Innhold
Ny oppgangstid: Sagbruk og trelasthandel
Finneinnvandring
Modum Blaafarveværk 1772 – 1898
«Finder av Cobolt Væærket»: Koboltfunnet på Modum 1772 og Ole Witloch
Gruvearbeideren Hans Simen Røtter
Ny oppgangstid: Sagbruk og trelasthandel
En teknologisk nyskaping, oppgangssaga, ga grunnlaget for et nytt økonomisk oppsving i Norge fra begynnelsen av 1500-tallet. Et sagblad innspent i en ramme drevet av vannkraft til saging av planker og bord, representerte et stort framskritt produksjonsmessig i forhold til manuell saging eller tilhogging. Med den nye saga kunne en skjære mange bord av en tømmerstokk i motsetning til kun to bord med øks. I Norge spredde oppgangssaga seg raskt utover 1500-tallet og revolusjonerte trelasthandelen.
Drammensvassdraget var blant de første områdene hvor den nye saga raskt spredte seg. Vassdraget hadde alle lokaliseringsfordelene: En god havn, rikt med fosser og skog, og Drammenselva for kort, rask og billig transport til utskipingen. På Modum er sagbord oppgitt som landskyld i 1529 både fra Fossum- og fra Bergan-sagene, men sagene tilhørende Buskerud, biskopen før 1536, hadde vært i gang lenge før 1520-årene.
Finneinnvandring
Arnt Berget
På 1600-tallet kom det flere grupper med finske innvandrere til Øst-Norge. Grunnen til at finnene forlot Finland var sammensatt, krig, uår og behov for nye skogsområder. Det var også et ønske fra svenske kongen som ville befolke øde områder i Sverige. Fra Sverige tok finnene seg videre vestover til Norge.
De slo seg ned på ‘ledige’ områder i skogsområdene rundt og øst for Oslo. De fleste av finnene kom fra skogene i Midt-Finland, kjent som Savolax, der de hadde utviklet sin egen levemåte, svedjebruket. Det gikk ut på å brenne ned skog og så rug i aska. Dyrkning med svedjebruk ga god avkastning, det var især nyttig i skogsområder som ikke kunne brukes til matdyrkning. Det krevde imidlertid at man hele tiden måtte brenne ny skog. Dette førte ofte til konflikter med lokalbefolkningen, men også finnene seg imellom.
I vårt område er det kjent at de slo seg ned i Finnemarka. Det er mindre kjent at det også kom finner til Sysle.
Sysle: Røykovn i over 350 år gammel rie etter finnebosetting
Arkeologer har anslått dette til å være en røykovn som har stått i ei rie, et hus som finner brukte for å tørke rugen i. Det står på en gammel husmannsplass under Flannum.
Rettsdokumenter fra 1661 forteller at en husmann under Flannum, Gunder Haffnordson, var tiltalt for drap på en annen finsk husmann, Jens Olson Schinder, fordi han hadde felt et tre over ham.
MODUM BLAAFARVEVÆRK 1772 – 1898
Blaafarveværket spiller en stor rolle i bygdas historie.
Koboltmalmen ble oppdaget høsten 1772, og undersøkelser av funnet viste seg å være så lovende at beslutningsdyktige menn i København besluttet å opprette Modums Blaafarveværk 3. april 1776. Koboltmetallet ble brukt til å framstille blåfarge, en dyr og ettertraktet vare. ‘Kobalt bringt Geld ins Land’, som det het i kurfyrstedømmet Sachsen. Utvinning av sølv og kobolt hadde gjort Sachsen til en rik og mektig stat i Europa.
På Modum var det først i perioden mellom 1822 og 1848 at Blaafarveværket ble en innbringende geskjeft. I den perioden var det også Norges største virksomhet med knappe 1200 sysselsatt på det meste 1838-1839. Gjennomsnittlig antall ansatte mellom 1828 og 1848 var knappe 730 mann.
I år, 2022, er det 250 år siden koboltmalmen ble funnet i Skuterudåsen. En ny studie vil fortelle om bakgrunnen for funnet og den første driften på Modum.
I år, 2022, er det 250 år siden koboltmalmen ble funnet i Skuterudåsen. En ny studie forteller om hvordan koboltmalmen ble funnet og den opprettelsen av verket i 11776.
«Finder af Cobolt Værket»: Koboltfunnet på Modum 1772 og Ole Witloch
av Bjørn Ivar Berg, Norsk Bergverksmuseum
I 2022 er det 250 år siden Ole Witloch fant malmen som ga grunnlaget for Modum Blaafarveværk. Hans bakgrunn og omstendigheter rundt funnet har vært uklare og mytebelagte. Ny forskning har bekreftet tradisjonen om at Witloch hadde arbeidet ved Sølvverket på Kongsberg, der han ble involvert i en sølvtyverisak.
Ole Knutsson Witloch (1731–1788) kom fra en husmannsplass under Drolsum og arbeidet på gårder i Modum i ungdommen. Han dro som mange andre bygdegutter til Kongsberg for å søke arbeid. Der fikk han en kort og miserabel karriere som grovarbeider ved sølvgruvene, med hyppige innslag av skoft og mangelfullt utført arbeid. Bøtelegging for ulovlig spill og skjenking i vertshus bidrar til å plassere Ole i et drikkfeldig ungkarsmiljø i bergstaden. Verre ble det da han ble arrestert i 1759, mistenkt for tyveri av sølv fra gruvene, sammen med en mistenkt heler – også fra Modum.
Palme Werp var en eldre, underfundig gårdbruker og handelskar som tidligere hadde vært involvert i en falskmynterisak. På Palme Werps bosted, plassen Glabak under gården Austad ved Vikersund, ble det ved husundersøkelse funnet mistenkelige mineraler og smeltedigler – og påvist sølv som måtte være kommet fra Kongsberg.
Ole Witloch ble løslatt etter over tre år i varetekt. Bevisene holdt ikke til å dømme ham som sølvtyv, men mistanken gjorde at han ble oppsagt og forvist fra Akershus og Kristiansand stift og med det store deler av Sør-Norge. Palme Werp ble dømt til festningsslaveri.
Etterforskningen avdekket interessant nok at Ole, Palme og andre bygdefolk i mange år hadde drevet malmleting i Modum og Lier – uten betydelige resultater.
Det er ukjent hvor Ole Witloch tok veien etter at han slapp fri, men før eller siden vendte han tilbake til hjembygda og fortsatte å lete etter malm. Nærmere ti år etter løslatelsen fant han omsider noe av verdi. Den 2. november 1772 fikk han med seg to erfarne skjerpere fra Kongsberg til Skuterud etter å ha vist prøver av koboltmalm til bergmester Jørgen Hiort, som kjente slike mineraler fra studiereiser i Europa.
Foto: B.I. Berg, Norsk Bergverksmuseum
Hiort rapporterte året etter til sine overordnede i København og fikk igangsatt prøvedrift på Skuterud. Malmforekomsten viste seg å være betydelig. En statlig industriutbygging ble planlagt av Hiort med bistand fra kolleger på Kongsberg og andre norske og danske embetsmenn. Modum Blaafarveværk ble offisielt etablert i 1776. Et industrieventyr var igangsatt i bygda.
Ole Witloch ble ansatt som skjerper og fant flere av forekomstene som kom i langvarig drift – først ved Nordgruvene, siden på Middagskollen, ved Sydgruvene og andre steder. Den gamle forvisningen synes myndighetene å ha sett gjennom fingrene med. Ole fikk en premiemedalje fra det danske Landhusholdningsselskapet og – etter ti års virke på Skuterud – en for sin stand og tid relativt god pensjon. Han døde riktignok som fattig ungkar på Skuterudflata i 1788, 57 år gammel. Men Ole Witloch blir for alltid stående som finneren av den viktige koboltforekomsten, eller som det står innført i skifteprotokollen: «Finder af Cobolt Værket».
Kilde:
Bjørn Ivar Berg: «Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften», Bergverksmuseet Skrift nr. 51, Kongsberg 2021.
Gruvearbeideren Hans Simen Røtter
Folkeminnesamleren Jacob A. Samuelsen (1876-1950) har gjengitt muntlige tradisjoner fra verket og samfunnet omkring. Disse tradisjonene ble tilrettelagt og publisert av Kai Hunstadbråten. I en av dem omtales Hans Simen Røtter.
En av Hans Simens etterkommere, kunsthistorikeren Truls Aslaskbye, forteller følgende om sin tippoldefar:
Hans Simen Røtter var en av mine tippolderfedre. Bortsett fra lærer Samuelsens lille beretning er det i min gren av etterkommerne ingen anekdoter om gruvearbeideren.
À propos Samuelsen: Jeg husker ham som en mild, gammel mann med langt skjegg; han bodde oppe i svingen vis à vis Bøenskolen. Men han var visst ikke videre populær i bygda. Årsak: Han var landsmålsmann. Tross dialekten sin følte moingene seg knyttet til riksmålet, det kan vi se av brevene de etterlot.
Men tilbake til Hans Simen Røtter. I arkivutskriftene som er utlagt i det nye glasstilbygget på Blåfarveverket lette jeg for noen år siden etter ham. Men jeg tok ikke notater, så det følgende er etter husken.
Første gang han dukker opp, var da han som ung mann fikk refs fra sjefene for å ha svømt med kamerater under Haugfossen. Altså: Han hadde tiltak og kunne svømme.
Neste gang var han blitt voksen: Han søkte om å få overta den leiligheten på Flata som til da var benyttet av svigerfaren med familie. Svigerfaren, altså min tipp-tippolderfar, var Christen Lagesen. Han figurerer i en påskrift på veggen i det samme glasstilbygget fordi han ble nesten 100 år. Ikke dårlig for en gruvearbeider på den tiden, med alt det de pustet inn og alt annet de var utsatt for av dårlig helse, miljø og sikkerhet.
Tredje og siste gang Hans Simen figurerer i utskriftene, var han blitt familiefar. Verket ville oppløse verksbiblioteket og tilbød de ansatte å overta bøkene. De aller fleste tinget seg en, kanskje to bøker. Hans Simen Røtter ba om 10 – «for mine Børns Uddannelse».
Det var en investering som bar frukter, for av de barna jeg kjenner til, ble en lensmann i Numedal; noen av hans etterkommere bor på Modum, i Ødenesveien. En ble skipsreder og trelasthandler i Christiania, etterkommere her kjenner jeg ikke til. En ble smedmester i Drammen. Blant dennes etterkommere er nåværende stamhusbesitter på Jarlsberg hovedgård. Sist i rekken var Maren Kirstine, min oldemor. Som enke giftet hun seg med gårdbruker Thomas Aslaksby.
Truls Aslaksby, dr. philos., Nesodden.