heggen kan ha kommet fra Gjellebekk eller den kan ha vært tatt ut fra et brudd nærmere kirken.

Heggen kirke 1868, før utvidelsen i 1878. Modum fotoarkiv

Stil og byggetekniske trekk forteller om europeisk påvirkning. Heggens opprinnelige arkitektur var romansk, en form som var typisk for kirkebygg i Vest-Europa gjennom 1000- og 1200-årene. I det tysk-romerske riket var romansk arkitektur et forsøk på å gjenopplive den romerske byggemåten, basilikaen. Karakteristisk for tidlig romansk arkitektur var massive murvegger med runde buer under hvelvene, i portaler og vinduer, dessuten massive pilarer samt sparsom bruk av dekor. Det var få og små åpninger, og vinduene ga lite lys. De fleste tidlige steinkirkene hadde bare et skip, først på 1100-tallet ble det vanlig med tverrskip, eller tverrarmer som ga et korsformet grunnplan. Heggen hadde sannsynligvis en nøktern utforming med få dekorative elementer som de eldste steinkirkene rundt Oslofjorden og Mjøsa.

Mariakirken på Gran, Hadeland. Eksempel på romansk steinkirke, antakelig første halvdel av 1100-tallet. Foto: John Erlin Blad. Lisens: Creative Commons

Krusifiks, ca. 1200 fra Heggen kirke. Statuen er skåret av tre stykker, kropp og to (påsatte) armer. Krusifikset er laget av furu, noe som antakelig viser at den velbevarte skulpturen ble laget i Norge. Stilhistorisk hører den til siste del av den romanske stilperioden. Krusifikset tilhører Drammens Museum. Foto: Bjørn Johnsen © Drammens Museum.

Vi vet ikke når den opprinnelige steinkirken ble bygd. Det er vanlig å anta slutten av 1100-tallet, rundt 1200. I Modums historie I berettes at en student, Adolph Moe, i 1861 fortalte at Heggen kirke ‘skal efter det alminnelig Sagn være bygget av St. Olaf’. I en artikkel i Oplandske Tidende i 1917 anslås det at kirken kan ha vært bygget mellom 1021 og 1240, altså åpnes det for at den kan ha vært bygd under Olav den hellige (1015-1030). I boka Hvitekrist viser Tore Skeie til at Olav bygde mange kirker, delvis i tre og delvis i stein etter forbilde fra England. Olav ga også retningslinjer for bygging av kirker.

Helgenstatue, 1200-tallet fra Heggen kirke. Figuren er rundskåret av ett emne og plassert på en kvadratisk sokkel. Skulpturen omtales som Johannes og skal ha tilhørt en såkalt kalvariegruppe, som viste Johannes og Maria på hver side av korset. Ved siden av gruppen i Heggen skal det vært fire andre i det ‘søndenfjelske’. Det vises til at denne type fremstilling ikke var sjelden i Rhin-området og kan være et eksempel på kulturforbindelse med denne delen av Europa. Vurdert ut fra datidens redskap er statuen et utskåret mesterverk, og regnes som en av de fineste treskulpturene som er bevart fra norsk middelalder. Statuen tilhører Drammens Museum. Foto: Bjørn Johnsen © Drammens Museum.

En nærmere tidfesting av Heggens alder vil bare en arkeologisk undersøkelse av kirken kunne gi. Interessant nok har Heggen stort sett samme grunnplan som Stein kirke på gården Stein på Ringerike, gården som tilhørte Olavs stefar Sigurd Syr. Kirken er i dag en ruin.

Selve skipet til Stein kirke måler 12 x 9 m utvendig, koret 3,5 m x 7,2 m og murene er om lag 125 cm tykke, altså litt mindre enn Heggen.

Tegning av Stein kirkeruin. Foto: Riksantikvaren, Håkon Thorsen

Felles for de to kirkene er at koret er relativt kort og fungerte som en overgang til apsisen eller apsiden. Øystein Ekroll mener Stein kirke kan være fra tidlig 1100-tall. Under kirken ble det i 1924 funnet en myntskatt bestående av 55 sølvmynter som ble anslått å være nedsatt etter 1023 og ikke senere enn 1030, altså mens Olav var konge. Noen rimelig forklaring på sammenhengen mellom myntfunn og kirke er ikke gitt. En forklaring kan være at steinkirken er eldre enn antatt. En annen forklaring kan være at det sto en trekirke på stedet før steinkirken ble bygd, som også kan ha vært tilfelle for Heggen. Det antas at de første trekirkene hadde kort levetid, og under flere steinkirker i Buskerud er det ved arkeologiske utgravinger funnet stolpehull som kan ses som spor etter disse kirkene, blant annet under gulvet i Haug kirke, Hokksund.

Krusifiks 1400-tallet fra Heggen kirke. Krusifikset tilhører Drammens Museum. Foto: Bjørn Johnsen © Drammens Museum

Det var ikke uvanlig at kirker ble reist på gamle kultsteder, som tilfellet er med Heggen. I den tidlige perioden var det stormenn som bygde private kirker på gårdene sine: ‘kirkebygg var tidens skikk og ga status og prestisje’. Som vist i Vikingtid/Det modumske vikingsamfunnet var Heggen et maktsenter i vikingtida. Når kirken ble bygd kan også indikerer hvem som tok initiativ til å sette den opp, kongen, en lokal maktperson, eller kirken som organisasjon selv.

Heggenfløyen

Det er én gjenstand som knytter Heggen til tidlig 1000-tallet, Heggenfløyen, se Vikingtid/Modum og Ringerike.

Heggenfløyen med ornamentikk i ringeriksstil er lagd mellom 1000 og 1050. Fløyer eller skipsfløyer på norrønt kalt vedrviti, var festet til stavnen på båtene. Heggenfløyen er laget av en 3 mm tykk plate av forgylt bronse formet som en rettvinklet trekant. Målene er 19 x 28 cm, men fløyen har opprinnelig vært noe større. Heggen-løven er laget av omkring 70% kopper og 20% sink og ca. 5% bly, foruten ca. 5% andre stoffer.

Fra vikingtid/middelalder regner man med at kun fire skipsfløyer er bevart, to i Norge (Heggen- og Tingelstadfløyene) og to i Sverige (Söderala- og Källungefløyene). I form er de fire fløyene ganske like, også motivene. Et motiv som går igjen er løven, løven i kamp, en form for dyreornamentikk som kjennetegner ringeriksstilen. Stilen er oppkalt etter dyre- og planteornamentikk funnet på runesteiner på Ringerike, og som er typisk for første halvdel av vikingtida. Løven i kamp henspeiler på et kampmotiv.

I Håkon Håkonssons saga omtales skipsfløyer, og mye tyder på at de gylne fløyene var en markering av hærskip. En beretning om Olav Haraldsson støtter en slik antakelse. Etter Olavs mislykte slag mot Knud den store tok Olav ned seilet og masten, kledte skipet i grått tøy og rodde sakte med noen få årer. Dette var for å illudere et fartøy som førte sild. Det lyktes, og så snart han var forbi, reiste han masten, heiste seilet og anbragte skipsfløyen i baugen.

På originalen av Heggenfløyen kan en tydelig se dype merker i metallet etter pileskudd, antakelig skjedd mens det har vært med i slag.

Heggenfløyen med synlige merker etter pilskudd. Foto: Eli Moen

Som omtalt tidligere var det vanlig at skipsfløyer sammen med annet utstyr fra leidangen ble oppbevart ved kirkene i de perioder sjøforsvaret ikke var utkalt. Etter avskaffelsen av leidangen mot slutten av 1300-tallet ble de forgylte fløyene værende igjen og brukt som vindfløyer på kirketakene. Det ble også Heggenfløyen, der den ble festet på kirkens tårn.

I 1702 ble det foretatt flere utbedringer på kirken, fordi særlig tårn og tak var blitt dårlig, ‘brøstfeldig’. Blant annet ble den gamle fløystangen forbedret, og styrket med nytt jern. Fløystangen hadde vært festet på tårnet, men etter utbedringene ble det flyttet til kirkens vestre gavl. Samtidig ble den gamle skipsfløyen flyttet til nordre gavl. På spiret på tårnet ble det festet en ny fløy, beslått og forgylt med kongens krone og årstall. Den daværende dansk-norske kongen som ble beæret på Heggen var Fredrik IV (1699-1730).

Blindheims artikkel med tegning av Heggen kirke med fløyen på nordre gavl.

Det er få spor i skriftlige kilder som kan berette om livet på Modum i middelalderen, men de sporene som fins antyder at utviklingen i bygda fulgte det som særpreget perioden. Framfor alt gjaldt dette utviklingen av kirken som organisasjon og dens vekst som jordegodseier, med andre ord hvordan kirkegodset kom til.

I Heggen dukker noen av prestene opp som virket der. På 1300-tallet er disse kjent: Torgeir (1323), Torkild (1327), Sigurd (1336), Østen Torssøn (1342). Det var vanlig at det var flere prester ved samme kirke. Torstein Joarssøn virket som prest ved Heggen mellom 1345 1371. I 1345 foretok han et makeskifte, kjøp og salg, i Heggen, og i 1371 solgte han jord på Haug i Eiker.

På begynnelsen av 1400-tallet møter vi Sira Asle Torsteinssøn (1400, 1401, 1413, 1414), som omtales om sogneprest på Heggen. Samtidig med han nevnes også Sira Halvard Tordssøn som omtales som kannik i Oslo og prest på Modum 1393-1417. Sira var en tittel som ble brukt om geistlige som først ble brukt om kanniker, senere også om sogneprester. Kannik var en geistlig tilknyttet en domkirke, bispedømme, og som levde i fellesskap med andre kanniker. Samtidig kunne kannikene ha jordeiendommer og opparbeide seg store rikdommer. Det var også tilfelle med Sira Asle. I 1414 kjøpte han seks øresbol i Dolin (Dolvin) i Heggen. Øresbol var en enhet i verdsetting av landskylda. I middelalderen var all jord skyldsatt, og åtte øresbol tilsvarte 8 tønner land, ca. 32 da.

Fanden på veggen

Steinhodet på Heggen kirkes nordre korsarm. Foto: Arnt Berget

På Heggen kirkes nordre korsarm sitter et mannshode. Hodet har et rundt luelignende hodeplagg, høytsittende ører, dyptliggende øyne, rett nese, store, noe hengende kinn og smale mustasjer som går ned på hver side av haken.

Ifølge folkeminnet på Modum skal hodet være laget av en steintype som finnes på Øståsen, og det skal vokse ut igjen om det hugges, og det skal forbli like svart om det males eller vaskes.

Vike kirke

I løpet av middelalderen ble det bygd en steinkirke til i Modum, Vike kirke, på Østre Vike 2,5 km nord for Heggen. Det er bare en liten ruin igjen av steinkirken, men denne ble arkeologisk undersøkt i 1969/70. Det som er igjen over bakkenivå er det nord-østre hjørnet. Undersøkelsen viste at den ytre størrelsen på skipet hadde vært 15 x 11 m med et kor på 8 x 7 m. De to delene var bundet sammen med en trang korbue. Murene var jevnt over 1,5 m tykke. Koret vendte mot øst og hovedinngangen mot vest. Taket var antakeligvis tekt av spon. Av løsfunn fra kirken var det rester etter et blyglassvindu, det hadde en ramme på 36 cm x 34 cm.

Videre ble det funnet en dørring fra kirken, en såkalt St. Olafsspenning. Den var snodd som et vidjeband av tre jernstenger og med en krampe til å feste i døren. Det var spor etter rød maling på ringen.

Dørring fra Vike kirke. Tilhører Drammens Museum. Foto: Foto: Bjørn Johnsen © Drammens Museum

Videre ble det funnet rester etter teglstein, og til sammen med utformingen av koret, som var uforholdsmessig langt, samt myntfunnene, anslås Vike kirke å ha vært bygd i annen halvdel av 1200-tallet. Teglstein til bygging av kirker ble først tatt i bruk i annen halvdel av det århundret. Det ble heller ikke oppdaget spor etter noe eldre byggverk under kirken.

Ved en undersøkelse ble det avdekket mynter under kirken, hele 92, hvorav 47 var norske, 7 danske, 14 svenske og 17 tyske. Den eldste mynten var fra Håkon Håkonssons/Magnus Lagbøters tid, dvs. omtrent midt på 1200-tallet. Det ble også funnet en liten tøybit, ‘med innslag av metalltråd og annen tråd’, som sannsynligvis ikke var av norsk fabrikat. Videre er det funnet spenner og draktbeslag samt en perle og smykke. Av andre merkverdigheter kan nevnes et krittpipehode, som man vanligvis treffer på fra 1600-tallet av, og en mengde sy- og knappenåler.

Det antas at kirken var i bruk fram til reformasjonen, men allerede 50 – 60 år etter innføringen av denne er kirken beskrevet som øde og forfallen. Sannsynlig hang forfallet sammen med nedgangstiden som startet midt på 1300-tallet. Murene skal ha stått til rundt 1700, og det antas at stein fra Vike ble brukt til utvidelsen av Heggen på 1700-tallet. Ellers skal stein fra Vike være brukt på områdets gårder helt til 1900-tallet.

Snarum kirke

På Snarum ble det reist en stavkirke, og som Vike kirke antakelig i andre halvdel av 1200-tallet. Snarum synes å ha vært et økonomisk viktig område, rimeligvis i sammenheng med jernproduksjon, noe som grunnlaget for reising av egen kirke av lokale ressurspersoner.

Stavkirken er beskrevet som en langkirke der veggene i skip og kor besto av stavverk, av ‘hugne’ planker som har stått på sviller. Gulvet har antakelig vært av bord. I hjørnene har veggene hatt hjørnestolper, og utenfor rundt kirken en svalgang. Koret var antakelig smalere enn skipet. Kirken hadde spontak og tårn midt på taket av skipet.

Tårnet var festet til en takrytter, som vil si at tårnet var plassert på selve takkonstruksjonen, som var vanlig på stavkirker. Takrytteren hadde form som en høy ‘hjelm’ med spir av jern på toppen. Taket var et saltak og tekket med spon og tjærebredd.

Eksempel på stavkirke med takrytter/hjelm og spir, Uvdal stavkirke. Foto: Marit Irene Skaug. Lisens Creative Commons

Spiret fra Snarum stavkirke som nå befinner seg på et stabbur i bygda. Foto: Arnt Berget

Foruten spiret som sto på stavkirken datert til 1290, er portstolpene det eneste som er bevart av selve stavkirken. Portstolpene er datert til annen halvdel av 1200-tallet.

Portalen fra Snarum stavkirke. Den oppbevares i dag i universitetets oldsaksamling, Historisk Museum i Oslo. Foto: Arnt Berget

Portalen er i dag 189 cm høy, men har opprinnelig vært over fire meter høy og 40 cm bred. Begge vangene er skåret av både i topp og bunn, og det er hugget ut falser for ny dør. Hovedmotivet er vinranke på hver side av portalen, som vokser ut av dragehoder. Kirken har antagelig hatt en vestportal, og i 1619 ble det skaffet en stor stokkelås til kirkedøren. Vinduene i stavkirken var regulære og har vært plassert under svalgangens tak.

Døpefont fra den gamle kirken. Betegnet som renessanse, snekker og billedhuggerarbeid, 8-sidet. ‘Kummens sider har 4 felter med rankemotiv i lavt relieff og 4 sider med konsoll med englehode. Kummen bæres av dreiet midtsøyle og støttes av 4 sveifede knekter og 4 stående figurer, som ant. forestiller evangelistene. 8-sidet sokkel. Gitt til Drammens Museum og restaurert.’ Døpefonten ble gitt tilbake i 2019 og står nå i Snarum kirke. Foto: Arnt Berget

I 1663 ble stavkirken utvidet med to tverrarmer av tømmer slik at den fikk en korsformet grunnplan. Både skipet, koret og vingene ble malt innvendig. Taket på vingene ble som skipet tekt med spon. Til vingene gikk det med 7500 spon, og til taket på svalgangen rundt vingene 2700 spon.

Etter en fortegnelse i 1673 hadde kirken blant annet følgende utstyr: 1 liten kalk av sølv og fat av kobber, 1 alterbok, 1 psalmebog, 2 messinglysestaker til vokslys, 1 liten lysekrone med seks piper, 1 liten klokke i tårnet og 2 gamle furuskrin uten lås og beslag til oppbevaring av kirkens ornamenter. Utfra fra tilstanden til annet utstyr i kirken må det ha gått nedover med velstanden i bygda etter storhetstiden i middelalderen: 1 gammel utslitt messehagel av blomstret tøy, ubrukelig, 1 meget slitt messeserk og 1 gammel og lappet alterduk av lerret oppført.

Røkelseskar med lokk av bronse fra Snarum stavkirke, 1200-tallet. Tilhører Drammens Museum. Foto: Foto: Bjørn Johnsen © Drammens Museum

Rundt 1300 ble klimaet kaldere, og sammen med Svartedauen rundt 1350 førte dette til at landet gikk inn i en sterk og langvarig nedgangstid. Nedgangen satte sitt preg på kirkelivet, og på 1590-tallet ble det holdt gudstjeneste i kirken kun hver fjerde søndag. I 1699 beskrives kirken å ha vært i en bedrøvelig tilstand. Klokken kunne ikke lenger henge i tårnet, som var ganske råttent og vinduene i kirken ‘af Winden gandske forderfvet’. Prekestolen og gulvet i koret ble reparert og nytt glass satt inn i vinduene.

Søyler fra den gamle prekestolen. Foto: Arnt Berget

I 1702 ble stavkirken revet og en laftet tømmerkirke reist på plassen til stavkirken på en ny grunnmur. Materialer fra den gamle stavkirken ble brukt: Åtte vinduer og stavkirkens reisverk ble brukt til gulv, og til prekestol fikk man den gamle fra Heggen. Et par år senere ble det bygd et loft fra materialer fra stavkirken, som ble tjærebredt. Den nye kirken skal ha hatt fire like lange korsarmer og et tårn med spir og små filaer. Våpenhuset lå i vest og sakristiet i øst. Den gamle portalen skal ha bli plassert ved inngangen til våpenhuset. Ved inngangen til våpenhuset ble stavkirkeportalen satt opp. Tømmermester Niels Olsen sto for byggearbeidet.

Gudstjeneste i tømmerkirken. Illustrasjon fra Nordiske Billeder (København, 1870), fjerde bind. Wikimedia Commons.

Nykirke

I løpet av middelalderen ble det reist en fjerde kirke i bygda, Nykirke. Som kirken på Snarum var den også en stavkirke, som på Snarum også ble revet. Basert på samtidige kilder anslår kunsthistorikere at Nykirke ble bygd tidlig på 1300-tallet, og antakelig etter befaling av biskopen av Hamar som Buskerud hovedgård lå under. En prest som virket ved Nykirke er omtalt i 1331 og 1334, og egen prestegård eller prestebol i 1533. Et prestebol var jordarealet som tilhørte et prestekall. Stavkirken, som lå der hvor dagens kirke står, besto av skip og kor og to portaler, en i skipet og en i koret. Kirken hadde sadeltak med spon som bar en takrytter/tårn. I 1688 er den beskrevet å ha vært ‘een liden træ kircke af Reise verck’.

Eksempel på en liten stavkirke. Torpo stavkirke, Hallingdal, opprinnelig reist rundt 1200. Foto: Tom Bjornstad. Lisens: Public domain.

Selv om Nykirke lå relativt sentralt tid langs ferdselsveien fra Sigdal og sørover, ble også menigheten her sterkt redusert under nedgangstiden fra midten av 1300-tallet. På 1590-tallet ble det, som på Snarum, holdt gudstjeneste kun hver fjerde søndag.

Det eneste som er bevart fra Nykirke stavkirke er en katekismetavle fra 1591 som finnes på Norsk Folkemuseum. Ei katekismetavle var ei altertavle med tekst, uten bilde. Etter innføringen av Luthers lære var hensikten å få menighetens oppmerksomhet bort fra selve kirken til Bibelen og katekismelæra. Den første katekismetavla i Norge kom i 1589, samme år som kirken anbefalte slike tavler. Menigheten ved Nykirke fulgte tidlig denne anbefaling, og katekismetavla framstår som en av de første i landet.

Katekismetavla fra Nykirke. Innskriften på tavlen er: 1591//Anno 1694 Peder Eliefsen Bekosted at Lade Staaefere m.m. Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemusem, CC BY-SA

Tiden tæret på stavkirken, og i 1619 var det gamle spontaket forfallent, og i 1623 ble satt opp et nytt tårn/takrytter for å kunne henge opp klokkene. Engelbret Tornnebøgger som bygde tårnet brukte 21 dager på arbeidet. I 1663 var hele kirkens tilstand gebrekkelig: Reiseverch, er gandske udøgtig og forraadnet tillige med waabenhuuset’. Og tårnet på kirken var allerede ‘gandske forraadnet oc staar paa fald’. Kirken ble reparert og samtidig utvidet med nytt kor og tverrarmer av tømmer slik at den ble en korskirke. Knappe ti år senere ble det bygd til et sakristi, og til utvidelsene bidro ‘baade Almuen och atschillige Andre Gaattfolch’.

Utbedringene holdt ikke lenge da det i 1688 ble rapportert om at kirken ‘sjelver’ og er ‘meget brøstfeldig’. I 1692 ble delene av den opprinnelige stavkirken revet likeså takrytteren. Den gamle stavkirken ble erstattet med en tømret del. Denne tømmerkirken ble revet i 1840-årene.

Buskerud og Døvikfossen

Nykirke lå på grunnen til gården Buskerud, opprinnelig Biskopsrud, biskopens rydning, gården som ga navn til hele fylket. Grunnen til navngivingen var at Buskerud, på den tid det var krongods, også var fogdgård. Ut på 1500-tallet ble landet inndelt i ulike fogderier, og fogden ble kongens mann ute i distriktene og utøvde myndighet som politi, påtale og skatteinnkrever. Fogderiet fikk navn etter gården der fogden holdt til, og Buskerud fogderi omfattet Modum, Sigdal og Krødsherad. I 1679 ble fogderiene Buskerud, Ringerike og Hallingdal slått sammen til en ny enhet, Buskeruds amt.

Buskerud gård sent på 1860-tallet, malt av Anton M. Bergh. Foto: https://no.wikipedia.org/wiki/Buskerud_hovedg%C3%A5rd

Det antas at Buskerud ble ryddet på 1000- eller 1100-tallet. Både geografi og naturherligheter gjorde stedet ettertraktet. I jernalder og vikingtid, så lenge Drammenselva var seilbar opp til Døvika, var kontrollen over fossen av avgjørende betydning i ufredstider. Og for handel og uttransportering av jern utgjorde havna på østsiden av Døvika et kritisk punkt.

Etter hvert var det laksefisket i Døvikfossen som framfor alt fanget folks interesse. Laksefisket innebar muligheter for inntekter. Det heter at under Harald Gille (1130-1136) kom laksefiske ved Døvikfossen under kronen, men den tidligste kildereferansen om laksefisket her er et kongebrev fra 1164-1169, i kong Magnus Erlingsons tid (1161-1184). Dette brevet, som er det eldste hjemmelsdokumentet som er registrert i Norge, omhandlet nettopp fiskerettighetene ved Døvikfossen, som var kjent for sitt rike laksefiske. Kongebrevet ga en tredjedel av inntektene fra fisket Hovedøya munkekloster. Gaven til klosteret er et klart uttrykk for kirkens økende makt i denne perioden. Et annet uttrykk for denne makten var opprettelsen av et erkebispedømme, Nidaros, i 1152/53. Noe Senere ga kong Sverre (1174-1202) en tiendepart av fisket til Nonneseter kloster i Oslo.

Laksefiske ved Døvikfossen. Foto: *(C)* copyright, 2021, Hans Petter Eriksen/ https://buskerudmidtfylke.com/fogderiet/

Det må ha falt tungt for bøndene i området ikke å kunne fiske laksen i Døvikfossen. I et kongebrev fra 1221, utstedt av Håkon Håkonsson (1217-1263), refses bøndene for å ha prøvd å ta seg til rette og fiske laksen. Kongebrevet forteller at fisket i Djupvik i fordums tid lå helt under kongen alene, muligens fra kongene Harald Gilles og Inge Krokryggs tid (1130-1161), men var kommet ‘under Gud og den hellige kirke’. Eier av rettighetene var biskoper og klostermenn, ‘reinlivfsmenn’, som fisket til sitt opphold. Håkon Håkonsson benektet bøndenes rett, og truet dem med straff og bøter.

I 1331 attesterer Assulfer i ‘Biscopsrui, at dokumentet var riktig avskrevet. Dette er første gangen navnet Biscopsrui dukker opp, altså biskopens rydning. Navnet indikerer at gården tilhørte biskopen av Hamar, som Modum hørte inn under, og at det dermed var et geistlig gods. Hvordan fordeling av rettighetene til laksefisket mellom biskopen og klostrene i Oslo var på denne tiden, er ikke kjent, men i henhold til norsk lovtradisjon kunne fiskerettigheter overdras som særskilte eiendomsobjekter, uavhengig av gårdene.

Hamar bispedømme ble opprettet i 1152. Domkirkeruinene på Storhamar i 1890-årene. Foto: Axel Lindahl.

Deling av rettighetene mellom ‘reinlivfsmenn’ og renlivskvinner var heller ikke uproblematiske. Rundt 1334 oppsto det en tvist mellom Nonneseter og Hovedøya om hvem som eide fiskeretten. Typisk endte tvisten hos paven, som oppnevnte biskopen i Hamar til å avsi dom i saken. Begge beholdt sannsynligvis sine rettigheter, og i 1336 inngikk Ogmund bonde på gården Verp en avtale med Hovedøyklosteret om at han skulle vedlikeholde bolverk og steinsetting ved fiskeplassen i Døvika og selv holde fiskeredskap. Som motytelse skulle han og hans arvinger ha halvparten av fangsten. Når fiskeplassene lå langt borte, var det ikke uvanlig å forpakte bort fiskerettighetene til lokale bønder eller andre jordeiere.

Hovedøyaklosteret fortsatte selv å bruke fiskerettighetene med egne folk til ut på 1400-tallet. Klosteret sto seg åpenbart godt i og med at det forpaktet bort fiskerettighetene til lokale bønder. Det ble ett av de aller godsrikeste klostrene i Norge. I løpet av sine nesten 400 år lange historie hadde det over 40 ulike eiendommer eller eiendomsparter i forbindelse med fiske og fiskerettigheter, hvorav de fleste i saltvann. Nonneseter kloster sto seg også godt. Det hadde eiendommer over det meste av Østlandet.

En ny tvist i 1395 antyder at selve gårdsbruket før dette året var havnet på private hender. Striden denne gangen gjaldt et arveoppgjør mellom to brødre, Stein og Gunvald, etter deres far Asulfr. En gave i 1418 bekrefter at gården var eid av privat personer. Det året ble Buskerud gitt til St. Olavskloster i Tønsberg, og ble da ‘avlsgård’ for klosteret, det vil si gårdens produksjon gikk til klosterets forbruk. Den som testamenterte bort gården, eller som det het ‘sin rette odel’, var Live Arnesdottir. Samtidig skrev Live seg inn i klosteret, antakelig for å leve sine siste år der, noe som ikke var uvanlig. Til gjengjeld fikk hennes to sønner bygsel på gården. Lives sønner måtte betale to skippund malt i tillegg til bygselavgiften samt innløsningssum hvert tredje år, som var vanlig for den type kontrakter.

Da hele laksefiske igjen var på geistlige hender, oppsto nye tvister. I 1474 gikk St. Olavskloster til rettssak om fisket. Motparten var Nonneseter som hadde rettighetene på Verpsiden av elva.

I 1536 var det slutt med kirkelige og geistlige rettigheter. Etter innføring av reformasjonen gikk alt kirkelig gods over til kongen. I 1568 var Buskerud gård krongods under Buskerud len og samtidig fogdgård. I denne perioden viser lensregnskapene at laks ble brukt til å betale landskyld. I tillegg mottok Akershus slott større mengder laks i rente av «laxefiskett widt Buskerudt».

I den kongelige perioden avtar laksefisket i Døvikfossen. En viktig grunn var at en del av fisken etter hvert ble fanget ved Hellefossen. I og med landhevingen ble denne stadig større. Regnskapet fra 1621-22 viste at det var fanget 14 tønner sommerlaks, men bare 3 ½ tønne vinterlaks til en pris av henholdsvis 8 rd. og 6 rd. Av dette skulle Norges rikskansler ha to tønner. Utgiftene på til sammen 52 rd. omfattet arbeid med salting, salt, hamp til garn, fiskers lønn, fiskedrengenes lønn, kost og annet arbeid. På denne tiden ble det klaget over at også sommerlaksen var mager, noe som skal ha skyldtes at den måtte gå opp mange fosser før den nådde Døvikfossen.

Den kongelige perioden opphørte i 1668 da godset ble solgt til en privatmann. Laksefisket hadde da mistet noe av sin betydning.

Utsikt over området rundt Buskerud gård. Noe bilde eller beskrivelse av fogderesidensen fins ikke. Foto: (C) copyright, 2021, Hans Petter Eriksen/ https://buskerudmidtfylke.com/fogderiet/

Befolkningen fram til 1350

Fram til midt på 1300-tallet steg folketallet sterkt. Det antas at det nådde mellom 300 000 og 500 000, kanskje nærmere det siste tallet. Hvor mange som bodde på Modum vet vi ikke, men den industrielle virksomheten knyttet til jernvinning og trekullvirksomhet i tillegg til stadig utvidelse av landbruket, gjør det rimelig å anta Modum hadde en befolkningsvekst som landsgjennomsnittet, hvis ikke høyere.

Befolkningsveksten stoppet opp midt på 1300-tallt og går sterkt tilbake, se under senmiddelalderen. Man regner med at folketallet for landet som helhet ikke tar seg opp igjen til samme nivå som i høymiddelalderen før ut på 1700-tallet. Når vi kommer til 1600- og 1700-tallet har vi tall og statistikk som kan informere om folketallet, og ved å anvende en retrospektiv metode er det gjort beregninger for folketallet i høymiddelalderen. For Modum har Olav Sørensen regnet seg fram til en befolkning på 2000. Han tar utgangspunkt i tallene for jordbruksproduksjon i 1723, og ut ifra dette må bygda ha vært i stand til å brødfø minst så mange mennesker, hvilket vil tilsi et tilsvarende antall i høymiddelalderen.

Sogneprestenes manntall 1664-1666. Heggen sog. Digitalarkivet.

Til tross for betydelig industrivirksomhet var Modum, som andre bygder, hovedsakelig ei bondebygd. Folket bodde spredt rundt på de enkelte gårdene. Landbruket besto av en blanding av korndyrking og husdyrhold, som omfattet storfe. Sau og geit, gris og fjørfe forekom likeså. Korn som ble dyrket var bygg og havre, og korndyrkingen økte sterkt i høymiddelalderen. Ellers vet man at det i Norge også ble dyrket løk, kvanne, humle, kål, neper, erter og bønner i Norge i denne perioden. Siden det er gjort funn av spinnehjul fra middelalderen, på henholdsvis Svensby og Haug (Strand) ble det sannsynligvis også dyrket spinnevekster som lin og hamp.

Spinnehjul av kleber. Funnet ved Haug, Åmot. Foto: Modums eldste historie

I tillegg må man regne med at høstingsbruk i utmarka samt jakt og fiske spilte en viktig rolle. Muligheten til å høste av naturen i tillegg til egen dyrking borget for et variert og rimelig sunt kosthold. Funn av et betydelig antall fangstgroper fra middelalderen vitner om at vilt utgjorde en betydelig del av kostholdet. På gårder som Øren, Skredsvig, Ødenes, Holemoen, Kjølstad Hellum, Tolerud, Gunnhus, Hilsen, Morud og Korsbøen var det fangstgroper, og på enkelte opp til flere. På Kjølstad er det registrert tre.

Ut fra navnene må de eldste gårdene ha vært anlagt på 600-tallet, og den gårdstrukturen vi fortsatt ser konturene av, ble etablert i vikingtid (800-1050). På Modum regnes om lag 90 gårder å være fra denne perioden eller eldre. Blant de eldste kan nevnes gårder med naturnavn som Dignes, Fure, Vike samt de som har -vin som etterstavelse som Heggen, Spone og Overn samt de med etterstavelsen -heim som Askim, Melum, Flannum, Flattum og Hellum. Fra vikingtid regnes også de gårdene som ender på -stad som Engelstad, Austad, Kjølstad og Kaggestad. Gårdsnavn på -rud, rydning, er fra de senest anlagte gårdene opp mot 1350. Et unntak er gården som bare heter Rud. Gårder som kom til i den senere perioden, som de på -rud, forteller om nyrydning og befolkningsvekst.

Rimeligvis ble de eldste gårdene anlagt på den beste jordbruksjorda, og ifølge Olav Sørensen befinner den seg fra Dignes ved Tyrifjorden og videre sørover på østsiden av elva til Skreppen i Åmot. På gårder langs denne linja er det gjort funn fra middelalderen. Funnene spenner fra Tandberg, Fure, Berg, Rød, Brekke, Østre Vike, Vestre Vike og Tveiten ved Tyrifjorden til Disen, Øren og Sønsteby ved Bergsjø og ved Mælum ved Åmot. Det er også gjort funn på andre sentrale gårder som Buskerud, men også på Sandaker på Vestre Spone og lenger nordover på Hære, Aasmundrud og Skretteberg.

Odel, landskyld og eiendomsstruktur

Det som skiller Norge fra andre land er odelsretten. En form for odelsrett kom til under framveksten av vikingsamfunnet, og kanskje før den tiden. I skaldekvad fra 900- og 1000-tallet omtales odel og ætteeiendom. Denne tradisjonen ble formelt styrket på 11- og 1200-tallet gjennom lovregler for bruk av forkjøpsrett og innløsning av odelseiendom. Skriftfesting av tradisjonen skjedde i forbindelse med styrking av statsmakt og kongelig lovgivning. Magnus Lagabøters landslov av 1274, som erstattet landskapslovene Frostating, Gulating Eidsivating og Borgarting, omhandlet blant annet odelsjord og rettsforhold til jordeiendom.

Landsloven. Magnus Lagabøter gir fra seg Landsloven 1274. Landsloven, som er den andre og lenge en av få landsdekkende lovbøker i Europa, var gjeldende rett i over 400 år før den i 1687 ble erstattet av Christian Vs Norske Lov. Utsnitt av et minityrmaleri fra et illuminert håndskrift fra 1300-tallet. Foto: https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Lagab%C3%B8tes_landslov#/media/Fil:Magnusgirlovene.jpg.

Odelsretten knytter en familie til et bestemt jordareal. Den har fungert som en bremsemekanisme mot et system med store godssamlinger og dermed bidratt til en egalitær eiendomsstruktur. Forekomsten av få gods og en liten adel gjør Norge unik i europeisk historie. Odelsretten til tross, fra høymiddelalderen av blir eiendomsforholdene mildt sagt kaotiske. En viktig grunn til dette er at utover 1100- og 1200-tallet knyttes eiendomsretten til jord til landskylda, og ikke til konkrete jordarealer.

Landskylda ble fastsatt i forhold til en gårds bruksverdi, og eiendomsretten ble dermed knyttet til skylda og ikke til selve jorda. Etter tradisjonen svarte skylda til 1/6 av brutto avkastning. Landskylda ble dermed et mål for en jordeiendoms verdi. En jordegodsenhet var markebol, som var delt inn i åtte øresbol. Åtte øresbol tilsvarte 8 tønner land, ca. 32 da. Markebol tilsvarte en forgild mark, en myntenhet. Hva man eide kunne bli oppgitt i mål og vekt av varer, det være seg mel, smør, fisk, skinn eller jern. Landskylda kunne dermed betales i varer, for eksempel kunne 1 markebol betales med 3 lauper smør. Jfr. over det som skrives om fiskerettighetene og Lives sønner som måtte betale to skippund malt i tillegg til bygselavgiften.

Brakteat (mynt preget på en side) fra Håkon Magnussons regjeringstid (1299-1319) funnet under Vike kirke. Foto: Modums eldste historie

Framveksten av systemet med landskyld som en måte å fastslå verdien av jord, må forstås på bakgrunn av et samfunn med et svakt utviklet pengevesen og uten noe bank- og kredittvesen. En eier kunne ha rett til en del av landskylda, og skyldeie kunne brukes i ulike former for transaksjoner, som kjøp og salg, men også ved arv og skattelegging. Delene kunne kjøpes og selges eller byttes ved såkalt makeskifte. Byttehandel med jord var ganske vanlig. Skyldeie kunne brukes ved arveoppgjør. Ett av barna kunne overta driften, mens de andre barna fikk rett til en årlig godtgjørelse eller avgift inntil de ble løst ut. Den ble også brukt til utligning av leidangsskatten (sjøforsvaret). Skyldparter kunne også pantsettes. Skyldparter kom kort sagt til å fungere som et middel, som penger, og ble også en viktig kilde til kapital.

Fastsetting av landskyld. En leilending inngår avtale med en jordeier om å leie jord av ham. Illustrasjon fra Magnus Lagabøters landslov. Foto: https://snl.no/Norsk_jordeiendomshistorie

En skyldeier kunne eie hele eller en part av en gårds landskyld, og på den måten oppsto partseie. Det betød at flere kunne eie ulike andeler i én og samme gård, og skyldeier kunne eie parter i ulike gårder. Med andre ord man kunne bo på et bruk og eie deler av et annet.

Et forhold som påskyndet denne prosessen, var veksten i kirkegods og framveksten av et aristokrati i tilknytning til kongemakten. Det å donere skyldparter til en kirkelig institusjon ble en vanlig form for sjelegave. Kongen og kirken ble de største jorddrottene. I senmiddelalderen eide konge, aristokrati og kirke to tredjedeler av all jord med kirken som den største jordeieren med over 40 prosent, noe som førte til at bondeselveie skrumper sterkt inn. Det skjedde også på Modum. Før reformasjonen regnet man med at om lag 40 prosent av jorda på landsbasis var eid av bønder. Tall for eiendomsforholdene for Modum fra 1661 angir at kun 37,5 prosent tilhørte bondestanden, altså lavere enn landsgjennomsnittet og et betydelig lavere tall enn i mer perifere bygder som Sigdal og Hallingdal.

Skriftlige kilder – eiendomsforhold – befolkningen kommer til syne

Det er få spor i skriftlige kilder som kan berette om eiendomsforholdene på Modum i middelalderen, men utover høymiddelalderen øker det skriftlige kildetilfanget. Med innføring av kristendommen kom det latinske alfabetet til Norge. Det skriftlige materiale fra ca. 1150 og framt til 1570 er trykt i Diplomatarium Norvegicum. Til å begynne med er det kongemakten og de geistlige som tar i bruk skrift. Det eldste, ikke kongelige, brevet i Norge er fra 1210.

Diplomatarium Norvegicum. Brev fra dronning Margrete til kong Håkon VI der hun klager over forholdene på Akershus, ca. 1370. Foto: https://no.wikipedia.org/wiki/Diplomatarium_Norvegicum#/media/Fil:Diplomatarium_Norvegicum_I_409.jpg

Ved siden av kongebrevene er det lovbøker, jordebøker og regnskaper som utgjør de viktigste dokumentene (diplomer). For lokalhistorien utgjør dokumenter som gjelder eiendomsforhold en viktig kilde.

Side fra Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene. Foto: https://snl.no/Norsk_jordeiendomshistorie

I brev om eiendomsforholdene i bygda treffer vi på kjente gårdsnavn som Rud, Fure, Hervik, Hval, Vike, Disen, Sønsteby, Brunes, Hære, Torsby og Enger samt de to gårdsnavnene som er forsvunnet, Dolvin og Skrauthval. Samtlige gårder ligger midt i bygda og med navn som angir at de hørte til de eldste. I sine respektive fjerdinger Fure, Spone, Brunes, og Rud, bygda administrative inndeling, hadde disse gårdene en sentral posisjon.

Typisk nok er det prester som dukker opp i forbindelse med eiendomsforhold i bygda. Kirken og dens menn fikk ikke bare inntekter fra naturherligheter som laksefiske ved Døvikfossen. Gjennom donasjoner gitt av borgere og bønder, fikk kirken som organisasjon jordeiendommer eller skyldparter. Donasjonene ble gitt for å få lest sjelemesser for avdøde, men også for andre tjenester fra geistlige. Disse var med på å legge grunnlaget for kirken som jordegodseier. Ved overføring av eiendom fra befolkning ble kirken landets størst jordeier, som nevnt besatt den over 40 prosent av jorda eller landskylda.

Så også på Modum. I 1334 ble en skyldpart i Kvisle gård i Sigdal gitt til Nykirke. Det skjedde i forbindelse med en arvesak, og arvingene, Bård på Refsal og Ommund på Verp, ønsket i den anledning et jordebytte. Møtet fant sted på Skrauthval, en gård/et gårdsnavn som er forsvunnet som lå i Nykirke.

I 1401 skjenket Gunhild Ormsdatter tolv øresbol i Dolin (Dolvin, grassletta i Dalen) til Heggen kirke. Det var halve gården. I 1414 solgte Gunhilds mann, Sigurd Reidarssøn, resten av gården til sira Asle. Denne gården gikk inn i gården Heggen, og forsvant som gård og navn.

De geistlige mottok ikke bare gaver, men var selv aktive i kjøp og salg og bytte av jord. Torstein Joarssøn virket som prest ved Heggen mellom 1345 1371. I 1345 foretok han et makeskifte i Heggen, og i 1371 solgte han jord på Haug i Eiker. Som nevnt, var det sira Asle som i 1414 kjøpte resten av skyldpartene i Dolin. Hele gården kom da i kirkens besittelse.

I 1395 ble det gjort et makeskifte mellom Oslo biskopstol og Tormod Valdjuvsson og hans kone Herborg Berdorsdatter om 3 markebol jord i Disen gård mot jord i Grenland. Brevet ble utferdiget på Gjerpen prestegård i Grenland.

Allerede i 1323 hadde Heggen-presten Torgeir kjøpt ½ markebol i Rakkestad, antakelig gården Rakkestad ved Skotselv i Øvre Eiker. Til å bevitne kjøpet var åtte menn innkalt: To var geistlige, Hallvard prost og Hallkjell klerk, videre Klemet Brattsson.

Ved dette kjøpet møter vi også de første navngitte moingene. Blant vitnene var Olav som var bror til Andreas på Vike samt Jon Helgesson og Herbjørn Herbjørnsson. I tillegg var også Olav fiskesvein og Tord oter vitner. Olav fiskesvein var antakelig sysselsatt i laksefisket ved Døvikfossen.

Ni år senere, i 1332, var det møte på gården Rud angående en forlikssak om jord på Hervik. Torstein står oppført som jordeier. Til å bekrefte gyldigheten av forliket satte Peter på Rud og Tore på Torsby sine segl. Videre ble forliket bevitnet av 10 menn: Herr (profue herra)Torvard Håvardsson, Hallkjell på Hære, Tord på Brones og Olav gårdeier, og videre Torbjørn, Torgeir, Rolf, Jon, Hallvard og Erik. Kanskje var Hallkjell, Tord, Olav på Vike og Jon de som også bevitnet kjøpet i 1323.

I 1345 var det et makeskifte mellom Grunde Torgeirsson og Tord Eivindsson om jord på Hval i Modum og Stavlum. Stavlum er antakelig gården som ligger et par kilometer sør for Darbu i Øvre Eiker.

I 1348 dukker Hval opp igjen i kildene. Jon på Brones førte vitner om jord i gården i et brev fra Løken gård i Haugsbygd (Vangsbygden). Løken gård var en gammel storgård som grenser til Haug kirke på Ringerike.

Etter Svartedauden omkring 1350 stilner det med eiendomstransaksjoner. I den grad kildene beretter om hva som faktisk foregikk, gikk det et par tiår før det igjen er noe bevegelse i eiendomsforholdene. I 1371 rapporteres det om et jordesalg på Sønsteby. Salget omtales i et vitnebrev utferdiget av Tord Eivindsson. Tord Eivindsson var muligens den samme som var gift med Elin Toresdatter, og som solgte ½ markebol i nordre Hval i Furefjerdingen til Eivind Ljotsson i 1404. Muligens dreide det seg også om den skyldparten han makeskiftet seg til i 1345.

1382 solgte Toralv Petersson og kona hans Rangdid to øresbol jord i Dalen i Heggen sogn til Kjetil Aslaksson. Vitner til salget var Roar Torgeirsson og Jon Vigersson. Dalen er ikke kjent som gårdsnavn på Modum, men kan være den gården som ble kalt Dolin (Dolvin, grassletta i Dalen), hvis navn er forsvunnet. I 1389 utferdiget Håkon Toresson, rådmann i Oslo 1389-1391, et brev om salg av jord ved Djupvik, og i 1391 solgte Ottar 14 øresbol i Enge ved Djupvik, bekreftet i et brev datert i Oslo 23.3.1391.

Kildene gir et bilde av Modum i høymiddelalderen og inn i senmiddelalderen som et samfunn med en uoversiktlig eiendomsstruktur, som i landet ellers. Dette fikk følger for den sosiale strukturen, og var med på å skape et mer lagdelt og hierarkisk samfunn.

Endringer i den sosiale strukturen

Landskyldsystemet, som varte fram til 1700- og 1800-tallet, gjorde at man kunne eie rett til landskylda uten selv å drive jorda, men kun leve av jordleie. En følge var at færre jordbrukere eide egen jord, og ble i stedet leilendinger. Økende befolkning ga samtidig økende priser på jord, og førte til at flere gikk fra selveie til jordleie. Gruppen med leilendinger vokste utover 1100- og 1200-tallet, men i motsetning til resten av Europa var leilendingene i Norge rettslig sett frie. De kunne fritt flytte som de ville. Grensene mellom de ulike sosiale gruppene var heller ikke skarp. Det som kompliserer bildet av de sosiale forholdene er at en bonde kunne både være leilending betale skyld til jordeieren og samtidig selv eie jord, ha skyldpart i andre gårder. Et annet forhold var at jordbrukerne hadde nokså høy status i samfunnet selv om det å være leilending ikke var så gildt som det å være en odelsbonde.

Det at man kunne leve av landskyld uten selv å drive jorde, førte samtidig til forskyving av maktforholdene. Det gjorde det mulig for en ny sosial gruppe, de geistlige, å gjøre seg gjeldende. De ble betydelige jordeiere, men det var framfor alt deres rolle som forrettere av kirkelige handlinger som ga dem en fremtredende rolle i samfunnet.

Øverst på samfunnspyramiden rangerte imidlertid aristokratiet. I høymiddelalderen regnet man med at opp mot 20 prosent av jorda tilhørte aristokratiet. I sammenligning med det føydale Europa er det et lavt tall, og forteller også om at adelskap var lite utbredt i Norge. I forbindelse med Svartedauden ble det nærmest utryddet i og med at mesteparten av det gammelnorske ættearistokratiet døde. Kjente aristokratiske ætter kan i liten grad knyttes til Modum, men i en forlikssak angående Hervik i 1332 har vi støtt på en ridder. Torvard Håvardsson omtales med tittelen Herr, hvilket tyder på at han var ridder. Det var vanlig å titulere disse med herretittelen, den høyeste rangen innen riddervesenet foran væpnerne, den privilegerte krigerstanden. Det å være ridder representerte den høyeste verdighet en norsk adelsmann kunne ha.

Riddere. Korstogsbevegelsen fenget også i Norge. Den mest kjente korsfareren fra Norge var Sigurd Jorsalfar, også kjent som den første europeiske kongen som bidro til å befri Jerusalem fra muslimene. Ved å dra til det hellige land fulgte Sigurd i fotsporene til sin farfar, Harald Hardråde. En annen kjent fra sagalitteraturen som deltok på korstog var Erling Skakke, far til kong Magnus Erlingsson. I krigen bar ridderne rustninger, knelang brynje under et tilsvarende langt panser. Til hest måtte ridderne også ha brynjehoser til beskyttelse av benene. Foto: To riddere fra omkring 1300. https://no.wikipedia.org/wiki/Ridder

I kildene dukker nok et par slekter opp med tilknytning til Modum som ble regnet til aristokratiet. Amund Petersson på Rud omtales som trolig en fremtredende adelsperson i 1398. Rud spilte antakelig en rolle som et administrativt sted i og med at ulike brev ble utferdiget her. Peter på Rud omtales allerede i 1323 da han beseglet et forliksbrev. I 1323 omtales han også som far til Ånund klerk, i 1332 som far til Toralv Petersson, og i 1345 som far til Jon Petersson. Åpenbart en mektig ætt med medlemmer som var geistlig og som eide jord rundt i bygda. Toralv som var gift med Rangdid solgte, som nevnt, to øresbol jord i Dalen i Heggen sogn i 1382.

En ætt som ble enda mer fremtredende var Galle, også kalt Buskerud-ætten. Åsulv Kjetilsson i Buskerud (Assulfuer i Biscops rudi) utferdiget et brev på Buskerud 23.8.1331 og et brev på Rud 11.2.1332. Åsulv regnes for å være en av den eldre Galle-slektens eldste kjente menn, og han førte et våpenmerke. I seglet viser våpenet et trekantet skjold, en sparre, omgitt av tre stjerner (Galde). Hans sønn var væpner og riksråd Herleik Åsulvsson, nevnt 1381-95 og død 1405. Herleik var riksråd under dronning Margrete I. Herleik førte det samme våpenmerket og hadde tilhørighet i området vest for Oslofjorden. På 1500- og begynnelsen av 1600-tallet var slekten en av de største godsbesitterne i Norge. De giftet seg inn i den danske høyadelen, og skaffet seg også betydelig gods i Danmark.

Europeiske ‘moter’ som riddervesenet nådde også Norge. Dette kommer klart til uttrykk i Kongespeilet, et læreskrift i samfunnskunnskap og samfunnsmoral fra midten av 1200-tallet forfattet under Håkon Håkonsson.

Side fra Kongespeilet. Foto: https://no.wikipedia.org/wiki/Kongespeilet#/media/Fil:Kongsspegelen.jpg

I dag understreker norske historikere at middelaldersamfunnet var mindre hierarkiske enn man har trodd. Stormenn og konger måtte bygge sin makt på ledende menn i de ulike delene av landet.

Et annet overraskende trekk ved middelalder menneskene i Norge er at de lærte seg å lese og skrive. Det kommer særlig til syne i skikken med å skriftfeste eiendomstransaksjoner. Som det heter i de gamle landslovene ‘med lov skal landet bygges’, og det førte til at enkelte norske bønder lærte seg å lese og skrive. Forskere som har undersøkt lesekyndighet i Norge, konkluderer med at 90 prosent av den voksne befolkningen var godt lesekyndige før den obligatoriske konformasjonsundervisningen og allmueskolen ble innført i 1739. Leseopplæringen foregikk privat i hjemmene.

På Modum møter vi lese- og skrivekyndige menn alt fra tidlig 1300-tall. Den første vi støter på som har utferdiget et brev var Stolv på Hovland. I 1323 utferdiget han et brev om kjøp av jord. Siden Stolv ikke har noen annen betegnelse enn gårdstilknytning, kan han ha eid gården Hovland og tilhørt bondestanden.

Et landsomfattende lovverk, en relativ egalitær sosial struktur og en allmue som rettslig sett sto sterkt, og som til dels var lese- og skrivekyndige minner om et forholdsvis avansert samfunn. Det er langt fra et tilbakeliggende fattig samfunn som møter oss i høymiddelalderen.

Som nevnt over, økte både eksporten og importen av ulike varer i høymiddelalderen. Folket på Modum deltok høyst sannsynlig i den omfattende utenlandshandelen. De utallige fangstgropene antyder at elg ble fanget i et stort omfang, og i henhold til kilder fra 1500-tallet ble det fraktet tusenvis av huder ut av landet hvert år. Især var elghuder høyt prissatt og svært ettertraktet. Tørket elgkjøtt kan også ha vært eksportvare. Videre var det et betydelig marked for tjære og bek, særlig til skipsbygging, etter hvert også trelast i form av kløyvde bord og telgde master. Skogen på Modum ble tidlig utnyttet til ulike formål.

De få gjenstandene vi har fra middelalderen lar ane at handel brakte velstand til bygda. Fram for alt vitner alle kirkebyggene om ei bygd som sto seg godt, og blyvindusglass fra Vike kirke samt rester av kalkmaleri sier sitt om kontakt med utenomverdenen og at moter utenfra nådde bygda. Likeså funn ved Vike kirke i form av bokspenne, draktbeslag i messing, perler, smykker, ring osv. Interessant nok ble det også i kirkeruinen funnet en mengde knappenåler, og til og med synål. Funn av ‘et fint stripet tøy med vekslende innslag av metalltråd omkring en kjerne og annen slags tråd’ røper en viss velstand. Tøyet, som ikke var av norsk fabrikat, forteller at bygdefolket, i hvert fall deler av det, sto seg godt.

Dette er også perioden i norsk historie som omtales som Norgesvelde. Norge som en maktfaktor i Nord-Europa var imidlertid i ferd med å ebbe ut.

SENMIDDELALDEREN

NEDGANGSTID

Senmiddelalderen, som i Norge regnes fra 1350 til 1537, står i skarp kontrast til den forutgående vikingtid og høymiddelalder. I motsetning til befolkningsvekst, geografisk ekspansjon, handel og overskudd er den preget av kriser på nær sagt alle områder. I historieskrivningen er perioden omtalt som Norges nedgang. Nedgangen startet med forverring av klima, fulgt av Svartedauden, befolkningsnedgang, krise i jordbruket og andre næringer, tap av kontroll over utenrikshandelen samt nasjonal selvstendighet.

Akershus festning fra 1300, et symbol på slutten av storhetstiden. Tegning av Holger Sinding-Larsen 1925. Nasjonalbiblioteket. Lisens: Falt i det fri.

Vi har få kilder som kan berette om hva som skjedde i Modum i denne perioden, men bygda ble rammet av de samme krisene som resten av landet. På grunn av fall i den norske jernproduksjonen allerede fra slutten av 1200-tallet, kan Modum med sine store produksjon av trekull og jern, tidlig ha begynt å føle nedgangen.

Beregninger basert på arkeologiske funn viser fallende jernproduksjon fra perioden 1260-80 av. Grunnen til nedgangen er konkurranse fra svensk jern produsert av bergmalm. Antakelig som de første i Europa var Sverige det landet som først lyktes med dette. Allerede på 1100-tallet eksperimenterte svenskene med masovn til fremstilling av jern i «Nya Lapphyttan» i Bergslagen.

«Nya Lapphyttan» 2012, en rekonstruksjon av den middelalderske masovnen. Bildet viser den nedre delen av masovnen rett før jernet skal tappes. Foto: Wikipedia commons.

Både med hensyn på kvalitet, men særlig på grunn av produktivitet slo det svenske jernet ut det norske. Masovnene kunne fyres kontinuerlig, og muliggjorde dermed mye høyere produksjonsvolum i løpet av året. I løpet av kort tid skjedde en forholdsvis sterk industrialisering, som la grunnen for dannelsen av en statsmakt og senere Sverige som stormakt i Europa. Jernet har fortsatt en sentral plass i svensk økonomi. Det var først på 1600-tallet masovnen slo igjennom i Norge.

Kanskje førte nedgang i kull- og jernproduksjon til at bøndene søkte nye næringsveier. Skogen som vår viktigste naturressurs dukker nå opp som en egen handelsvare. Den eldste tømmerkontrakten som er kjent i Norge, er fra nabobygda Eiker. I en kjøpekontrakt fra 1340 lovet bonden Lodin på Holtet, en gård ved Eikern, å levere bjelker og hugne bord til handelsmannen Ketil Audunssøn i Tønsberg. Trelasten skulle eksporteres, mest sannsynlig til England, et lite signal om landets kommende vei ut av nedgangen. Skogen på Modum ble også tidlig utnyttet, ikke bare til trelast, men også til tjære. Utover middelalderen ble tjære en viktig eksportartikkel fra Norge, og på Snarum, Morud og Korsbøen, og på Drolsum, Ton, er det funnet rester etter tjæremiler. Tjære ble brukt som impregneringsmiddel på båter, hus, tau, fiskegarn og også som medisin.

Monumentale kirkebygg reist i høymiddelalderen har vi betegnende nok ikke fra nedgangstiden. Nykirke, den siste av kirkene som ble bygd, er fra senest tidlig på 1300-tallet. Det var ikke bare Modum og Norge som ble rammet, over hele Europa skjedde det en total kollaps i byggevirksomheten.

KLIMA

Det varme klimaet som preget vikingtiden er kjent som den middelalderske varmeperioden. Ulike metoder, pollensporer samt analyser av is og årringer fra trær tyder på at klimaet gradvis bedret seg fra midt på 700-tallet og fram til 1215, da det flatet ut og holdt seg høyt fram til slutten av 1200-tallet. Denne varme perioden spilte en viktig rolle for vikingtidens ekspansjon og befolkningsvekst. I Norge ble det dyrket korn 100 til 200 meter høyere opp i fjellsidene enn i dag. Befolkningen økte, og det milde klimaet gjorde det mulig for vikingene å bosette seg og dyrke jord på Grønland, og det vokste småskog på Island. Denne varmeperioden ble avløst av det som er kalt den lille istid. Med større eller mindre variasjoner mener enkelte forskere at den varte fram til slutten av 1800-tallet.

For folk i Europa var klimaendring brutal, og den påfølgende hungersnøden ble særlig ille som følge av de siste århundrenes befolkningsvekst. Som beskrevet av en historiker: “Syndfloden startet i 1315, sju uker etter påske. Det begynte å hølje ned, og det stoppet ikke. Mai, juni, juli, august – det bare fortsatte. Åkrene ble til sjøer, gater og veier ble til hengemyrer. Husdyra sto til knes i gjørme, flommende elver skylte bort landsbyer. En uvanlig kjølig august gikk over i en kald september. Kornet lå flatt, modnet ikke. Ved juletider begynte folk å bli desperate.»

Problemene ble ytterligere forsterket av en desperat befolkning som begynte å spise av såkornet. En annen historiker beretter at sulten gjorde at folk ikke bare spiste hunder og katter og åtsler. De forsynte seg sågar av likene av tyver som hang i galgene. Og uværet fortsatte, i 1316, 1317 og i 1318 var vinteren ekstrem kald. Det var først ut på 1320-tallet det ble noe bedre. Dette var bare begynnelsen, på “den lille istid”.

Klimaforverringen besto blant annet i overgang til et mer ‘atlantisk’ klima, det vil si med større nedbørsmengder og råere og kjøligere somre. Ifølge enkelte data skal kulden på 1300-tallet ha fylt atlanterhavsstrømmen med isflak og isberg. Det er også spor etter klimaforverringen på Modum. Pollenanalysene fra Vikemyra viste en markert tilbakegang for jordbruket før 1500. Den førte videre til at bjerkeskogen igjen kunne bre seg utover tidligere jorder eller beitemarker.

Vinteraktivitet på isen, Nederland første halvdel av 1600-tallt. Maleri av Hendrick Avercamp. Foto: Wikimedia commons.

Likevel hevdes at perioden fra slutten av 1500-tallet til midten av 1800-tallet markerer den aller kaldeste delen av “istiden”. I mer enn 200 år vokste isbreene i Skandinavia, i Alpene, på Island, i Alaska, i Kina, i det sørlige Andes og på New Zealand. Temperaturen sank jevnt nedover fram mot 1700-tallet, kun avbrutt av enkelte oppturer og nedturer. I Norge skal det ha vært særlig ille i årene 1742 til 1743. I de årene nådde isbreene sin maksimale utbredelse. Det var kaldt i tillegg til store nedbørsmengder. Mortaliteten, dødsraten, var høy, mer enn 30 000 døde av sult og sykdom. Også årene 1805 til 1820 var svært kalde, og enkelte år omtales som år uten sommer. Det var først ut på 1800-tallet temperaturen tok seg opp igjen, men så sent som vinteren 1894 til 1895 lå isen tykk på Themsen i London. Den lille istid var ikke preget av sammenhengende kuldeperiode, men tidvis avbrutt av varme mellomspill.

Blant historikere er det en økende forståelse for at klima spilte en vesentlig rolle for krisene i senmiddelalderen, særlig Svartedauen. Det er rimelig å se en sammenheng mellom matmangel, feilernæring og svekkelse av immunforsvar. Det øker mottakeligheten for sykdom, og klimaforverringen kan dermed være med på å forklare hvorfor pesten tok livet av en så stor del av befolkningene i de ulike land i Europa, og kanskje særlig i Norge med sine marginale forhold for jordbruk. I et land så langt mot nord er det sannsynlig at flere uår på rad førte til betydelig overdødelighet. Det bekreftes av de årene der det er sammenfall med uår påvist ved dendrokronologi (en metode for datering av fellingsåret for tømmer) og skriftlige kilder med opplysninger om dårlige kornavlinger og høy dødelighet. Det gjaldt særlig 1300-tallet da befolkningspresset var på sitt største. Det er også vist at klimaforverringene bidro til at pesten dukket opp igjen utallige ganger i Europa, helt fram til 1700-tallet. Uår på rekke og rad skapte sviktende ernæring med epidemier i hungersnødens kjølvann.

SVARTEDAUEN

Svært få historiske hendelser har satt så dype spor som Svartedauen, også kalt den sorte død, digerdøden eller den store mannedauen. Sykdommer og epidemier var kjent, men ingen epidemi, hverken før eller siden, kan måle seg i omfang med Svartedauen. Følgene var så dramatiske at den har gitt tidsskillet mellom høy- og senmiddelalderen. En mangeårig vekstperiode fikk en brå slutt.

Svartedauen var en pestsykdom, bakteriell, og navnet kommer av at de som ble smittet fikk svarte flekker på huden, som kommer av at bakteriene ødela blodårer. Det skilles mellom tre former av denne pesten med tilhørende symptomer og sykdomsforløp: Byllepest, lungepest og septikemisk pest (en form for blodforgiftning). Den ‘klassiske’ pesten er byllepesten der bakteriene transporteres til lymfeknuter som svulmer opp til mørke byller i armhulene, lysken og på halsen. Sykdomsforløpet varer 5 – 7 dager med en dødelighet på over 50 prosent. Sykdommen ble spredd til mennesker av bitt fra loppearter som har gnagere som vertsdyr. I Europa og Norge har en stor bestand av rotter sett å stå for den store spredningen.

Svartedauden. Illustrasjon fra Toggenburg bibel (Sveits). Lisens: falt i det fri.

Lungepest derimot smitter direkte fra menneske til menneske ved dråpesmitte. Den er 100 prosent dødelig med et sykdomsforløp på 2 – 3 dager. Ved den tredjeformen, en form for blodforgiftning, går bakterien rett i blodet og formerer seg der. Smitten som ved byllepest, skjer ved loppebitt og i dette tilfellet dør pasienten etter få timer. Dødeligheten er 100 prosent. Alle de tre formene forekom i middelalderen.

Pesten forekommer ikke naturlig i Europa og Svartedauen kom til Sørøst-Europa fra Asia i 1346-47. De følgende syv – åtte årene herjet den i Europa. Til Norge kom den sensommeren 1349. Den mest kjente fortellingen er at den kom med en kogge fra England til Bergen sommeren 1349. I dag er det funnet indisier på at Svartedauen kom til Oslo allerede høsten 1348, og det antas at vinter og det kalde været kan ha stanset epidemien, og at den lå og ulmet fram til våren 1349. I løpet av noen måneder raste den rundt i landet. Det er beregnet at pesten utslettet over 60 prosent av Norges befolkning.

«Pesta farer landet rundt». Tegning av Theodor Kittelsen 1904. I gamle norske sagn er «Pesta» navn på en uhyggelig skikkelse, ofte beskrevet som en gammel kvinne, som brakte svartedauen med seg. Lisens: Falt i det fri.

Det var ikke bare Svartedauen som førte til at Norge ble avfolket. Helt fram til 1722 ble Vest-Europa hjemsøkt av pest, i Norge siste gang i 1654. I disse vel 300 årene er mer enn 20 pestangrep kjent i Norge. Så vidt man vet forekom det pestepidemier i 1359, 1370, 1379, 1391-2, 1402, 1413, 1452, 1459, 1484, 1500, 1521, 1529-30.(Nabobygda Eiker ble rammet av pest for siste gang i 1639. Dette utbruddet var begrenset til seks gårder vest og sør for Fiskumvannet. Smitten kom utenfra, muligens fra ferdselen langs den gamle Kongsbergveien. At pesten ikke ble spredd til større deler av bygda, kan ha hatt sammenheng med at befolkningen selv begrenset smitten. Det siste pestutbruddet, i 1654, som startet i Christiania, slo imidlertid til i flere områder på Østlandet.

Under siste pestutbruddet i 1654 døde en tredjedel av Christianias befolkning. Minnesmerke over pesten i 1654 reist på gamle Krist kirkegård, det eldste kjente monumentet i Oslo. Foto: oslohistorie.no

Pestepidemien i 1359-1360 er kalt barnedauen fordi den særlig rammet de yngste årsklassene. I 1370 var det igjen pest, men også uår. Fra Akershus berettes det at de ikke har annet å gjøre enn å bære døde folk til jorden. Samtidig førte stor dødelighet til at avlinger ikke ble høstet og mange dyr døde som følge av mangel på stell. Om pesten i 1521 heter det i et brev til kong Kristian i København, at det er uår i Nordlandene, og at mange har druknet i vinterstormene. Det er så dårlig tilgang på mat at folk må ete bark og dør av hunger.

Svartedauen råker Modum

Vi vet ikke når pesten nådde Modum eller hvordan den forløp. Men, ut fra de få kilder som fins, kan vi skissere et bilde av situasjonen i omliggende bygder.

Mest sannsynlig spredde pesten seg til vår del av Østlandet fra utbruddet som startet i Oslo i april 1349. I løpet av sommeren nådde utbruddet Øvre Eiker. Det kan tidfestes ut fra et dokument som ble utferdiget på gården Berg, nord for Vestfossen. I august-september nådde den Hamar, der biskopen var blant dens første ofre. Hans etterfølger døde også etter bare noen uker, og ifølge sagnene regnet det stadig i Mjøstraktene denne høsten, noe som førte til fortsatt høy dødelighet.

Mye tyder på at ‘mannen med ljåen’ gjorde et grundig arbeid i mange bygder. I et samtidig dokument fra Sandsvær berettes det at hele ætten på gården Kirvestad (Kjørstad) døde ut i 1349, på nær en liten pike. Da julen kom, var hun alene på den store gården. Sagnene forteller også om hele bygder som ble avfolket. Det gjaldt Hiåsskogen i Sigdal. Seinhøstes 1349 herjet pesten i Numedal, og sagnene herfra forteller også om bygder her som ble avfolket. Fra Uvdal fortelles det at pesten drepte de fleste og jaget resten. Bygda Fønsetskogen forsvant og ble glemt. Skogen vokste over tufter og gjerderøyser, og restene ble ikke funnet igjen før på 1500-tallet.

Fra Modum eksisterer det et sagn om at tre familier rømte fra Svartedauen og bosatte seg i Finnemarka. Den ene familien skal ha bosatt seg på Glitreplassen, den andre ved Støa og den tredje ved Dammen eller Damhagen.

Kart over plassene ved Glitre, fra Drammens og Oplands Turistforenings årbok 1923. Falt i det fri.

Ut fra dateringen av når pesten nådde Øvre Eiker, er det rimelig å anta at pesten nådde Modum omtrent på samme tid, altså sommeren 1349. Det kildene kan fortelle fra Modum, er om et par som overlevde. Bonden Tor Eivindsson som hadde gården Hval, som var en stor gård, overlevde og holdt gården sin i hevd i motsetning til de fleste andre gårder som sank i verdi. I 1404 solgte Tor sammen med sin kone Elen Toresdatter ½ markebol i nordre gården til Eivind Livetesson.

Avfolkning og ødegårder

Omfanget av ødegårder kan gi en pekepinn på hvor sterkt pesten og dens ettervirkninger slo ut i de ulike bygder. Noen beregning av antall ødegårder på Modum er ikke gjort, men for nabobygda Øvre Eiker er det beregnet at 60 prosent av bruka som var i drift i høymiddelalderen, var fraflyttet i lang tid etter Svartedauen. Denne andelen tilsvarer den gjennomsnittlige andelen for Norge.

I gårdshistorien for Modum er matrikkelen fra 1667 benyttet, og ut fra denne får vi et bilde av hvilke gårder som ble lagt øde. Alt tyder på at et betydelig antall bruk ble fraflyttet. Andelen ødegårder var antakelig ikke lavere enn det som er påvist for Øvre Eiker, kanskje høyere, og flere av de fraflyttede gårdene ble ikke tatt opp igjen før etter flere hundre år. Når det gjelder hvilke bruk, er det gjennomgående i landet at det var de yngste og minste gårdene som ble fraflyttet. Dette ser også ut til å ha vært tilfelle på Modum. Flere av brukene utover Øst-Modum ble lagt øde, og det tok bortimot tre hundre år før noen av disse ble tatt opp igjen og dyrket: Askerud i 1616, Kimrud i 1642, Tangerud i 1647 og Pilterud i 1650.

«Pesta i trappa». Tegning av Theodor Kittelsen 1896.

Funn av boplasser på Snarum faller godt inn i det bildet historikerne har av fraflyttede bruk og plasser. Arnt Berget har registrert boplasser der, i alt 142, og særlig et par stykker fremstår som klare vitnesbyrd om fraflytting og avfolkning. Under gården Svendsby på grensa mot Sigdal er det to plasser rett ved siden av hverandre, Glorud og Svendsbysetra. Her er det til sammen rester etter syv hustufter, hvorav tre uten ildsted, men ei med ei dørhelle.

Den ene hustufta er på 5 x 5 m med inngang mot sør. Det er spor etter ildsted midt i rommet. Det tyder på at det har vært ei årestue, et bolighus med jordgulv og en åre midt i rommet for opphold, matlaging og søvn. Røyken slippes ut gjennom en åpning i taket.

Åre i årestue fra Setesdal fra 1700-tallet. Illustrasjon fra Eilert Sundts bok *Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge* 1862. Lisens: offentlig eiendom.

I et hjørne var det en haug med steiner, for å ta vare på varmen etter at ilden var slukket. Bolighuset ligger helt øverst på en forhøyning i terrenget. Denne hustypen antyder at plassene har vært tidlig tatt opp. Årestuene var vanlig i middelalderen, men etter middelalderen finner man de for det meste i fjellbygdene.

Det er et gammelt sagn som handler om en Glorudkonge. Hva dette refererer til er ikke mulig å vite, men utvilsomt har beboerne her hatt et visst utkomme. Ved hustuftene er det dyrket mark på henholdsvis 40 – 50 og 20 – 25 mål, og disse områdene har uvanlig god matjord, i et 25 – 30 cm dypt lag. Til tross for en beliggenhet om lag 400 m over havet, kan disse plassene ha gitt gode avlinger i den middelalderske varmeperioden. Rundt den dyrka marka er det steinmurer, om lag 40 – 50 m lange. På den ene siden er det en åpning hvor det åpenbart har vært en port. Ifølge sagnet var det en jernport her, som siden ble tatt med til Svendsby og brukt som harv.

Rester etter steinmurene på Glorud. Foto: Arnt Berget

Disse boplassene i et grenseområde var antakeligvis blant de siste brukene som ble ryddet før Svartedauen. De er et minnesmerke om en sterk befolkningsvekst i høymiddelalderen og samtidig typisk for hvilke deler av ei bygd som ble fraflyttet etter klimaforverring og Svartedauen. Glorud ble aldri tatt opp igjen, men Svendsbysetra var i bruk på 1800-tallet.

Husrester fra Svendsbysetra. Foto: Arnt Berget

På Modum var det derimot ikke bare de perifere brukene som ble forlatt. Også bruk som lå sentralt og som var lettdrevne ble lagt øde: Haugerud, Kongsrud, Haraldsrud, Kaggestad og deler av Bjølgerud. Kongsrud ble tatt opp igjen i 1660-årene. Og det var flere bruk som ble lagt øde.

Går vi videre nordover finner vi en rekke gårder som Helgedalen, Østensengen, Åsmundrud og Tveføtrud. På Drolsumsiden, Jaren og Øderud, som var skilt ut fra Rud som omtales som ødegårder. Rundt i landet er det en rekke gårder med forstavelsen øde, et minne fra Svartedauen og nedgangen i senmiddelalderen.

Tar vi videre oppover til Snarum, ble deler av Korsbøen og Hovde lagt øde.

Går vi sydover finner vi en så sentral gård som Skredsvig omtalt som ødegård. Videre sydover derfra: Gusstad, Holo, Bårud, Enger, Bakke og Strand. Enger omtales fortsatt som ødegård i 1612. Oppover mot Simostranda likeså Tandberg og Jelstad på Vestre-Spone.

Som de fleste steder i Norge ble Modum ei bygd med forlatte og gjengrodde gårder.

«Ødegård» av Theodor Kittelsen. Et forlatt stabbur og høgloft. Lisens: Falt i det fri.

AGRARKRISE, LANDSKYLDFALL OG SAMFUNNSENDRINGER

Den katastrofen som Svartedauen skapte, satt fast i folkeminnet i århundrer. Anslagsvis nådde man ikke samme folketall som før Svartedauen før midten av 1600-tallet. Etter hvert som deler av befolkningen døde, ble stadig flere gårder fraflyttet. Særlig gjaldt dette gårder øverst i dalene og fjellbygdene, og smågårder i mer sentrale områder. De ble kalt ødegårder, og perioden med ødegårder strakte seg over 300 år. Avfolkning og bruk som ble lagt øde med etterfølgende nedgang i jordbruksproduksjonen omtales som senmiddelalderens agrarkrise. Folketallet fortsatte å synke, og var antakelig lavere etter 150 år enn rett etter den store mannedauen.

En sammenligning av ødegårder i de nordiske land viser at Norge ble hardest rammet, men katastrofen slo forskjellig ut i de ulike delene av landet. Verst rammet var Vestlandet, oslofjorddistriktet og Opplandene. I 15 av 19 undersøkte norske områder var ødeprosenten på over 40, mot kun ett område i Danmark. I Norge var prosenten i enkelte områder opptil 50 og 60 eller enda høyere, om man regner etter bruk og ikke navnegårder. Fra et sted i det sørøstlige Norge skal det ha vært knapt 2/5 deler av den gamle åkeren som var under dyrking. En annen undersøkelse har beregnet at om lag 60 prosent av norske gårdsbruk ble lagt øde fra midten av 1300-tallet og fram til rundt 1500. Det vil si at selv to hundre år etter manndauen var fortsatt hvert fjerde av de gamle gårdsbrukene lagt ned.

Nedgangen i landbruket slo særlig ut på kornproduksjonen. Det er bakgrunnen for at nyere forskning legger en større vekt på klimaforverring enn pesten som forklaring på agrarkrisen. Man mener klimafaktoren forklarer bedre hvorfor vanskene i jordbruket meldte seg nord og vest i landet allerede før 1350. Det var her i, øverst i dalene og i fjellbygdene, den største avfolkningen skjedde, områder der klimamarginen var minst. Forverring av klimaet kan også forklare hvorfor korndyrkingen avtok, og hvorfor folk i stedet slo seg på ensidig fedrift eller fedrift i kombinasjon med fiske. Det til tross for at fehold i Norge var svært arbeids- og tidkrevende: Samle inn fôr fra utslåtter og seterløkker samt lauving, sanking av mose og skav.

Pollenanalysen fra Vikemyra i Modum forteller en lignende historie. Analysen angir en markert tilbakegang for jordbruk før 1500. Samtidig bredte bjerkeskogen seg ut over tidligere jorder og beitemarker.

Den enes død, den andres brød

Klimaforverring og Svartedauen var en katastrofe for landet. Med fall i befolkningen falt landbruksproduksjonen og med den landskylda, inntektene. Dette fallet er sett å ha svekket landet så sterkt at det ikke var ressurser nok til å opprettholde en egen stat.

Men fallet i landskylda slo ulikt ut for de forskjellige gruppene. De som kun levde av landskylda, fikk den hardeste medfarten. Det er beregnet at jordprisene per gammel skyldenhet falt fra 6 til 75 prosent sammenlignet med perioden 1300 – 1349 i de mest utsatte områdene på Øst- og Vestlandet. For nabobygda Eiker er det beregnet at landskylda mellom 1320 og 1445 falt med vel 39 prosent. Inntektsfallet rammet i første rekke konge, kirke og adel. Til sammen eide kongen, kirken og aristokratiet to tredjedeler av all jord, men tap av inntekter rammet ulikt. Aristokratiet er sett å ha hatt den største nedgangen, mens kongemakten og især kirken på sin side klarte seg rimelig bra.

Når det gjelder bygdefolket er avfolkning og landskyldfall til og med sett å ha vært til dets fordel. De som overlevde pesten, fikk mulighet til å ta i bruk den beste jorda. Det var store forskjeller fra distrikt til distrikt avhengig av hvem som eide jorda, kongen, kirken, adelen eller bøndene. Noen fullstendig oversikt over eiendomsforholdene fins ikke i denne perioden. En sak er at vi mangler kilder, en annen er at eiendomsstrukturen på grunn av landskyldsystemet var komplisert (se Høymiddelalder: Odel, landskyld og eiendomsstruktur). Helt fram til 1800-tallet kunne det være mange eiere til ett og samme gårdsbruk, og bøndene kunne eie parter i helt andre bruk enn det de selv drev.

Hvem eide jorda på Modum?

En senere kilde, Landkommisjonen fra 1661, lar oss skimte noe av eiendomsforholdene. Landkommisjonen er et register over all eiendom i Norge, og ble etablert for å gi et grunnlag for en ensartet skattelegging. Beregninger basert på dette registeret anslår andelen av bondeselveie i Modum og Sigdal til 37,5 prosent. Hadde Modum vært skilt ut fra ‘dal- og fjellbygda’ Sigdal, ville ‘flatbygda’ Modum antakelig hatt en lavere andel bondeselveie.

Selveiende og hardtarbeidende bønder. Illustrasjon fra Ål stavkirke. Foto: Kulturhistorisk Museum, UiO. Lisens: CC BY-NC-ND 4.0 Deed.

Bondeselveie var mer utbredt i både Ringerike og Hallingdal, men betydelig lavere i Eiker. Der lå andelen bondeselveie på kun 15 prosent, og i Lier enda lavere, kun 11 prosent. Grunnen til det lave bondeselveie i Eiker og Lier er sett i sammenheng med en større andel adelsgods i disse bygdene. Det oppgitte tallet for Modum tyder på at bondeselveie her lå omtrent på landsgjennomsnittet.

Rekonstruksjon av Sem kongsgård ved Hokksund, tegning ved Harald Sund. Kilde: UiO.

På Modum tilhørte en del av jorda kronen, men adelsgods var det av en eller annen grunn lite av. Gaute Eriksson (ca. 1340-1412), en fremtredende aristokrat, skal ha eid jord på Modum, som en rekke andre steder i Norge og Sverige. Gaute, som var en av den eldre Galte-familiens overhoder, var en av de fremste stormennene i andre halvdel av 1300-tallet, og førte en galte som våpenmerke.

Kongehorn med Gaute Erikssons våpen på halsen. Lisens: CC BY-SA 4.0

Gaute hadde en sentral rolle i politikk og forvaltning, typisk for høyaristokratiet i denne perioden. Dette aristokratiet, som senere, var tett sammenvevd gjennom slektskap. Han var en av de mest høyættede menn i landet, hans slekts fornemhet anes gjennom hans mor som hadde vært fostermor for dronning Margrete og hans første kone, datterdatter av den svenske hellige Birgitta.

Den hellige Birgitta (ca.1303-1373). Hun var svensk stormannsenke, hadde åpenbaringer, ble religiøs skribent, teologisk profet, og politisk aktør som skrev om guddommelige befalinger. Grunnla Vadstena kloster, paven godkjente hennes Birgittinerorden, og kåret henne til helgen. Lisens: Offentlig eiendom.

Modums desidert største jordeier var kirken. Dens ulike organisasjoner, kirker, klostre, sentralt som lokalt, rådde over nærmere 40 prosent av jorda. Blant de enkelte eiendomstransaksjoner som vi kjenner til, er typisk nok der hvor representanter for geistlige eller deres slektninger var involvert. For eksempel opplyses det at Toralv Petersson og hans kone Ragndid i 1382 solgte to øresbol i Dalen (Heggen) til Kjetil Aslaksson. Ifølge opplysninger annensteds var Toralv Petersson ikke en vanlig bonde, men tilhørte en framtredende slekt i bygda, en slekt med flere geistlige.

Toralv tilhørte antakelig en lavadelig familie den såkalte Peter-slekten på Rud på Drolsum. Den ble omtalt som adelig og hadde geistlige i slekten. (Se under høymiddelalder der Peter på Rud omtales som en fremtredende adelsslekt.) Muligens var det flere av denne type slekter som bodde på gårder rundt i bygda. Avstand til kongemakten og få karrieremuligheter i statstjenesten gjorde at kirken ble en mulighet for denne gruppen. Ikke minst med tanke på den mengden jordegods de kirkelige institusjonene rådde over. Rundt om i lokalsamfunnene var det denne gruppe av lavadelige eller storbønder som var de ledende.

Et annet og nytt trekk er at folk utenom bygds begynte å engasjere seg i jordkjøp på Modum. I 1391 solgte Ottar 14 øresbol jord i Enge ved Djupvik (Døvik). Hvem Ottar var, vet vi ikke, men vitnebrevet var utferdiget av Håkon Toresson, rådmann i Oslo. Det vi vet er at byborgere interesserte seg for jordegods og kjøpte opp jord med rettigheter utover landet etter Svartedauen. Kjøpet kan ha hatt med laksefiske ved Døvika å gjøre. Som vi så i delen om høymiddelalderen hadde både klostre og biskopen i Hamar eierrettigheter til laksefiske. Laks ga inntekter, og fisk kunne brukes til å betale landskyld eller som betaling for andre ytelser. I 1529 er to vinterlaks, ei tønne laks, 15 stykker fersk laks og 15 sik fra Nykirke ført i landskyldregnskapet som betaling for skatt.

Det forekom også stridigheter om jord, noe som kan sies å være typisk norsk. I 1396 var Åsulv Kjetilsson og Torgils Olavsson stevnet som vitner i en sak om jord i Heggen på Sanden stevnestue på Eiker. I middelalderen var stevnestue uttrykket som ble brukt for om et lokalt bygdeting. Man regner med at stevnestua eller tinget fant sted i et rom på et gårdsbruk som for anledningen fungerte som rettslokale. Åsulv Kjetilsson hørte sannsynligvis til slekten Galle som hadde tilknytning til Buskerud. Den ble en av de mektigste i landet, og en av landets største godseiere.

Det er færre spor etter eiendomshandler der lokale bønder var involvert. I 1400 solgte Tord Eivindsson og hans kone Elin Toresdatter, ekteparet som hadde overlevd Svartedauen, ½ markebol i Hval nordregården til Eivind Ljotsson. Salget ble bevitnet i brev utferdiget i Heggen kirke 2.3.1404. Hvem Eivind Ljotsson var, vet vi ikke. Likeså vet vi ikke hvem som kjøpte og solgte jord på Sønsteby i 1371. Salget ble stadfestet i et vitnebrev utferdiget av Tord Eivindsson, som åpenbart var en vel ansett bonde i bygda.

Låve datert til 1444, Nyhus, Snarum. Det opplyses om låven at den var et av Norges eldste hus med årstallet 1444. Låven ble flyttet i 1792, i 1824, og ombygd i 1874 av Erik Nyhus. Johan Nyhus ville flytte den gamle bygningen, hvis furustokker er like sterke som da de var nye. Foto: Buskerud fylkes fotoarkiv.

Antakeligvis var en stor del av befolkning leilendinger. Utviklingen av leilendingsvesenet hadde pågått siden 1100-tallet, og siden kirken eide den største delen av landskylda, kan en stor del av befolkningen vært leilending under den eller det verdslige aristokratiet. Leilendingsstatus behøvde ikke bety dårligere økonomiske kår, men det vi vet om senmiddelalderen er at det var en sosialt urolig tid.

De situasjoner som oppsto ble ofte sett i sammenheng med forholdet mellom jordeiere og jordleiere. Enkelte ganger kom stridighetene til kraftig uttrykk. I 1438 gjorde bønder, blant annet fra Telemark, opprør mot skattekravene fra kongens futer. Opprørsflokken dro mot Oslo og fikk underveis følge av bønder fra andre områder, blant annet Asker og Bærum. Om noen fra Modum deltok er ikke kjent, men to år tidligere hadde det vært et mye bredere bondeopprør på Østlandet.

Ett av de kjente bondeopprøret i europeisk historie er Den store oppstanden i England i 1381, et opprør som fant sted over store deler av landet. Kongen er avbildet to ganger.

Ett av de kjente bondeopprøra i Norge i middelalderen, er det bonden Halvor Gråtopp fra Telemark ledet i 1438 mot skattekravene fra kongens ombudsmenn. I spissen for en flokk bønder marsjerte han mot Oslo for å «fordærve og skade byen».

Krise og frykt: Kirkens makt styrkes

«Dødens triumf». Maleri av den nederlandske maleren Pieter Brueghel den eldre (1562). Lisens: Falt i det fri.

Det å bli rammet av den ene katastrofen etter den andre gjorde et sterkt inntrykk på folk og påvirket deres forestillingsverden. I Europa oppsto det til dels ekstreme religiøse bevegelser og tendenser til mystikk. En slik ekstrem variant var flagellantbevegelsen som til tider hadde stor tilslutning. Flagellantene, eller svepebrødrene, så pesten som guds vrede og trodde Gud kunne mildnes av botsøvelser. Flagellanter slo seg sammen i store opptog og dro fra by til by, mens de sang botssalmer og pisket seg selv til blods for å gjøre bot.

Flagellanter. Tresnitt i Schedel’sche Weltchronik, fol. CCXVr. Lisens: Falt i det fri.

Også i kongeriket Norge ble pesten sett som en straff fra Gud. Allerede høsten 1349 kom det en befaling fra den norske kongen Magnus Eriksson om at folk skulle ty til prosesjoner, messer, ofring og faste for å stoppe pesten. Pesten ble sett som en straff fra Gud for de syndene menneskene hadde begått, og «på grunn av syndene til menneska har Gud kasta ein stor pest med brå død ut i verda». Folket ble også bedt om å betale en penning til kongen for å hedre Gud.

Det marerittet som oppsto som følge av pesten, gjorde at menneskene mer enn tidligere tydde til kirken, og folk som fryktet døden, ga mer jord til kirken. Som motytelse fikk giveren lest sjelemesser over seg på dødsdagen, og håpet dermed å få større muligheter for å oppnå frelse. Resultatet var at kirkens jordeiendommer økte ytterligere.

I delen om høymiddelalderen ble det referert til gaver til kirkene i Modum, og ifølge erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1432-33 fikk kirken mye gods etter Svartedauen.

Side 8 og 9 i Aslak Bolt jordebok. Foto: Riksarkivet. Lisens: Offentlig.

I 1414 kjøpte sira Aslak, altså en geistlig, halve Dalen av Sigurd Reidarssøn. Allerede i 1401 hadde Sigurds kone, Gunhild, skjenket den første halvdelen av gården til Heggen. Denne gården ble dermed innlemmet i gården Heggen, og forsvant som egen gård med eget navn.

I 1478 ga Svein Tordssøn tre øresbol i Haugerud for en sjelemesse for Jon Nilssøn Skak til sognepresten på Heggen, Laurens Pederssøn. I 1485 skjenket Gunbjørn Gudbrandssøn det han eide i gårdene Skretteberg og Skibrekke til Heggen prestebol (jord som tilhører presteembetet, og som enten ble brukt av presten eller som presten hadde leieinntekter av). 13. april 1512 kom fire svorne lagrettesmenn sammen med presten på Vike kirkegård. Der ble Åse Hunnulfsdatters gave stadfestet av barna Birger og Cecilie. Gaven var Nordre Gåserud som ble gitt til Heggen prestegård for sjelemesser. Gården var i 1487 kommet i Hunnulf Bjørnsons eie, hennes far.

Kjøp og gaver til kirken besto av landskyld knyttet til en rekke gårder som lå spredt rundt i bygdene. Makeskiftet var en rimelig måte å samordne jord og inntekter på. For eksempel i 1395 makeskiftet Tormod Valdjuvsson og hans kone Herborg Ber(dorsdotter) med Oslo biskopstol 3 markebol jord i Disen mot jord i Grenland. Makeskiftet ble bevitnet i et brev utstedt på Gjerpen prestegård av seks menn, hvorav en kalt Gunnulv Audesson. Landskyldsystemet gjorde det dermed uoversiktlig å vite hvem som eide hva.

Som følge av den ene katastrofen etter den andre, økte kirkens rikdom og makt. Landskyldfallet gjorde at kirkens inntekter også sank, men det den tapte i landskyldinntekter, ble kompensert ved donasjoner som gjorde kirken til en større jordeier. Via donasjoner steg kirkens andel av all jordeiendom fra 40 til 47 prosent. Kirken fikk også betydelig inntekter fra bøter. Kirkeretten, altså kirkelig påbud og forbud, ble håndhevet av kirken. Brudd på denne betød at kirken kunne bøtelegge de som forbrøt seg.

Kirkeretten i Norge ble innført av Olav den hellige på Moster i 1024. Den ble i varierende form tatt inn i de ulike landskapslovene. Foruten forordninger om kirkens organisasjon og dens tjenere, inneholdt Kirkeretten også forordninger om helligdager, og for hvordan folket skulle leve et rett kristenliv. Kristendommen ble den eneste tillatte religionen, og det ble gitt bestemmelser for dåp, ekteskap og begravelse. Hvert barn som var født skulle døpes, ekteskapet skulle være monogamt, høytidsdager og fastebestemmelser skulle helligholdes, og det ble forbudt med arbeid på søndager. Flere gamle skikker ble forbudt som blodhevn, trolldom, blot og utsetting av barn.

Moster gamle kirke. Lisens: www.kirkenorge.no cc-by-sa-2.5

Brudd på loven ble straffet, ofte med bøter, mens grove lovbrudd kunne innebære konfiskering av eiendom eller utestenging fra riket. Bøtestraffer skulle fungere både til å disiplinere folket og som inntekter for kirken. For eksempel kunne arbeid på søndag bli straffet med seks ører (myntenhet) i tillegg til skrifte og kirkebot. Man kunne bøtelegges for brudd på fasten, for å ha udøpt barn i huset i 12 måneder eller lik innomhus i mer enn fem dager. Giftermål ble forbudt i nærmere enn fem slektsledd.

Gapestokk. En form for straff kunne være å måtte stå i gapestokken utenfor kirken. Her gapestokk med halskrave utenfor Renli stavkirke i Oppland. Foto: John Erling Blad. Lisens: CC BY-SA 3.0

Fra Modum har vi enkelte eksempler på bøteinntekter. Sagnet forteller at kirken ble tilkjent halve Jelstad etter at eieren måtte bøte for brodermord. Dette skal ha skjedd før 1465.

I sammenligning med statsmakten hadde kirken en mer effektiv organisasjon, som også var internasjonal i og med at den var underlagt paven. Kirken som organisasjon var også mektig fordi de ulike delene hadde felles mål. Kirkens ‘driftsomkostninger’ var lavere enn kongedømmets. På grunn av sin makt, juridiske rett og organisasjon ble kirkens øverste leder, erkebiskopen i Nidaros, landets mektigste mann.

Kirkens makt og inntekter forsvant med et pennestrøk da den dansk-norske kongen Christian III innførte reformasjon i 1536. En sak var at donasjoner for sjelemesser, også kjent som avlat, forsvant. Utover senmiddelalderen hadde avlat nærmest utviklet seg til en omfattende handelsvirksomhet. Avlatshandelen var en viktig grunn for Martin Luthers oppgjør med den katolske kirken. En annen sak, og for kirken en verre, var at i og med reformasjonen gikk kirkens eiendommer over til kongen.

KONGEMAKTEN OG ET NYTT ARISTOKRATI

I motsetning til konge- og kirkemakt har man ment at det norske aristokratiet ble sterkt svekket i senmiddelalderen. Det er blitt pekt på fallet i landskyldinntekter som en grunn, men det har også vært antatt at en stor del av de gammelnorske stormannsslektene døde ut. I en ny studie av jordeiere i Vestlandsfylkene Hordaland og Sogn og Fjordane blir det stilt spørsmål om hvor svekket aristokratiet var. Studien viser at over en tredel av jordeierne måtte regnes til aristokratiet. Bare et fåtall kunne sees å ha vært bønder, hvilket tyder på at aristokratiet ikke var så svekket som man har antatt, selv om en del av de mindre fremstående ættene falt ned i bondestanden.

Adelen utgjorde en av de tre stendene (samfunnsgruppene) i middelalderen sammen med de geistlige og bøndene. Fransk illustrasjon fra 1200-tallet. Lisens: Falt i det fri.

Det som er klart, er at nye slekter kom seg opp og gjorde seg gjeldende både lokalt og nasjonalt. Fremst var de slektene som ble regnet til riksråds- eller tjenesteadelen. Dette var ikke lokale stormenn, men var menn som hadde kommet seg opp og fram ved å tjene kongemakten. Som betaling nøt de ulike privilegier. Dette var en gruppe på fremmarsj, politisk som standsmessig, og kom til å utgjøre landets nye høyaristokrati.

Inn i union med Sverige og Danmark

Nye slekter på toppen av samfunnet hadde å gjøre både med utvidelse av statsmakten og med endringer i kongeslekta. Etter at den siste av den norske kongeslekta på mannlige side, Håkon V Magnusson, døde i 1319, ble hans dattersønn Magnus Eriksson konge. Han var sønn av en svensk hertug, Erik Magnusson, og Magnus Eriksson ble konge av både Sverige og Norge. En kongemakt med mindre tilknytning til det norske samfunnet og norske stormenn ble mer avhengig av menn som gikk i dens tjeneste, menn som på sin side ble avhengig av kongemakten. Felles konge, første med Sverige og så Danmark, førte med seg det som er kalt ‘adelsinnvandring’. Mange av de nye slektene som ble ledende i Norge, kom fra Sverige og Danmark, og etter hvert også fra Nord-Tyskland.

På slutten av 1300-tallet var det kretsen som støttet dronning Margrete som fikk stor innflytelse etter at hennes sønn, Olav IV Håkonsson, døde. Han var Norges siste konge og døde i 1387 knapt 17 år gammel. Margrete, datter av danskekongen Valdemar Atterdag, klarte å overta makten etter sønnens død. Hun var åpenbart et stort politisk talent, og det var under hennes styre mye av det framtidige veikartet for Norge ble lagt. Margrete er sett å ha vært Nordens dyktigste politiker noensinne.

Dronning Margrete I (1353-1412). Lisens: Offentlig eiendom

Under dronning Margrete ble den nye riksrådsadelen aktivt brukt i hennes maktspill, og forholdet mellom kongemakt og den nye eliten kom til å prege utviklingen av det norske samfunnet i århundrer, og som endte med at Norge opphørte å være egen rike i 1536-37. Som gjenytelse for å tjene kongemakten, fikk denne tjenesteadelen rettigheter og maktmidler gjennom privilegier. Denne gruppen ble avhengig av kongen, og de personlige avhengighetsbånd som dermed ble skapt, er typisk for middelalderen. I motsetning til føydalsamfunnet i Europa gikk ikke lenene i arv i Norge. Det var kongens inntekter i de ulike len som ble stilt til tjenesteadelens disposisjon.

Ulik de europeiske føydalherrene hadde lensinnehavere heller ikke jurisdiksjonsrett. De kunne verken dømme eller straffe undersåttene etter eget forgodtbefinnende. De ble heller ikke titulert som adelsmenn. Ordet adel ble først brukt i Norge på slutten av 1500-tallet. Før det hadde høyaristokratiet kun titlene ridder eller væpner, og deres kvinner titulert som frue eller jomfru. Ridderne hørte som regel med til høyaristokratiet, mens væpnerne ble regnet til lavadelen. Ridderne utgjorde de verdslige representanter i riksrådet, et organ som styrte landet noe tilnærmet en regjering i samarbeid med eller på vegne av kongen.

I det nye regimet dukker nye slekter som Bolt, Galle, Rømer og Darre opp. Disse slektene kom til lå utgjøre en tallrik tjenesteadel. Dette var slekter som hadde vunnet sine posisjoner først og fremst ved å støtte kongemakta. Som ledd i Margretes maktspill ble også vårt distrikt berørt.

Eker len (Eker, Modum og Tverrdalene) – et attraktivt len

I mars 1388 fikk en Benedikt Nikolasson Eker len til forlening på livstid. Eker, som hadde tilhørt Oslo-sysla, ble nå slått sammen med Modum og Tverrdalene (Sigdal og Krødsherad). Benedikt fikk dermed rett til alle kronens inntekter i området, den årlige leidangsskatten samt bøter som tegngjeld og fredkjøp (bøter for drap). I tillegg skulle skipstollen og kongskjøpet (inntektene av handel) ved Kobbervik høre inn under lenet. Grunnen til at Benedikt fikk det nyopprettede Eker len skal ha vært en kompensasjon for underskudd i driften av slottslenet, som ikke dekket den pengesummen han hadde lånt kronen. Benedikt var riksråd og hadde vært fogd på Akershus med tittel slottshøvedsmann, og var lønnet med de kongelige inntekter som lenet ga. Slottshøvedsmennene eller fogdene hadde rett til de kongelige inntekter som lå til lenet, det ville si innsamlingen av skatter, bøter og andre avgifter.

Fjellet Dronninggutunatten i Eggedal skal være oppkalt etter dronning Margrete som kom ridende ned fra fjellet der med sitt følge. Foto: Eli Moen

Rimeligvis fikk Benedikt Nikolasson Eker i forlening også som takk for sin støtte til Margrete. Da Olav IV Håkonsson døde, møtte det norske riksrådet dronning Margrete i februar 1388 for å avgjøre om hvem som skulle ta over kronen.

Vitnebrevet der det norske riksrådet velger Margrete til dronning 2.2.1388. Lisens: Offentlig eiendom.

Dette var ikke første gang Benedikt Nikolasson støttet Margrete. Etter hennes manns død i 1380, Håkon VI, ble hennes sønn Olav IV hyllet som konge 29. juli 1381. Ved den anledning inngikk riksrådet en avtale med Margrete om at hun skulle føre det egentlige formynderskapet for sin sønn.

Knapt en måned senere møttes riksrådet igjen, denne gangen i Homborsund, og igjen ga riksrådet «den høybårne fyrstinne fru Margrete, dronning til Norge og til Sverige» fullmakt til å forhandle med de tyske steder om fred og privilegier inntil kong Olav ble myndig. Benedikt var også til stede på dette møtet, og de av riksrådet som deltok her, er sett å ha hørt med i den indre kretsen av riksrådet og Olavs formynderstyre.

Margretes innflytelse i Norge var basert på en nær tilknytning til og samarbeid med menn i riksrådet. Dette riksrådet var fylt opp med menn som hadde kommet opp og fram ved å være syslemenn eller ved å ha andre kongelige ombud. Sin status i samfunnet skyldte de Margrete og hennes avdøde mann. Dette var menn som var avhengig av vennskap til dronningen og som også var knyttet til henne ved edsavleggelse. Etter 1388 fortsatte Benedikt Nikolasson å støtte Margrete. Våren 1392 deltok han på kroningen av Erik av Pommern i Oslo. Dette var det siste kildebelagte riksrådsmøte i Norge under dronning Margrete. Det kanskje viktigste møtet der Benedikt deltok, var på Lindholm slott i Skåne 17. juni 1395, der det ble oppnådd fred mellom de tre skandinaviske riker etter at Margrete tvang svenskene til å akseptere hennes overtakelse av den svenske tronen. Etter mange års stridigheter og kamp hadde Margrete slått den valgte svenske kongen, Albrecht av Mecklenburg, og holdt han fengslet. Veien videre fram til unionen gikk via danskenes antakelse av Erik av Pommern som konge i januar 1396 og av svenskene som konge i Sverige kort tid etter.

Riksfellesskapet ble formalisert 17. juni 1397 under kroningen av Erik av Pommern som unionskonge på slottet i Kalmar, nær grensen mot Danmark. Med etablering av Kalmarunionen var Margretes kamp for makten fullbyrdet, en kamp der hun hadde vært støttet av en gruppe dronningtro menn som Benedikt. Den reelle makten lå hos dronning Margrete, og den makten beholdt hun til sin død i 1412.

Kalmar slott i Småland. Lisens: wikipedia commons.

På riksrådsmøtene i 1388, 1392 og 1395 var ikke Benedikt Nikolasson den eneste representanten med tilknytning til Modum. Blant medlemmene av riksrådet finner vi Nikolas Galle, Herleiv Asulvsson, og Peter Nikolasson. Peter Nikolasson hadde vært syslemann i Eiker, altså kongens representant der før Benedikt fikk lenet. Nikolas Galle hørte med til Galle slekten som også er kalt Buskerud-ætten. Slektens eldste kjente mann er Åsulv Kjetilsson på Buskerud (Assulfuer i Biscops rudi) der han 23.8.1331 utferdiget et brev. Hans sønn var væpner og riksråd Herleiv Åsulvsson. Frem til reformasjonen var ulike representanter for Galle slekten medlemmer av det norske riksrådet. Slekten førte et våpenmerket med et trekantet skjold, en sparre, omgitt av tre stjerner (Galde). Galle slekten ble på 1500- og 1600-tallet en av de største godsbesitterne i Norge. De giftet seg inn i den danske høyadelen, og skaffet seg også betydelig gods i Danmark.

Hanseatene: Konkurranse og trussel utenfra

Hvorfor støttet det norske riksrådet Margrete i hennes unionspolitikk? Én sak var at det norske riksrådaristokratiet var bundet til Margrete gjennom troskapsbånd. Et annet forhold var at dette aristokratiet søkte å beskytte egne interesser. Da Benedikt Nikolasson fikk Eker i forlening, kom en betydelig del av inntektene fra skipstoll og handel. Denne type inntekter må ha vært betydelige i og med at de kastet mer av seg enn det Benedikt hadde fått som fogd og slottshøvedsmann på Akershus. Benedikt søkte også å øke sine inntekter på annen måte. I 1391 inngikk han et forlik med Jon Torsteinsson om et ferskvannsfiske i Egge sogn i Lier. Jon og faren hans hadde tidligere holdt fiske tilbake, men ble nå «godvillig» avstått av Jon.

Historien om Benedikt forteller at inntektene fra handel og kjøpmannsferd utenomlands var svært viktig for landet, som det hadde vært gjennom hele vikingtiden. Det var ikke bare aristokratiet som nøt godt av handel og eksport, også kronen og kirken. Begge disse institusjonene drev aktiv handel med egne skip og bygårder. Handel med trelast, salt og trekull ga gode inntekter.

Skandinavenes dominans i handelen mellom øst og vest ble etter hvert utfordret av en rival som gradvis utmanøvrerte dem: Hanseatene. Allerede i de første tiårene på 1200-tallet ble det berettet om tyske kogger i Viken. Det var ikke tilfeldig at hanseatene søkte til dette området, her lå Østlandets viktigste utskipningshavner, blant annet Tønsberg. Etter hvert ble handelen i Viken-området dominert av handelsmenn fra Lübeck og Rostock.

Hansabyen Lübeck på 1400-tallet. Lisens: Falt i det fri.

Skandinavene kjempet lenge for å stagge hansaens makt og dominans. En som engasjerte seg i kampen var stormannen Alv Erlingsson Tornberg fra gården Tandberg i nærheten av Norderhov kirke. Alv var den siste av en lendmannsætt fra Ringerike som var i slekt med den norske kongeslekta. Alv var Magnus Lagabøters tremenning. I 1273 ble Alv Erlingsson syslemann i Borg, og holdt til på borgen Isegran i Glommamunningen. Som et mottrekk mot etterkommenheten overfor hansaene, startet Alv kaprervirksomhet mot de tyske skipene. De tyske kjøpmennene svarte med handelsblokade. Nordmennene ble tvunget til å gi etter.

Dette er et mulig bysegl for Sarpsborg. Det har en bjørn som kan ha sammenheng med et bjørnehode som merke for Alv Erlingsson. Rekonstruert av Hallvard Trætteberg. Lisens: Offentlig.

Alv ble belønnet for sin innsats med å bli utnevnt til jarl. Senere, av en eller annen grunn, kom det til konflikt mellom ham og Håkon Magnusson. Alvs opprør mot Håkon, som da var hertug og styrte over store deler av Østlandet, førte til at Alv ble lyst fredløs i 1287. Han flyktet til Sverige, men ble i 1290 fanget av danskene, som han også hadde drevet piratvirksomhet mot. I nærheten av Hälsingborg ble Alv radbrukket og henrettet. Slik endte en usedvanlig karriere. Alv hadde på høyden av sin makt vært sentral i den norske regjeringens utenrikspolitikk. Hans fall førte til en mengde sagn og viser i både Norge og Danmark.

Øvre Tanberg, Ringerike, hovedbølet for det gamle høvdingsetet. Lisens: Fri bruk.

Konflikten med hanseatene fortsatte utover 1300-tallet. Dronning Margretes mann, Håkon VI, forsøkte å sikre norske handelsmenns rettigheter gjennom lovverket. Hanseatene omgikk dette ved å skaffe seg posisjoner i det norske handelssystemet. Kong Håkon VI forsøkte da å samle både det geistlige og verdslige aristokratiet, som en motvekt mot den tyske dominansen. Etter kongens død fortsatte Margrete denne politikken, og etablering av Kalmarunionen er sett som et trekk i konflikten med Hansaforbundet.

Oslo tidlig på 1300-tallet. Tegning av Marianne Brochmann. Lisens: CC-BY-SA 3.0 og GFDL

De nordtyske byenes overtak i handelen var et resultat av ulike strategiske grep. Ett var å slå seg sammen i et forbund, die Hanse. Det begynte allerede midt på 1100-tallet med Lübeck som den førende byen. Lübeck hadde kontrollen over to viktige varer, salt og sølv. Ett annet grep var å skaffe seg handelsrettigheter i andre land, ofte via tvang. I 1180 inngikk Henrik Løwe en handelsavtale med svenske kongen på vegne av de nordtyske byene. Henrik Løwe var for øvrig en etterkommer etter Olav den hellige gjennom hans datter Ulvhilde. Gotland var en sentral plass i handelen mellom øst og vest, og hanseatene etablerte kort tid etter at avtalen var inngått en egen bydel i Visby.

Det norske kongedømmet forsøkte helt fra slutten av 1200-tallet å begrense hansaens rettigheter, men lyktes i liten grad. For Norge var tapet av kontrollen over den norske englandshandelen særlig ille, og enda verre da hansaen ytterligere klarte å konsolidere sin stilling i Bergen i 1360. Bergenskontoret var gjennom hansaens historie ett av de viktigste for de nordtyske byene. For å dominere utenrikshandelen i Norge, benyttet Hansaen seg i stor grad av makt og press. Et effektivt pressmiddel var handelen med baltisk rug som hanseatene kontrollerte. Dette var svært effektivt i og med at Norge var avhengig av kornimport.

Kogge med byen Stralsunds segl. Lisens: Offentlig eiendom.

Sist, men ikke minst, hanseatene utviklet og tok i bruk en ny skipstype: kogge. Hansakoggene hadde langt større lastekapasitet, og utkonkurrerte de norrøne handelsskipene.

Leidangen

Leidangen var det gamle norske sjøforsvaret. Hvor gammelt det var, vet man ikke sikkert, men man regner med at det var i bruk under Håkon den gode, midt på 900-tallet. Både Gulatings- og Frostatingslovene hadde forordninger om leidangen. Det var en form for allmenn militærtjeneste, der et visst antall menn ble skrevet ut fra et visst område langs kysten.

Fra Magnus den godes saga. «Strax om Høsten bød Kong Magnus Leding ud over hele Trondhjem.» Illustrasjon av Halfdan Egedius. Lisens: Offentlig

Kysten var delt inn i skipreider og hver skipreide måtte stille skip, mannskap og proviant til rådighet for kongen. En skipreide ble regnet så langt opp som den lengste laksen gikk. Det er beregnet at en reide kunne omfatte 80 – 100 mann. Mot slutten av 1200-tallet omfattet leidangen 300 skipreider, som vil si en sjømakt på om lag 30 000 mann. Som omtalt under Norgesveldet var Norge den gang Europas største sjømakt.

Utover 1200-tallet ble leidangen gradvis omdannet til å bli en årlig skatt i form av proviant. I en viss form skal den ha fortsatt helt fram til 1939. Den gikk også over til å bli en fast skatt på eiendom i by og bygd. På slutten av 1300-tallet leidangen nærmest opphørt. En grunn var militærteknologiske endringer som større skip, kruttvåpen og borgbyggingen. For eksempel ble Akershus festning påbegynt på slutten av 1200-tallet. Leidangen ble dermed avleggs, og det siste kjente forsøket på å utkalle den var mot en koggeflåte utenfor Bergen i 1429.

Bygdetingene bevarte sin funksjon og rolle

Selv om kongen og kirken fikk større innflytelse over folks liv, beholdt bygdene en god del av sitt gamle selvstyre. På sin side var kongemakten avhengig av godt samarbeid med lokalsamfunnene for å få løst ulike oppgaver som vei- og brobygging og fattigforsorg. Dette var oppgaver bondesamfunnet løste i fellesskap, oppgaver som også omfattet vedlikehold av kirker. Det var to institusjoner som bandt lokalsamfunnene sammen, og som sørget for ro og orden: Bygdetinget og det kongelige rettsvesen. Magnus Lagabøters Landslov fra 1274 omfattet begge.

«Kong Olav stemnte ting med bøndene». Tegning av Erik Werenskiold (1899). Lisens: Fri bruk (cc).

I Landsloven blir tinget framstilt dels som et organ for statlig styring av bygde-Norge, og dels som et selvstyreorgan for bygdene. På bygdetinget ble saker bekjentgjort, der ble skatter innkrevd, og der ble det forhandlet med bygdefolket. På tinget kunne arv deles, og eiendomshandler bli lyst. Hjemmelen til en handel ble lyst på tinget der både bønder og øvrighetens menn ble brukt som vitner og hjemmelsmenn, som vi har sett når det gjaldt eiendomshandler på Modum. Ved eiendomssalg i 1323 ble det ført flere vitner: Olav som var bror til Andreas på Vike samt Jon Helgesson og Herbjørn Herbjørnsson. I tillegg var også Olav fiskesvein og Tord oter vitner. I en slik sammenheng fungerte tinget som en måte å få offentlig godkjent et skjøte, tinglysing. Det eldste bevarte referatet fra et bygdeting på Eiker er fra 1343.

Bygdetinget var for alle frie menn, såkalte selveiende bønder. De skulle møte når det ble sammenkalt til ting. Vi vet at kvinner deltok i tidligere tider, og i den grad de selv forvaltet eiendom i senmiddelalderen er det rimelig å anta at de også møtte på tinget. I og med Landsloven av 1274 hadde kvinnene i Norge fortsatt et rimelig rettsvern. Kvinner hadde arverett, og de kunne selv forvalte egen eiendom. I kildene møter vi oftest kvinner i forbindelse med eiendomshandler og arv.

Noen ganger nevnes de sammen med sin mann, som da Toralv Petersson og hans kone Randid solgte to øresbol jord i Dalen ved Heggen i 1382. Etter mannens død var det ofte kvinnene som overtok gården, som Guri som overtok Raaen etter sin mann Olaf i 1528. I 1528 møter vi også Birgitte som står som bruker av Komperud. Kvinner kunne rå selvstendig over sin eiendom, som Gunhild Ormsdatter som i 1401 ga tolv øresbol i Dalen til Heggen kirke. Det var halve gården. Ofte ble den type gave bevitnet av arvingene.

Det var ikke faste tingsteder i alle bygder, og tingene ble holdt på forskjellige gårder. Det var vanlig at tingkretsene ble oppdelt i mindre områder, såkalte fjerdinger, altså en firedel. Fjerdingene på Modum var: Rud, Fure, Brones og Spone. I 1332 var det møte på gården Rud i anledning en forlikssak om jord på Hervik. Antakelig holdt tinget til på Rud midt i Rud-fjerdingen og den gangen hadde gården beboere av en viss stand som gjorde den til et naturlig tingsted. Blant de som holdt til på Rud var representanter for Peter-slekten. Det var vanlig at de mektigste slektene dominerte tingmøtene. Etter hvert ble det mer alminnelig at bøndene oppførte og bekostet tingstuene og sto for utgiftene til tinghold, som gikk over til å bli en fast avgift.

Det kunne også dømmes på tingene, men vanligvis fungerte ikke tinget som domstol. Det skjedde vanligvis gjennom et system med domsnemnder, oppnevnt fra sak til sak. Det var lagmannen som hadde ansvaret for rettsstellet. Disse holdt som regel til i byene, men ble assistert av lokale lensmenn og lagrettemenn som holdt til i bygdene. Disse ble utpekt av bøndene selv og forsvarte bøndenes interesser overfor myndighetene. Rettsvesenet, tinget, ble hyppig brukt av bøndene. Nemndene kunne fatte sin avgjørelse på tinget eller utenfor. En del av bevisføringen skjedde oftest på tinget. Det gjaldt for eksempel draps- og utuktssaker eller sivile tvistemål. Ofte endte tvistemålene med forlik eller det vi i dag kaller frivillig voldgift. Dette vitner om tingenes viktige rolle i å sørge for å holde ro og orden bygdene. Som eksempel på hvordan dette kunne skje, kan nevnes en konflikt mellom Odder og Basse Jonsson. Basse fikk i 1375 tre øresbol i Strand for et sår som Basse hadde tilføyet ham. Boten ble betalt av Basses bror Gunnar.

Samfunnsorden ble opprettholdt gjennom forhandlinger og forlik, en rød tråd i norsk historie. Enkelte ganger ble denne orden brutt. Det kunne skje når lensherrene med sine futer opptrådte egenmektig og på tvers av loven. Da kunne bygdetinget fungere som et ‘politisk’ forum der ulike former for aksjoner mot øvrigheten ble organisert. Dette skjedde ikke på grunn av primitive bønder, men fordi befolkningen reagerte på personer og saker de fant urimelig.

En fut. Kristoffer Nielsen Tønder (1587-1656) fut på Austråt i 1621. Futen var den lokale skatteoppkrever. Lisens. Fri bruk (cc).

Mot en ny samfunnsorden – Norge opphører å være et eget rike

I siste halvdel av 1400-tallet forekom det oftere brudd på fred og orden i samfunnet. Det hang til dels sammen med intriger og maktspill innen eliten og særlig, mellom maktelitene i de tre skandinaviske landene. Til dels hang det sammen med overgrep fra øvrigheten. Med slekten Oldenburg på den dansk-norske kronen fra 1450 ble i økende grad utlendinger – dansker, men også tyskere – rekruttert til kongelige embeter i Norge. Noen av disse tedde seg ikke bare som bondeplagere ved å ilegge ekstra høye skatter, enkelte begikk også direkte vold mot undersåttene. Bøndene tok til motmæle og slo i hjel både lensherre og fogder, og for en lengre tid ble bygdefreden avløst av langvarige spenningsforhold mellom herrer og folket.

Lokalt var det kirkens menn som sto folket nærmest. De utøvde sin myndighet lokalt i kraft av kirkeloven og religionen, men de representert også en politisk makt i kraft av å være landets største godsbesitter. Som nevnt over, utgjorde denne maktkonsentrasjonen det til en attraktiv karrierevei for lavadelen og det øverste sjiktet i bygdene. Det ga også de geistlige et springbrett til å øke sine inntekter i form av næringsvirksomhet. Bisper og proster engasjerte seg så vel i trelasthandel som skipsfart. Prosten ved Mariakirken i Oslo, Jon Pålsson som også var Norges kansler, ga seg i kast med bergverksvirksomhet sammen med en av landets rikeste menn, adelsmannen Henrik Krummedike. I 1490 fikk de forlenet, Sandsvær kobberverk, et av de første forsøk på bergverksdrift i Norge.

Med innføring av protestantismen i Norge i 1536/37 ble kirkens makt i Norge knekt. Det førte med seg ikke bare et trosskift, men også et politisk og sosialt skifte. Kronen tilegnet seg store rikdommer ved å overføre kloster- og kirkegods til kronen. Da lutheraneren Kristian III tiltok seg kronen i 1536 skulle Danmark styres av et verdslig regime. De geistlige skulle stå utenfor enhver regjering, og kirken skulle reformeres. Det var ikke bare kirken som ble endret, også Norge. I konges håndfestning (regjeringserklæring) ble det slått fast Norges rike … «er dog forbundet at blive hos Danmarks krone til evig tid’.

Kristian 3.s håndfestning med norgesparagrafen: «Fordi Norges rike nå er så forringet, både av makt og formue, og Norges innbyggere ikke alene har råd til å underholde en herre og konge, er samme rike forbundet til å bli hos Danmarks krone til evig tid. https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1116-norges-status-som-kongerike-1536-1814.html

Norge opphørte dermed å være et eget, selvstendig kongerike og det norske riksrådet, regjeringen, ble avskaffet. Landet skulle være en provins på linje med andre danske landskaper, det skulle være «under vår lydighet», altså danskekongen. Norges fremste politiske aktør, erkebiskop Olav Engelbrektsson, været hvor vinden blåste etter at han hørte om fengslingen av de danske biskopene. Han trakk seg tilbake på sin festning Steinsviksholm før han flyktet til Nederlandene. I norsk historie har Olav Engelbrektsson fått en viss heltestatus som den siste som kjempet for Norges frihet og selvstendighet.

Segl medNorges siste riksråd der erkebiskop Olav Engelbrektsson var formann. Lisens: Falt i det fri.

BIBLIOGRAFI

Bagge, S. og K. Mykland (1987) Norge i dansketiden. Oslo: Cappelen.

Benedictow, O. J. (2002) Svartedauden og senere pestepidemier i Norge. Oslo Unipub forlag.

Biskopsrud (2019) Wikipedia. Tilgjengelig fra: https://biskopsrud.wordpress.com/2019/09/23/buskerud-hovedgaard/

Bjørkvik, Halvard og Andreas Holmsen (1978) Kven åtte jorda i den gamle leilendingstida. Trondheim: Tapir.

Blindheim, M. (1982) ‘De gylne skipsfløyer fra sen vikingtid. Bruk og teknikk’ i Viking. Tidsskrift for norrøn arkeologi bd. XLVI.

Buskerud (Modum gnr 142) (2023) Lokalhistoriewiki. Tilgjengelig fra: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Buskerud_(Modum_gnr._142)

Buskerud fylke (2015) Middelalderske kirkesteder i Buskerud fylke. Tilgjengelig fra: kirkesteder_Buskerud.pdf

Christie, S. M. og H. Christie (1986) Norges kirker Buskerud bind 2.: Heggen kirke. Lenke: https://norgeskirker.no/wiki/Heggen_kirke

Christie, S. og H. (1993) Norges kirker. Buskerud (bd. III). Oslo: Gyldendal.

Den gamle norske eliten på 1500-tallet (2015) Norges historie, UiO. Tilgjengelig fra: https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1114-den-gamle-norske-eliten-pa-1500-tallet.html

Den lille istid (2006) forskning.no. Tilgjengelig fra: https://forskning.no/historie-klima/den-lille-istid/995774

Den varme perioden i middelalderen. Wikipedia. Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Den_varme_perioden_i_middelalderen

Dybdal, Audun (2016) Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste 1000 år. Oslo: CappelenDamm Akademisk.

Eiendomsretten oppstår (2023) Norges historie. UiO. Tilgjengelig fra: https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0822-eiendomsretten-oppstar.html

Ekroll, Ø. (1997) Med kleber og kalk: norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget.

Ekroll, Ø. (2004) ‘Stein kapell på Ringerike’, i Halvdanshaugen. Oslo: Universitetets kulturhistoriske museer.

Fett, Harry (1909) Norges kirker i middelalderen, Kristiania: Cammermeyers forlag.

Folk i Modum og Tverrdalene 1250-1600’ (1990-2002) Norsk slektshistorisk forening. Tilgjengelig fra: https://genealogi.no/folk-i-modum-og-tverrdalene-sigdal-eggedal-og-krodsherad-1250-1600/

Forside: 1300-tallet (2022) Lokalhistoriewiki. Tilgjengelig fra: Forside:1300-tallet – lokalhistoriewiki.no

Galle (2020) Store norske leksikon. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Galle_-_norsk_adelsslekt

Gaute Eriksson (2022) Norsk biografisk leksikon. Tilgjengelig fra: Gaute Eiriksson – Norsk biografisk leksikon (snl.no)

Haug, E. (2006) Provincia Nidrosiensis i dronning Margretes unions- og maktpolitikk. Tilgjengelig fra: Provincia Nidrosiensis i dronning Margretes unions- og maktpolitikk. With an English Summary | Eldbjørg Haug – Academia.edu

Helle, K. (1974) Norge blir en stat 1130-1319. Oslo: Universitetsforlaget

Holmsen, A (1971) Norges historie. Fra de eldste tider til 1660. Oslo: Universitetsforlaget

Imsen, S. og J. Sandnes (1977) Avfolkning og Union. Norges Historie bd. 4. Oslo: Cappelens forlag AS.

Jordeiendomsforhold (2004) Lokalhistoriewiki. Tilgjengelig fra: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Leksikon:Jordeiendomsforhold

Jordeiendomshistorie (2004) Store norske leksikon. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Norsk_jordeiendomshistorie

Kanselli (2023) Wikipedia. Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Kanselli

Kalmarunionen (2024) Wikipedia. Tilgjengelig fra: Kalmarunionen – Wikipedia

Landskyld (2021) Wikipedia. Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Landskyld

Leksikon: Adel (2024) Lokalhistoriewiki. Tilgjengelig fra: Leksikon:Adel – lokalhistoriewiki.no

Lille istid (2023) Store norske leksikon. Tilgjengelig fra: https://snl.no/lille_istid

Lokalt maktspill (2015) Norges historie, senmiddelalder, UiO. Tilgjengelig fra: https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1016-et-lokalt-maktspill.html

Mamen, Jon (2018) ‘Nykirke-bygda’. Gamle Modum. Årsskrift for Modum Historielag.

Middelalderen (2023) Lokalhistoriewiki. Tilgjengelig fra: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Middelalderen

Middelalderen og oss (2022) Klassekampen. Tilgjengelig fra: https://klassekampen.no/utgave/2022-11-14/middelalderen-og-oss/32RqC

Middelalderske kirkesteder i Buskerud fylke (2015). Riksarkivarens vitenarkiv. Tilgjengelig fra: Riksantikvarens vitenarkiv: Kildegjennomgang. Middelalderske kirkesteder i Buskerud fylke (unit.no)

Moseng, O. G. (2009) ‘Living with the Black Death’, i Climate, Ecology and Plague: The Second and the Third Pandemic Reconsidered. Odense: A Medieval Symposium. Tilgjengelig fra: https://www.academia.edu/33883566/Climate_Ecology_and_Plague_The_Second_and_the_Third_Pandemic_Reconsidered_1

Nedkvitne, A, og P. Norseng (1991) Oslo bys historie. Byen under Eikaberg. Oslo: Cappelens forlag.

Norseng, P. G. (2015) Middelalderen byen og fiskeressursene i Indre Oslofjord i En aktivist for Middelalderbyen Oslo. Festskrift til Petter B. Molaug, Oslo: Novus Forlag.

NGU (2020) Byggeråstoffer i Buskerud – en oversikt. Rapport 2020.036.Tilgjengelig fra:https://www.ngu.no/upload/Publikasjoner/Rapporter/2020/2020_036.pdf

Norske middelalderkirker i stein (2023) Wikipedia. Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Norske_middelalderkirker_i_stein

Ringerriksstil (2022) Wikipedia. Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Ringeriksstil

Romansk arkitektur (2022) Wikipedia. Tilgjengelig fra: Romansk arkitektur – Wikipedia

Schmid, B. V., Büntgen, U., Easterday, W. R., Ginzler, C., Walløe, L., Bramanti, B. & Stenseth N. C (2015) Climate-driven introduction of the Black Death and successive plague reintroductions into Europe. Tilgjengelig fra: https://www.researchgate.net/publication/273004638_Climate-driven_introduction_of_the_Black_Death_and_successive_plague_reintroductions_into_Europe [accessed Oct 11 2023].

Selveiende bønder (2015) Norges historie, UiO. Tilgjengelig fra: https://www.norgeshi2015) 2015storie.no/senmiddelalder/1006-selveiende-bonder.html

Skeie, Tore (2015) Alv Erlingsson. En adelsmanns undergang. Oslo: Spartacus Forlag AS.

Skeie, Tore (2018) Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid. Oslo: Gyldendal.

Stavkirker i Buskerud (2024) Lokalhistoriewiki. Tilgjengelig fra: Stavkirker i Buskerud – lokalhistoriewiki.no

Stylegar, F.-A. (2004) Makt og bebyggelse på Ringerike i vikingtid og tidlig middelalder. Tilgjengelig fra. http://arkeologi.blogspot.com/2004/09/makt-og-bebyggelse-p-ringerike-i.html

Svartedauden (2024) Lokalhistoriewiki. Tilgjengelig fra: Svartedauden – lokalhistoriewiki.no

Svartedauden (2023) Norges historie, UiO. Tilgjengelig fra: Svartedauden – Norgeshistorie

Svartedauden (2021) Store norske leksikon. Tilgjengelig fra: https://snl.no/svartedauden

Svartedauden (2024) Wikipedia. Tilgjengelig fra: https://no.wikipedia.org/wiki/Svartedauden

Sudreimsætten (2021) Store norske leksikon. Tilgjengelig fra: Sudreimsætten – Store norske leksikon (snl.no)

Sørensen, O. og C. Bye (2018) Modums eldste historie. Fra fjordlandskap til innlandsbygd. Modum kommune.

Tank. R. (1952) Modums historie bd. I og III. Modum Sparebank.

Torstensen, Håkon Grimm (2020) Klimaforverring i Norge og Vesterhavsøyene etter 1270- tallet. Bacheloroppgave i Historie, NTNU.

Ugulen, J. O. (2008) «…alle the knaber ther inde och sædescwenne…»: Ei undersøking i den sosiale samansetjinga av den jordeigande eliten på Vestlandet i mellomalderen. Ph.d Thesis. UiO. Tilgjengelig fra: Bergen Open Research Archive: «…alle the knaber ther inde och sædescwenne…» : ei undersøking i den sosiale samansetjinga av den jordeigande eliten på Vestlandet i mellomalderen (uib.no)

Ustvedt, I (1985) Svartedauen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Ødegårder (2015) Norges historie, senmiddelalder, UiO. Tilgjengelig fra: https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1003-odegardene.html