Innhold
Hans Henrichsen Thon (1739 – 1807) – et mekanisk geni
Hans Gulbranson – en pioner i fremveksten av det moderne Norge. Bondegutten fra Modum som ble ‘Christianias rikeste mann’
Eventyrlig oppdrag i Afrika 1905. Snaringen Ole Hjermundrud på ekspedisjon til Den blå nil
Øivind Lærum – kommandosoldat fra Modum deltok i sprengingen av Hitlers atlanterhavsmur
Hans Henrichsen Thon (1739 – 1807) – et mekanisk geni
Arnt Berget og Eli Moen:
Hans Henrichsen Thon vokste opp i det tradisjonelle norske bondesamfunnet, men hadde en karriere som gjorde at han ikke bare skilte seg ut i samtiden, hans bragder imponerer fortsatt. Hans Thon var kort og godt et mekanisk geni. Helt fra han var ganske ung var han lidenskapelig opptatt av alt som hadde med et eller annet teknisk å gjøre. Han var åpenbart drevet av en ustanselig oppfinnervirksomhet; det være seg utvikling av nye så vel som forbedringer av tekniske innretninger. Som en selvlært mekanikus er det lett å tenke på Hans Thon som en lokal Petter Smart, men hans begavelse og gjerning gikk langt ut over ‘det hjemmesnekrede’. Kjerraten i Åsa, ett av hans bragder, omtales som et teknologisk fenomen uten sidestykke. Ved siden av det rent tekniske, var Hans også motivert av å utvikle mer effektive og produktive løsninger, løsninger som reduserte menneskelig slit og bruk av nødvendige ressurser. Med de muligheter til utdanning vi har dagens velferd og teknologiske samfunn ville han vært en stjerne.
Hans ble født i 1739 og faren Henrik Haraldsøn eide på det tidspunktet halvparten av Brones. I 1754 solgte faren sin del av Brones og kjøpte i stedet Drolsum, dit familien flyttet. Etter at faren døde i 1762 kjøpte Hans, kun 23 år gammel, en del av Thon i nærheten av Drolsum, omtalt som bruk nr. 2 og 3 Svingen og Tomasrud for sin del av arveoppgjøret etter faren.
Før han ble eier av egen grunn hadde Hans drevet det vidt i klokkemaking. Allerede som ganske ung konstruerte han så vel stue- som kirkeur. Dette var hans debut innen mekanikkfaget, som også hans eldste bror, Anders Henriksen Drolsum, drev. Anders hadde overtatt farsgården Drolsum og i boka urmakerkunsten i Norge omtales han som et selvlært bygdegeni.
Interessen for teknikk, industri og handel var åpenbart sterk i familien. En onkel av Hans, farens bror Knut Henriksen, anla et teglverk på Tjuvholmen i Kristiania i 1750-årene, altså før Hans anla sitt på Modum. En annen slektning, Hans Gulbranson, ble en av Kristianias og landets fremste forretningsmenn på midten av 1800-tallet.
Nyvininger i jordbruket
Som gårdeier brukte Hans sin mekaniske innsikt til forbedringer i jordbruksdriften. Som de fleste gårder på Drolsum var det mest leirjord på Thon, men denne forbedret Hans med å blande inn myrjord. Til jordforbedringsarbeidet konstruerte han en spesiell harv med to hjul. Oppfinnelsen ble anerkjent sentralt og belønnet med seks riksdaler av Landhuusholdnings-Selskabet i København.
En annen forbedring i jordbruksdriften var hans oppfinnelse av en stubbebryter som ble brukt til å fjerne røtter og trestubber ved brytning av ny jord. ‘Maskinen’ besto av en stokk, en vektstang, hvis tykkeste ende var montert på en kloss med en jernkrok som ble festet i roten eller stubben. Den kunne forkortes eller forlenges etter behov. I den andre enden var det en mindre vekt eller håndstang som ble løftet av to menn som plasserte den på en form for stativ. Kraften kunne reguleres gjennom å flytte vektstangen mellom hull i ulik høyde på stativet. Jo høyere, jo sterkere kraft.
En annen forbedring for jordbruksdriften var et treskeverk. Det besto av to hjul, et stort som var stående og et lite som var liggende og som hadde en tykk valse som drev pleilerne i været – redskapet for å banke aksen så kornet løsnet – en etter en. Det store hjulet ble drevet med hest.
Energisparing
Hans var åpenbart svært opptatt av å økonomisere med alle typer ressurser og å gjøre livet lettere for sine medmennesker. I dag ville han vært et forbilde for alle former for energisparing.
Til forbedring av både oppvarming og lys i husene konstruerte han en skorstein sammensatt av jernplater til erstatning for murte skorsteiner. Jernskorsteinen tok mindre plass, ble plassert i et hjørne en alen fra veggen, ga bedre varme og mer lys enn murte. Foruten at jernskorsteinen krevde mindre brensel, hadde den også den fordel at den kunne bli ytterligere utnyttet ved at det ble plassert benker rundt der man kunne sitte og arbeide med mer varme og lys. Til utforming av jernplatene reiste han til en rekke jernverk – Hassel, Bærum, Dikemark, Eidsfoss, Sogndal – for å få støpt like plater. Siden innretningen hadde en kostnad på 14 riksdaler, var det få som hadde råd til en slik investering. Jernskorsteinen fikk dermed liten spredning i samtiden.
Energisparing lå også bak hans innretning for å varme vann. Til å varme vannet lagde Hans et hull i den øverste delen av platene på ovnen hvor det ble satt et kar. Karet var forsynt med to kraner, en for inntapping av kaldt vann og et for å uttapping av varmt vann. Ved å utnytte varmen fra ovnen til oppvarming av vann kunne man spare på dyrbart brensel. Varmt vann var nødvendig for stell av kyrne. Etter at en modell i full størrelse, pilot ville vi si i dag, var testet og bestått prøven, ble han belønnet med 30 riksdaler av Økonomie- og Kommersekollegiet i København, datidens finansdepartement.
En allsidig teknisk begavelse
Hans oppfinnelser begrenset seg ikke til jordbruket, men fikk stor innflytelse på flere områder fra bygg til industri og forsvar.
Hans innsikt i fysikk og materialkvaliteter ble tidlig brukt til forbedringer innen bygningsvesenet. En svært effektiv oppfinnelse var en jernskrue til å rette opp hus i stedet for treskruer. Jernskruene var langt kraftigere og mer effektive. Jernskruene som ved hjelp av en hest kunne rette opp bygninger som ellers krevde fire manns innsats. Oppfinnelsen var til stor hjelp for naboer og folk i omliggende prestegjeld.
Hans Thons oppfinnelser og bidrag til forbedringer innen industri spente vidt og gjorde han berømt også utenfor landets grenser. Et tidlig bidrag var en innretning for Valse-Værket i Moss. For dette konstruerte han et vannhjul som trakk jernet raskere og med jevnere hastighet enn med håndmakt som tidligere.
Til en stor reperbane på Strømsø, eid av Johannes Arboe, konstruerte han en maskin som ved hjelp av en til to hester kunne produsere et tau på en time som vanligvis krevde 3 til 6 mann i to timer. I samtiden representerte det en utrolig produktivitetsøkning, og Arboe var så tilfreds med prosjektet at nyheten om oppfinnelsen spredte seg utenfor Norges grenser. Et handelsselskap i København engasjerte Hans til å sette opp samme type maskin.
I København presenterte Hans en annen oppfinnelse: en hakkelsmaskin. Maskinen besto av en kiste med hjul og krumme kniver. Maskinen ble presentert for det Kongelige Landhusholdnings-Selskab i der, som påpekte vanskeligheter med de krumme knivene. Hans rettet opp svakhetene og sendte selskapet en forandret modell. En kniv ble også sendt til Ranæs på Jylland. Fram til slutten på 1780-tallet hadde hakkelsmaskinen blitt solgt i 60 eksemplarer. For oppfinnelsen av repslagermaskinen og hakkelsmaskinen ble Hans Thon belønnet med 10 riksdaler av det Kongelige Landhusholdnings-Selskab.
En mer komplisert maskin konstruerte Hans Thon for Sølvverket på Kongsberg. I 1770-årene stagnerte gruvedriften ved verket. En viktig grunn var stadig dypere sjakter som utfordret driften både økonomisk og teknisk. Ledelsen, Overbergamtet, søkte nye løsninger, og Hans Thons forslag til en transportmaskin var ett av de som ble overveid og prøvd. 12. februar 1777 viste Hans, som da var 37 år, Overbergamtet en modell av en mekanisme som fraktet bergmassen fra sjaktåpningen ut på berghalden. Maskinen var konstruert som en kjerrat. På den måten kunne lønn til ‘tønneknektene’ spares. Maskinen ble vurdert av byggmesteren, og Hans ble bedt om å utarbeide en kostnadskalkyle.
Den 19. april presenterte Hans for Overbergamtet en modell av maskinen ‘som ved Vindens Kraft skulde befordre Tye Fordringen og Pumperne’. Modellen ble vurdert å være lovende og den ble bygd. Om lag tre måneder senere, 30. juli, meldte Hans at maskinen var såpass ferdig at den kunne prøves, når ‘saasnart megen Vind opkom som dertil fandtes fornøden’. Dessverre for både Sølvverket og Hans Thon blåste det ikke så kraftig vind at det kunne drive maskinen. Kongsberg er et vindstille sted. Maskinen ble demontert i den 12. måneden samme år. Åpenbart var kunnskapen om fysiske forhold som kraft og energi den gang for lav, også blant den tekniske ekspertise, men Sølvverket betalte Hans 30 riksdaler for innsatsen. Hans erfaring med vind og kraft er ikke minst relevant i dag.
Hans Thon bisto også forsvaret. Til å styrke forsvaret forbedret han artilleriet med å konstruere en trekantet dreibar plattform med tre kanoner på hver side, som kunne avfyres samtidig. Ved å dreie plattformen var det mulig å avfyre ni skudd på under et minutt, en utrolig skuddhastighet i datiden. Plattformen var montert på hjul som lavetter. I tillegg konstruerte han en kanon på slede, som besto av to sammenføyde skier, som kunne transporteres av skiløpere.
Egen industri
Sammen med sønnen Peder Hansen Thon anla og drev han et teglverk for produksjon av takstein.[1] Hvor dette lå er ikke kjent, men produktene må ha tilfredsstilt ulike kvalitetskrav. Presten Hans Strøm, som gir Hans Thon en omfattende omtale, nevner at teglverket i 1784 leverte 8000 takstein til Blaafarveværket og 12 000 året etter. Blaafarveværket var blitt opprettet ved kgl. resolusjon i 1776, men det var først i 1779 at byggingen startet. På grunn av inkompetent ledelse ble denne byttet ut i 1783, og den nye måtte foreta betydelig endringer og ombygginger av det som til da var satt opp. Av nye bygninger ble det i 1784 besluttet oppført en tørkestue, et vannhjul med to møller og et materialhus.
Som antatt må kvaliteten på taksteinene ha vært svært god for Hans fikk sølvmedalje eller 20 riksdaler av det Kongelige Landhuusholdnings-Selskab.
Et minne etter taksteinproduksjonen dukket opp 200 år senere ved av utskifting takstein på hovedbygning på Øvre Gubberud på Snarum. En takstein var signert Peder Hansen Thon og Hans Thon 1796.
Mesterverket: Kjerraten i Åsa
Kjerraten i Åsa er sett som den største tekniske bragden i det før-industrielle Norge. Det var Peder Anker, en av Norges rikeste menn og som drev stort innen trelast, som sto bak initiativet. Ankers plan var å skaffe tilstrekkelig og på billigst mulig måte tømmer fra de ankerske skoger i Land og Valdres til sagene sine ved Lysaker. Et hinder for å få tømmeret fram så billig som mulig var tømmertollen i Drammensvassdraget. Den ville Anker unngå, og tanken var derfor å få tømmeret fraktet gjennom Nordmarka til Sørkedalsvassdraget og videre til sagene ved Lysaker. Prosjektet skulle realiseres ved å fløte tømmeret til Tyrifjorden og til Åsa nord-øst i Steinsfjorden. Derfra var utfordringen å få transportert tømmeret opp til Damtjern, som lå 390 meter høyere enn inntaket ved Åsa. Dette skulle løses ved hjelp av et system av vanndrevne transportører. Derfra skulle tømmeret fraktes til Sørkedalsvassdraget ved Storflåtan, og deretter med hester og fløting ned til Lysakersagene.
Til å konstruere systemet med vanndrevne transportører, en kjerrat, ble Hans Thon headhuntet. I 1803 ble han hentet til Åsa med bud. Hans ble antakelig valgt fordi han hadde erfaring med konstruksjon av kjerrat for sagbrukene i Vestfossen. Midt på 1780-tallet var Hans blitt engasjert av eieren av sagene der, Niels Otto Omsted, til å konstruere en kjerrat. En tilsvarende innretning var tidligere blitt oppført ved Hoenssagene. Hensikten var å få trukket tømmeret opp fra elven opp til høyden der sagen lå med hjelp av vannkraft. Dette var et tungt arbeid som krevde mange hester. Hans bygde en vannrenne med mange hjul festet til valser som skulle omdreies og derved frakte tømmerstokkene oppover.
Oppgaven ved Åsa var betydelig mer krevende. Hans satte umiddelbart i gang med befaring og planlegging, og ble etter hvert belønnet som byggleder. Løsningen ble å bygge mange store kjerrater i serie, i alt 12, over en lengde på nærmere fire kilometer. Vannhjulene hadde en diameter på 7,5 meter og trakk tømmerstokkene via endeløse kjettinger på rullebaner, i prinsippet likt moderne transportbånd. Det var vann nok til 8 – 10 ukers drift om våren og to uker om høsten. Anlegget kostet 33 000 riksdaler og sysselsatte på det meste 400 mann. Da driften kom i stand var 100 mann beskjeftiget. Et vanlig år ble det fraktet 20 000 tømmerstokker, bare av store dimensjoner. Hver stokk veide gjennomsnittlig 1000 kg. Kjerraten var i drift fra 1807 til 1850.
Før anlegget var ferdig ble imidlertid Hans Thon syk. Til å fullføre arbeidet ble Samuel Bagge ansatt, en svensk ingeniør. Dette er bakgrunnen for at mesterverket, ansett som et av de største ingeniørbragder i Norge, er blitt tilskrevet Bagge og ikke Hans Thon. Trolig det største og viktigste som noen privatmann i Skandinavia hadde påbegynt og fullført, som den svenske bergmesteren Sköldberg uttalte i 1830. Kjerraten er også omtalt av Peter Christen Asbjørnsen i ‘En sommernatt på Krokskogen’.
Før Hans ble budsendt til Åsa i 1803 hadde han overgitt gården til etterkommerne. I 1800 delte han bruket i tre deler og overførte to deler til sine to sønner Henrik og Peder og den tredje delen til svigersønnen Tharald Hansen. I folketellingen i 1801 står han oppført som åkerbruker og byggmester. Hans Henrichsen Thon døde i 1807.
Den kjente Eiker-presten Hans Strøm (1726-1796) skriver i sin beretning om Hans Thon: ‘et mekanisk geni, med rettskaffen oppførsel har bragt det meget vidt’.
Eli Moen:
Takk til Hans Gulli, John Peter Collett og Knut Oscar Nordby som har gjort historien om Hans Gulbranson mulig ved å bidra med data fra ulike kilder. Til tross for Gulbransons omfattende virke, eksisterer det ikke noe arkiv etter ham. For å kompensere for dette, har Hans Gulli nær på støvsuget arkiver og bibliotek for å finne spor etter Gulbranson.
Hans Gulbranson – en pioner i fremveksten av det moderne Norge
Bondegutten fra Modum som ble ‘Christianias rikeste mann’
Hans Gulbranson (1787-1868) kom fra ei slekt med røtter på Flattum, Drolsum. Tilfeldigheter, dyktighet og pågangsmot gjorde at han ble en rik mann, men mer imponerende enn hans rikdom er den allsidige aktiviteten han utfoldet i de årene det moderne Norge ble formet. Den utflyttede moingen ble en framgangsrik forretningsmann, men det unike med Hans er at han ikke bare var en pioner i internasjonal sjøfart, han deltok også i den første industrireisningen og i etablering av norsk bank- og forsikringsvesen. Han hadde en rekke verv, offentlige som private; han var mangeårig styremedlem i Kristiania Børs, han var engasjert i lokalpolitikken i Kristiania, og sist, men ikke minst, han var næringslivets representant i det regjeringsoppnevnte utvalget som fikk i oppgave å utarbeide planene for Norges første jernbane. Gulbranson, som andre handelsmenn, bidro også finansielt til bygging av banen.
Det institusjonelle rammeverket som ble utviklet i denne perioden var av avgjørende betydning for utvikling av økonomien og for det velfungerende samfunn som Norge ble.
En ung nasjon med rester av et gammelt regime
Den historiske perioden Gulbranson virket i, er karakterisert som embetsmannsstaten. Det var embetsmennene som dominerte i maktens organer; regjering, storting og rettsapparatet. En embetsmann var en person som hadde embete eller stilling i staten, og gjennom ansettelse i den utøvende, lovgivende og dømmende makt styrte staten. De hadde både det politiske og ideologiske hegemoniet. Som bakgrunn hadde de studert jus eller teologi, eller gått på krigsskolen. Gjennom utdanning, sosiale status og maktposisjoner kunne embetsstanden utbre forestillingen om at de utgjorde det naturlige politiske lederskap i kraft av utdannelse, dannelse og embete, det være seg i regjering og storting, i byråkrati og rettsapparat eller som offiserer, prester, leger eller professorer. Det var særlig juristene som hadde høy status og posisjon, og fremfor alt er det juristen og politikeren Anton Martin Schweigaard som sees å ha spilt en avgjørende rolle i formingen av det moderne Norge rundt midten av 1800-tallet.
Etter 1814 vokste det fram et nytt handelsborgerskap, ulikt det gamle patrisiatet i livsførsel, men som etter hvert ble like eksklusivt som det som forsvant. Den indre krets av de rikeste handelsborgerne hadde sikret seg privilegerte sagbruk, selve nøkkelen til rikdom. På den måten klarte de å holde nykommere utenfor den viktigste inntektskilden, trelasthandelen. Sagbruksprivilegiene ble først avskaffet i 1860.
Det var i denne sosiale og kulturelle kontekst Hans Gulbranson slo igjennom, og ble en av de ledende menn rundt midten av 1800-tallen.
En bondeslekt med uvanlige tradisjoner
Hans kom fra veletablerte bondeslekter der Flattum hadde tilhørt farens slekt i flere generasjoner. Hans Gulbransons bestefar, Anders Gulbrandsen Flattum, var gift med Karen Engebretsdatter, hvis nevø var Hans Thon, se artikkelen Hans Thon – et mekanisk geni. Interessant nok var ikke Hans Thon den eneste i slekta som hadde gått nye veier og gjort karriere utenfor bondesamfunnet. Thons bror, Anders Henriksen Drolsum, var en kjent klokkemaker, og deres onkel Knut, bestemor Karens halvbror, hadde tatt turen til Christiania allerede i 1750-årene og grunnlagt et teglverk på Tjuvholmen. Som sin onkel Knut anla Hans Thon også et teglverk, i hjembygda.
Hans Gulbransons bestefar, Anders Gulbrandsen Flattum, overtok i tillegg til slektsgården Flattum en halvdel av Øderud gjennom sin kone. Dette forhindret imidlertid ikke at Anders ble sterkt forgjeldet, og ved hans død i 1767 tok kreditorene halve Flattum, og ved hans eldste sønns død i 1787 ble resten av gården delt mellom flere arvinger, antakelig var Hans’ far, Gulbrand, en av disse.
Da Gulbrand Andersen giftet seg med Ragnhild Andersdatter i 1775 hadde han tjent en tid som soldat i det Oplandske nasjonale infanteriregiment. Det var hans fetter Hans Thon, det mekaniske geniet, som var forlover, og de nygifte skulle bo på Hans’ gård Thon. Grunnen til at de bosatte seg der kan ha hatt med slektskap å gjøre, kanskje bisto Gulbrand også sin fetter i hans allsidige virksomhet. I 1801-folketellingen var det oppført hele 12 husholdninger under Thon, et antall som antyder en betydelig virksomhet på eiendommen. Ved Gulbrands og Ragnhilds første barns dåp, samme år de giftet seg, var Hans Thons kone, Berthe, en av fadderne.
Etter par år valgte imidlertid Gulbrand og Ragnhild å bosette seg andre steder i Drolsum-bygda. I 1777 holdt de til på Torsby, året etter på Rudeie, og tre år senere på et sted under Kongsrud der Ragnhild kom fra. Tre år senere flyttet familien til gården Øverby, nabogården til Flattum, som Gulbrand kjøpte ved auksjon i 1784 for 345 riksdaler. Der ble Hans Gulbranson født i 1787 som nummer sju i søskenflokken.
Familien bodde på Øverbye til 1799 da Gulbrand overførte Øverby til en annen. Grunnen var at familien slet med økonomien. Allerede et par år etter at Øverbye ble kjøpt, måtte han ta et større lån. I 1800 måtte Gulbrand også selge sin del av Flattum, og ble i stedet forpakter på Søndre Houg gård i Hole. For å hjelpe på med økonomien drev han også med landhanderi. Det var familiens situasjon da Hans ble konfirmert i Heggen kirke i 1802.
Ifølge slektskrøniken var det en tilfeldighet at Hans på den tiden havnet som visergutt, og senere handelsbetjent, hos kjøpmann Caspar Holter i Drammen. Holter hadde vært på tur i området der familien holdt til, og hadde lagt merke til den ivrige unge gutten, og tilbød han tjeneste i sin forretning. Holter, som tilhørte en kjent trelasthandlerfamilie, drev også en betydelig trelast og skipsrederforretning. Hans Gulbranson var der i ni år, og fikk dermed god opplæring i handel og skipsfart. Holter må ha vært svært fornøyd med Hans, for ved sin død i 1810, kun 30 år gammel, hadde han testamentert Hans 300 riksdaler. I samtiden var det en god slump penger for en ung mann.
Caspar døde ugift, og Holters bror Iver overtok forretningene der Hans fortsatte å være i tjeneste. Etter et år, i 1811, tok han veien til Christiania etter anbefaling fra Iver. Han fikk ansettelse hos grosserer og kammerråd Thomas Holter Glückstad, som var i slekt med Holter-familien i Drammen. Kammerråd var kun en ærestittel slik at Gulbransons skifte til Christiania betød et steg videre i karriereløpet innen handel. Da Hans ankom Christiania, var forretningslivet preget av jobbetid grunnet lisensfarten. Særlig gjaldt det trelasteksporten til England der behovet var stort på grunn av Napoleons fastlandsblokade som ledd i krigføringen. Prisene gikk til værs og det samme gjorde antallet ‘lisensfirmaer’. Lisensfarten tok slutt i 1812 da krigen blusset opp igjen. Danmark-Norge var fortsatt på Napoleons side.
Tiden under og etter Napoleonskrigene var stort sett preget av nødsår med fattigdom og sult for folk flest. Det viktigste som skjedde i disse årene, var at Norge kom i personalunion med Sverige. Ifølge Kielfreden, avtalen som avsluttet Napoleonskrigene i Norden i januar 1814, skulle danskekongen som den tapende part, overgi riksdelen Norge til kongen av Sverige. Norge motsatte seg avtalen, erklærte uavhengighet og vedtok egen grunnlov. Etter ulike mellomspill, endte det med at Norge valgte Karl Johan som konge og vedtok sin egen selvstendige grunnlov høsten 1814. Christiania ble dermed hovedstad i den nye staten, men de økonomiske krisene etter krigens slutt kom til å prege næringslivet i lang tid, især var trelastbyene Drammen og Christiania hardt truffet.
En forsiktig start i en kriserammet by
Christiania var i 1814 blitt landets hovedstad, men den var en forholdsvis liten by med 13 000 innbyggere, og knapt noe nasjonalt tyngdepunkt. Byens fortrinn var at den lå gunstig til for omsetting av varer. Særlig gjaldt det innførselen fra utlandet. Byen importerte først og fremst korn, dernest salt, sukker, kaffe, vin, brennevin og tobakk, dessuten manufakturvarer og bearbeidede jern- og metallvarer. Varene ble losset langs havna i Bjørvika, der importørenes sjøboder lå, og hvor varene ble lagret. Alle innførte varer måtte imidlertid innom Tollboden. Samtidig var og ble Christiania et senter for handelen med omlandet, der varestrømmen gikk i begge retninger.
Hans’ arbeidsgiver, grosserer Glückstad, døde i 1818, men før dennes bortgang hadde Glückstads nevø, Jacob Holter Glückstad, stått for driften under onkelens sykdom. Under det gamle regimet hadde handelen vært sterkt regulert og forbundet med privilegier, men den norske grunnloven, som var svært liberal for sin tid, slo fast prinsippet om næringsfrihet. Retten til å drive handel ble derfor gradvis utvidet etter 1814. Det gjorde det mer attraktivt å drive handel, men som før var man avhengig av å bli innvilget borgerskap etter endt læretid av Christianias magistrat, byens styrende organ. Gulbranson søkte om borgerskap, og fikk dette innvilget i april 1817. I søknaden oppgis det at han holder til hos Horster, en av byens kjøpmenn.
Samme år, 1817, gikk Glückstads firma konkurs, og dette er vel grunnen til at Gulbranson sammen med Jacob Holter Glückstad startet et nytt firma sammen, Glückstad og Gulbranson. Det nye firmaet startet mer beskjedent enn Glückstad sr. sitt. Året før hadde Gulbranson forsøkt seg med noe trelasteksport, åpenbart uten videre suksess, for det nye firmaet drev kun med varehandel, riktignok med et assortert utvalg av varer. I 1820 averterte det salg av hollandsk sålelær, nøkkelost, edamerost, ostindisk arak (alkoholholdig drikk), finere og grovere hagl samt linolje. Det var en blanding av kolonial- og industrivarer, som de fleste handlende i datiden drev med. Alt mulig – kolonial, manufaktur, isenkramvarer ‘- solgtes fra samme butikk, omtrent som en landhandlerbod.
Det nye firmaet holdt til i Storgata 2, som sammen med Brugata på den tiden utgjorde et av byens handelsområder. I Storgata 1, holdt en av byens rikeste menn til, Jørgen Young. Dette området lå samtidig nære innfartsveiene fra nord og øst der de endte i byen, og der det meste av bondehandelen foregikk. Ikke langt unna, i området nederste del av Strandgata, Skippergata, Dronningens gate, Kirkegata og Kongens gate, samt de kryssende Tollbugata og Rådhusgata holdt en stor del av byens fremste embetsmenn og næringsdrivende borgere til. For eksempel hadde Jacob Meyer sitt hus og sin virksomhet i Lille Strandgade, omtrent der hvor Østbanestasjonen senere ble bygd. En annen av de fremste næringsdrivende var Thomas Joh. Heftye, som bodde på hjørnet av Tollbugata og Kongens gate. På grunn av utvidelse av byens handelsområder, ble dens sosiale tyngdepunkt gradvis forskjøvet nord- og vestover.
Firmaet Gulbranson og Glückstad må ha stått seg godt for i 1827 kjøpte det den såkalte Moestuegården på hjørnet av Østregade og Kirkegade, i dag Karl Johans gate 14. Ifølge skjøtet var kjøpesummen på 20 700 speciedaler, hvorav 2 800 sølvspecies ble lagt på bordet. Huset ar blitt reist av den rike kjøpmannen Sven Moestue etter en brann i 1788, og var en av byens største forretningsgårder. Moestue hadde drevet butikkhandel i første etasje og bodde med familien i en stor leilighet i annen. Etter Moesutes død leide enken ut lokaler til det nystiftede Kongelige Fredriks Universitet som startet virksomheten i 1813. Universitetet flyttet ut igjen i 1819.
Året etter kjøpet av Moestuegården, i april 1828, skilte imidlertid Gulbranson og Glückstad lag, og Hans fortsatte på egen hånd med handel i den nyinnkjøpte gården. I 1837 averterte han for eksempel et godt utvalg av vin og brennevin til salg herfra: ‘Lafitte (1827, 96 sk. per but), La rose, St. Julien, Hautbrion, Margaux, Medoc, Bourg, Muskat-Lunel, Mallaga, Gammel fransk vin, portvin, madeira, champagne samt franske likøre, gammel cognac, rom, porter engelsk’. ‘Spirituosa og vine’ var vanlige varer som kjøpmennene i Christiania i solgte. Gulbranson holdt til på denne adressen resten av sitt liv og virke. I 1843 løste Gulbranson ut Glückstads arvinger av firmaet. Etter en brann i 1858 lot Gulbranson oppføre en ny bygning over de gamle kjellermurene, og var en av byens flotteste forretningsgårder. Gården ble senere bygget om og kalt Slottet, og var i en periode kombinert post- og telegrafbygning.
Varene måtte skaffes i utenlandet og ankom Christiania med skip. Etter dampskipene kom, hendte det at handelsmennene dro utenlands og hentet varene selv. Et handelssenter var København, et annet Hamburg. Hans Gulbranson var stadig på reisefot. Årlig reiste han til København, i en årrekke flere ganger i året. Fra familiens side berettes det at han var nesten bestandig opptatt med reiser og forretninger. Reisene foregikk gjerne på vår- og høstparten, og kunne vare noen uker av gangen. Ved siden av København gikk reisene til Hamburg og England, foruten forskjellige steder i Norge. Det hendte han reiste i følge med andre kjente handelsborgere som Heftye, Tofte og Frølich og sin egen forretningspartner Glückstad. Det hendte også at Hans hadde med barna på reisene.
På grunn av etterkrigskrisene sto det labert til med næringslivet i Christiania gjennom 1820-tallet. Det var kriser som særlig rammet det gamle trelastpatrisiatet, og som førte til at de gamle handelshusene gikk over ende. Kriser til tross, noen nye aktører klarte likevel å legge seg opp kapital. Hans Gulbranson var en av disse. Kjøpet av Moestuegården i 1827 vitner om hans ‘merkantile begavelse’; han klarte å bygge opp en betydelig formue fra diverse varehandel. Hans må ha utnyttet Christianias lokaliserings fortrinn godt. Han ble en stor grosserer innen kaffe og sukker, to ettertraktede importerte varer, samtidig som han knyttet gode forbindelser med omlandet, som omfattet de store dalstrøkene. I 1837 averterte han utmerket godt dølesmør til salgs fra en bonde som losjerte hos ham i Kirkegata. Og bondehandelen liksom importhandelen vokste sterkt, særlig etter at den innenlandske tollen aksise falt bort i 1828.
Økt handel og innflytting førte også til at Christiania med forsteder ble den raskest voksende byen i Norden, fra 13 000 i 1814 til 38 000 i 1850. For varehandelen betød dette et svært så dynamisk marked, og Gulbranson var åpenbart en som fulgte godt med i tiden, på flere måter.
Trelasthandelen
Da tidene bedret seg utover 1830-tallet, var det antakelig trelasthandelen som ga størst gevinst for handelsborgerne. Gjennom flere hundre år hadde trelast vært av avgjørende betydning for den norske økonomien. Til tider sto den for opp mot halvparten av landets eksportinntekter. Under eneveldets økonomiske politikk, kjent som merkantilismen, var trelasthandelen blitt regulert slik at den kom under kontroll av et lite borgerskap. Takket være den rikdommen dette skapte, kunne de mest kjente patrisierfamiliene som Anker og Collett føre et liv på høyde med europeisk adel.
Den knekk trelasthandelen fikk under og etter napoleonskrigene samt følgene av brannen på trelasttomtene i Christiania i 1819, førte til store finansielle problemer for det gamle trelastpatrisiatet. Etter brannen falt det Ankerske Fideikommis, og etter etterkrigskrisene i 1823 og 1826 de fleste av de andre patrisierhusene som Collett & Søn og Carsten Anker. De forsvant, og dermed var byens ledende sjikt, ikke bare det økonomiske, men også det politiske, det sosiale og det kulturelle borte.
Svikten på det engelske markedet, som hadde vært det viktigste, ble etter noen år erstattet med økende eksport til Frankrike, særlig etter 1833. I 1838 gikk bare 30 prosent til England, mens franskmennene kjøpte hele 60 prosent av den norske eksporten. Det var først etter reduksjon i den britiske trelasttollen i 1842 at Storbritannia var tilbake som hovedmarked for den norske trelasten. Mellom 1835 og 1845 er det regnet ut at eksporten steg med 3,3 prosent pr. år. Det ga overskudd på handelsbalansen.
Det tomrommet som oppsto da de gamle trelasthusene forsvart, ble raskt utnyttet av nye aktører. Det var nye og foretaksomme menn som Jacob Meyer, som allerede på begynnelsen av 1800-talet hadde startet som trelasteksportør, og som gjennom flere tiår var den største innen trelast. Ved siden av ham var det menn som Jørgen Young, Westye Egeberg og Tho. Joh. Heftye & Søn som utgjorde gruppen av nye store trelasteksportører.
Hva var det ved de nye handelsmenn som gjorde at de lyktes og ikke de gamle? En faktor er knyttet til kapital og tilgangen på kreditt. Den unge norske staten manglet et bank- og kredittvesen. For eksportørene ble driftskapital et stort problem under krisen, og det ble løst ved kortsiktig finansiering i London. Det gjaldt først ‘lisensfirmaene’, men senere likeså de gamle patrisierhusene. Gjennom årene bygde de seg opp en betydelig gjeld, ikke bare kortsiktig driftskreditt, men også gjennom langsiktige pantobligasjoner i Norge, blant annet til kjøp av eiendommer. På den måten ble både forretningsdrift og rene leveomkostninger finansiert ved forskudd. Forbruket var, som kjent, svært så overdådig. John Peter Collett skriver kort og godt i boken om Thorvald Meyer, at det var patrisiernes levemåte som førte til ruin. De gamle var tynget ned av høye kostnader og høy gjeldsgrad, og i dårlige tider ble dette møllesteiner om halsen. Under krisene i trelasteksporten måtte ‘de gamle’ levere trelast til lave priser for å betjene ikke nedbetalt gjeld, noe som bidro til å føre dem nærmere stupet.
I motsetning til patrisiatet kunne de nye handelsmennene dra nytte av å ikke være nedlesset i gjeld eller kapitalutgifter bundet til skog, bruk eller skip. De kunne starte med lavere driftskostnader. Jacob Meyer, for eksempel, startet uten skip, uten skog og uten sagbruk. Han drev kun med trelast, men kunne dra nytte av lave priser på lasten, for som han uttrykte det, bøndene ville alltid selge – for å betale skatt. Han var dessuten dyktig til å finne nye markeder, som det franske.
Ved siden av lavere kapitalkostnader kunne det nye sjiktet også dra nytte av høyere priser på markedet, og dermed få større gevinst. Tømmerprisene, den viktigste kostnaden, lå i en lang periode i 1820-årene også langt under det de hadde gjort tidligere. Dermed ble grunnlaget for en ny kapitalkonsentrasjon lagt. I neste runde ble denne kapitalen brukt til å kjøpe opp sager og skogeiendommer. Igjen hadde de nye trelasthandlerne fordel av å kjøpe billig, denne gang fra fallittboet til det gamle patrisiatet. Gradvis investerte Meyer i faste anlegg, først sagbruk, dernest skip. På den måten skaffet han seg kontroll over de fleste ledd og sikret seg stabil flyt i verdikjeden. De andre fulgte etter. Noen av disse, som Heftye, Young og Egeberg, sikret seg også patrisiatets skogeiendommer.
Ved å kontrollere det meste av verdikjeden skaffet trelasthandlerne seg også større kontroll over driftskostnadene – som omfattet tømmer og -drift, fløtning, saging, plankekjøring og uttransportering. Men viktigst var ervervelsen av de privilegerte sagbrukene, det ga trelasthandlerne kontroll over produksjonsapparatet. Sagsbruksprivilegiene var blitt innført i 1688, det største næringspolitiske inngrepet i norsk historie, og begrenset retten til å sage tømmer til et bestemt antall sager som hver ble tildelt et årskvantum bord. Selv om sagbruksreguleringen var blitt gradvis myket opp, senest i 1818 da bøndene fikk lov til å sage tømmer fra egen skog, førte ikke det til noen stor utvidelse av produksjonskapasiteten. I praksis betød det at det meste av produksjonsdelen av trelasthandelen var under kontroll av en liten gruppe trelasthandlere, de som eide de privilegerte sagbrukene.
Et større oppkjøp av skoger og sagbruk som fant sted i 1835 illustrerer dette. Det året ble Hafslund, det tidligere adelsgodset, solgt for 138 300 speciedaler. Det var betydelig mindre enn det det var utbudt for tidligere, men for høyt for noen enkelt norsk næringsdrivende. De som slo til var et konsortium bestående av baron W. C. Benecke von Gröditzberg fra Berlin, Benjamin Wegner, Andreas Grüning og grev Hermann Wedel Jarlsberg. Konsortiet ble omtalt som ‘de samme herrer der ved alle auksjoner går igjen som Tordenskiolds soldater’. Benecke var dessuten eier av Modum Blaafarveværk i perioden 1822 – 1849. Wegner var hans fullmektig i Norge og leder av Blaafarveværket. Det som gjorde Hafslund så attraktivt, var de 17 privilegerte sagbruk som hørte til, samt skoger i Østerdalen og Smålenene. Konsortiet ble dermed Norges største sagbrukseier.
En lukket krets
Etter 18 år, i 1853, ønsket det tysk-norske konsortiet å selge Hafslund. Et nytt konsortium trådte inn på scenen. Det besto av Jacob og Thorvald Meyer, Stener Rosenberg, Hans Gulbranson, Benjamin Wegner og Westye Egeberg & Co. Kjøpesummen, som noe uvanlig ble forlangt kontant før overtakelse, var på 93 500 speciedaler. Dette kjøpet var bare det siste i en rekke oppkjøp disse trelasthandlerne hadde foretatt. Et tidligere storkjøp var Sanne og Solli bruk i Østfold i 1836, som den gangen representerte et av de største eiendomstranskjoner etter 1814. Bak kjøpet av Sanne og Solli sto Heftye & Søn, Jacob Meyer, Nicolai Andresen, Westye Egeberg og Andreas Tofte samt firmaet M. Peterson i Moss. Sanne og Solli var ett av Norges største, det ble raskt modernisert og utvidet til det dobbelte og ble dermed Norges største. I 1840 hadde dette konsortiet også kjøpt Isebruket, og med oppkjøpet av Hafslund i 1853 hadde kretsen av Christiania-grosserere lagt under seg de viktigste sagbrukene ved Glommas utløp i tillegg til det de eide av privilegerte sagbruk på Romerike.
Som John Peter Collett påpeker var det eiendomsretten til de privilegerte sagene som var nøkkelen til å lykkes i trelasthandelen. Privilegiene ble ikke opphevet før i 1860, og fram til dette tidspunktet var det kretsen av privilegerte sagbrukseiere som kontrollerte trelasthandelen. Ettersom de nye foretaksomme mennene gradvis sikret seg disse privilegiene, ble det vanskeligere, for ikke å si håpløst, å komme seg inn i trelasthandelen i denne delen av landet. Inngangen ble dessuten gjort vanskelig ettersom prisene på sager ble uoverkommelig for de fleste utenfor kretsen.
For Hans Gulbranson bød en siste anledning seg i 1837. Det året gikk den gamle patrisieren Morten Anker, eier av Frogner hovedgård, konkurs. Blant hans aktiva hørte Rausjø gods i Enebakk med skog og flere privilegerte sagbruk. Ifølge en oversikt over trelastutførselen fra Christiania 1815-1836 hadde Gulbranson tidligere forsøkt seg i trelasthandelen. Han sto oppført i 1816, 1822, 1823 og 1828, men for det meste med et ubetydelig antall lester. Med overtakelse av Rausjø gods for en sum av 20 000 speciedaler var han innenfor.
Etter Rausjø klarte Gulbranson å erverve sagbruk i selve kjerneområdet på Romerike, i Sagdalen ved Strømmen. Med 17 ulike sagbruk tett ved hverandre her var dette selve indrefilen for trelasthandlerne i Christiania med forholdsvis kort avstand til byen og utskiping. Der eide Gulbranson Braatesag med tre sager, og Stalsbergsag også med tre sager. I 1845 fikk Gulbranson modernisert disse sagene. Sagene med enkeltbladsag ble erstattet med silkesak med 22 blader. Det skulle sikre produksjon under vedlikehold og gi lavere driftskostnader.
I 1849 klarte han å overta det såkalte Vaaraa Bruget, nå Fråstad gård, av handelshuset Paul Bertelsen. Bruket lå ved Fetsund rett nord for Øyeren ved bredden av Glomma. Bruket hadde tidligere tilhørt Bernt Anker, og Heftye & Co. eide det også i en periode. Vaaraa Bruget besto av seks silkesager, seks kantsager og et enkelt blad sag. Kapasiteten på Vaaraa Bruget ble i begynnelsen av 1850-tallet oppgitt å ha en skjørsel på 3500 tylfter, som var betydelig større enn kapasiteten på sagene hans ved Strømmen.
Takket være overtakelse av disse sagene steg Gulbranson raskt til å bli en av de største eksportørene i Christiania. Som nevnt var han med i konsortiet som overtok halvdelen av Hafslund godset i 1853. I Namdalen sikret Gulbranson seg en skogeiendom på hele 300 000 dekar.
Allerede i 1837 er han rangert som nummer fire etter inntekt blant skatteyterne i byen. Øverst tronet Jacob Meyer og Heftye & Søn med like store inntekter, deretter Andreas Tofte og så Hans Gulbranson. Siden Hans på dette tidspunktet knapt hadde kommet i gang med trelasteksport, må hans inntekt i hovedsak ha stammet fra varehandelen. Opptjent kapital fra denne handelen gjorde det altså mulig for ham å ekspandere innen trelast. Sannsynlig ga varehandel også midler til å drifte trelasteksporten. Gulbranson unngikk på den måten å bli avhengig av kreditt fra andre, og dermed risikoen forbundet med datidens ‘vekselsrytteri’. Som nevnt var det vanlig å skaffe seg kreditt ved å trekke veksler – en form for forskudd – hos agentene i London og Hamburg. For trelasteksportørene besto noe av risikoen i at vekslene ble gitt før lasten var solgt og prisene fastsatt. Det kunne bety at lasten kunne bli solgt for langt lavere pris enn forutsatt, og dermed gi lav fortjeneste, i verste fall gjeld. I tillegg var rentene på vekslene betydelige høyere enn for den lovbestemte pantelånsrenten på fire prosent, senere fem. At Gulbranson var ‘selvgående’ finansielt, var en viktig grunn til hans forretningsmessige karriere.
I tillegg til å kontrollere produksjonsapparatet, sikret den indre krets seg også kontrollen over råstoffprisene. Det skjedde gjennom Christiania Tømmerdirektion eller Christiania Trælasthandlerforening der trelasthandlerne gikk sammen for å forhandle om tømmerprisene. Gjennom denne foreningen forhandlet trelasthandlerne kollektivt med de enkelte skogeierne. Det var foreningen som satte opp kontraktene skriftlig og gjennom disse kontraktsforhandlingene forsøkte de ensidig å fastsette prisen. Prisene ble publisert ved en trykt ‘Placat’ underegnet av Direktionen for tømmerhandelen, de ble derfor kalt ‘direktionspriserne’. Det var først i 1850-årene at dette systemet opphørte. Siste plakat fra Christiania er datert 25. juni 1852, men prissamarbeidet fortsatte formelt lenge etterpå. I direksjonen satt de ledende nye trelasthandlerne. I 1845 besto denne av Westye Egeberg, L. Meyer og H. Gulbranson, et klart signal om Gulbransons innlemmelse i den indre kretsen.
Kretsens eksklusivitet gjenspeiles ved ‘hvem som var innenfor og hvem som var utenfor’. I 1841 organiserte Christianias kjøpmenn seg i foreningen Handelens Venner. Bakgrunn for felles mobilisering var embetsmennenes liberaliserings politikk. Formannskapsloven i 1837, som utvidet det kommunale selvstyre, men særlig Handelsloven som ble iverksatt i 1842 skapte endringer. Den nye Handelsloven opphevet en rekke begrensninger på handelens frie utfoldelse, noe som ikke var populært innen handelsstanden, eller i hvert fall ikke innen deler av den. Mange fryktet konkurransen. Interessant nok var det ingen av de store trelasthandlerne som Heftye, Meyer, Young, Tofte, Gulbranson, Grüning, Hauge, Schou og Thor Olsen som gikk inn i den nye foreningen Handelens Venner. De rike holdt seg for seg selv, som det ble sagt. Det gjorde også mellomsjiktet ved å avgrense seg mot de lavere sjikt. Ingen høkere eller andre småhandlere ble sluppet inn i Handelens Venner. De var utelukket i foreningens lover selv om 1842-loven opphevet skillet mellom de ulike kategoriene handlende og gjorde alle til handelsborgere enten de var grosserere, kjøpmenn, høkere, marketentere eller vertshusholdere.
Hvem var de nye trelastmatadorene?
Fremgangen i trelasthandelen gjorde de nye trelasthandlerne rike, rundt1840 begynte de å nærme seg det gamle patrisiatet i rikdom og sosial posisjon. Et felles trekk ved den nye eliten var at det var menn som var kommet utenfra. Fremst blant disse var Jacob Meyer (1781-1856), som ble etterfulgt av sin sønn Thorvald, huset Th. Joh. Heftye & Søn, Jørgen Young (1781-1837), etterfulgt av sin sønn Nils O., Westye Egeberg (1770-1830) etterfulgt av sin sønn med samme navn, og Andreas Tofte (1795-1852) etterfulgt av sin svigersønn Thorvald Meyer. Og det var flere, som Nicolay Andresen, Andreas Grüning, Justus Heinrich Schwensen, Hans Thoresen, Christian Eger, Thor Olsen og Johann L. Tiedemann.
Noen av disse var av utenlandsk opprinnelse som slekten Heftye som opprinnelig kom fra Sveits, Westye Egeberg, Nicolay Andresen, Justus H. Schwensen, og Fritz Heinrich Frølich var alle fra Danmark, nærmere bestemt fra Sønderjylland, mens Andreas Grüning var fra Hamburg. Men i motsetning til det gamle patrisiatet, hadde de fleste av de nye trelasthandlerne norsk bakgrunn, også fra bygde-Norge.
Andreas Tofte var fra Hurum, og hans far var proprietær. En proprietær var en jordeier ofte av borgerlig bakgrunn slik at de skilte seg ut fra bondestanden. Christian Eger var født i Christiania, men var sønn av en kjøpmann hvis familie visstnok stammet fra Eker. Jacob Meyer var født i Christiania, men hans bestefar kom fra gården Forr i Fron, Gudbrandsdalen, som hadde måttet selge gården av økonomiske grunner. Han dro til Christiania der både han og sønnen slo seg opp som høkere, detaljhandlere. På samme måte som Hans Gulbranson dreide det seg om en bondefamilie som hadde slitt med å klare seg. Jørgen Young derimot kom fra en velstående bondeslekt fra Vinger.
Et annet felles trekk ved de nye trelasthandlerne var at de selv hadde bygd opp rikdommen, noen hadde også startet med tomme hender. En enkel bakgrunn hadde tydeligvis virket inn på livsstilen. I motsetning til det gamle patrisiatet førte de nye en nøktern livsstil. Som i ren protestantisk ånd kan gruppen beskrives ved ‘ihærdig myreflid og utrolig sparsomhet’. I de vanskelige årene etter 1814 var etikette bannlyst likeså overdådighet i mat og drikke, i hvert fall for en viss tid.
Etter hvert utviklet de nye menn også en eksklusivitet, de ble en lukket krets. Ved siden av ‘å holde seg for seg selv’, markerte gruppen sin status ved å ha ‘en løkke’, det ble et symbol for en vellykket kjøpmann. En løkke var en fritidseiendom i utkanten eller utenfor byen med en lystgård. Homannsbyen er et tidlig eksempel, også strøket langs Drammensveien. I 1832 kjøpte Hans Gulbranson, eiendommen ‘Nøisomhed’, en toetasjes tømmerbygning med valmet tak, av Nicolay Andresen, til landsted på en løkke som var festet under Frogner. Han var da 45 år og enkemann, men giftet seg året etter, 1833, for annen gang. Løkken lå mellom Drammensveien og Frognerkilen med god utsikt over til Bygdø. Den strakte seg fra Skarpsno til Hafrsfjordgate, om lag 50 dekar. Hans dro dit hver søndag for å holde selskap med familie og venner. Det fortelles av slektninger at det her var glade aftener rundt punchbordet i lysthuset og kjeglespill i haven. Så tilbake til byen. Det var først i de senere år at Hans tillot seg å overnatte fra lørdag til mandag.
Gulbranson kjøpte også opp bygårder, ved siden av Moestuegården, Grensen 1, det store 1700-tallshuset som i dag huser Stortorvets Gjæstegiveri, sammen med Andreas Tofte i 1849 for 9000 daler. Gården ble solgt igjen i 1854 for 12 000 daler. I Aker eide han Bjølsen gård.
1840-årene – starten på det moderne gjennombrudd
Den økonomiske fremgangen i Norge ble enda sterkere etter 1840. Fra dette årtiet ble Norge og Christiania for alvor en del av den internasjonale økonomien. Endringer i den økonomiske politikken bidro til det. I 1842 ble valutaen, den norske daleren, stabilisert. Daleren ble sølvfestet, det vil si daleren ble gjort fullt innløselig til pari kurs, det vil si til den sølvmengden den var fastsatt i. Dermed var det over med en flytende valuta, noe som virket gunstig for utenrikshandelen.
Samme år ble frihandelen ytterligere fremmet ved at tollen i Norge i stor grad ble avviklet, men ikke helt. Det var fortsatt en viss tollbeskyttelse. Det samme gjaldt handelsloven av 1842. De fleste begrensninger av hvor og hvem som kunne drive næringsvirksomhet ble fjernet. Som nevnt ble klasseinndeling av handelsborgere opphevet, og det ble lettere å få handelsborgerskapet, men det var fortsatt begrenset til byene. Viktigst var frigivelsen av innenlandsk handel med innenlandske varer.
Frigiving av handelen i byene førte til økte inntekter for byen, og det samme gjorde handelen med bønder og andre i hovedstadens oppland. Reduksjonen av den britiske trelasttollen i 1842, som igjen gjorde Storbritannia til det største markedet for norsk trelast, bidro også til det allmenne oppsvinget.
Det økonomiske oppsvinget ga økte statsinntekter, men sterk befolkningsvekst på samme tid skapte sosiale problemer. Det fordret mer offentlig aktivitet. Den krets av unge embetsmenn som tok over ledende stillinger, var liberalt orientert og preget av visjonen og troen på framtiden. Anton Martin Schweigaard kom her til å spille en sentral rolle for den utforming politikken fikk. Han hadde lest Adam Smith, og la grunnlaget for økonomi som vitenskapen i Norge. Dikteren og juristen Aasmund Olavsson Vinje var en av hans studenter. Det var Schweigaard som hadde ledet kommisjonen som forberedte lovforslaget til 1842-loven.
Schweigaard og kretsen rundt han ble kjent som intelligenskretsen i politikken. Det hevdes at det var denne kretsen som kom med krav til saklighet og rasjonelle begrunnelser. De gikk også inn for at det offentlige måtte ta opp nye oppgaver. Et resultat var etableringen av Departementet for det Indre, som i dag til dels dekkes av Kommunal- og distriktsdepartementet, til dels av Samferdsesldepartementet og til dels Næringsdepartmentet. Fredrik Stang ble sjef for det nye departementet i 1845 og som fortsatte det påbegynte lovreformarbeidet. Reformene i departementet gjaldt skogbruk, allmenninger, fløtningssystemet og sagbruk. Interessant nok var det opposisjonen på Stortinget som fikk fremmet og vedtatt opphevelse av sagbruksprivilegiene i 1860. Det representerte startskuddet for en ny og sterk industrialisering av sagbruksnæringen.
Det regimet den nye gruppen av embetsmenn etablerte, engasjerte seg på flere måter i moderniseringen av landet. Det gjaldt utvikling av infrastruktur så vel som bank- og kredittvesen. Felles målsettinger førte til samarbeid med handelsstanden. I dette samarbeidet spilte Hans Gulbranson en viktig rolle. En grunn for det kan ha vært hans engasjement ikke bare i handel, men også i industriutvikling og annen virksomhet.
Det industrielle gjennombrudd
Det moderne industrielle gjennombruddet startet i England på slutten av 1700-tallet. Dampmaskinen er symbolet på den industrielle revolusjon på samme måte som tekstilindustri og mekaniske verksteder. Nyheten om de teknologiske nyskapingene spredte seg utover i Europa, og skapte fremskrittstro og optimisme i tiden etter napoleonskrigene.
Norge hang etter i industriell utvikling, og ledende menn som Schweigaard var skeptiske til industri i Norge; landet manglet sentrale innsatsfaktorer som kapital, maskiner, menn med industriell erfaring, arbeidere og markeder. Mange i samtiden så på Norge som en bakevje. Og fra ulike kretser kom det ‘Klagemaal over Mangel paa Foretagelsesaand med Hensyn til Fabrikvirksomhed her til lands’. Det manglet menn ‘med innsikt og mot til å gripe tingen an’. Embetsmennene hadde åpenbart liten kontakt med hva som rørte seg i samfunnet. Den type menn som ble etterlyst, fantes.
I 1845 gikk fire menn sammen i et interessentskap og etablerte Nydalens Spinderi, senere kalt Nydalens Compagnie, som i lang tid var Norges største. Samme år ble Nedre Vøien spinneri grunnlagt og i 1846 Ellendalens Spinderi. Halvor Schous veveri (senere Hjula) og Christiania mekaniske veveri kom i 1848. Alle lå ved Akerselva av gode grunner. Fra Maridalsvannet til fjorden danner den tjue vannfall. Allerede i 1842 var Agers mekaniske Verksted blitt anlagt her, fulgt av Myrens Verksted i 1848 og Christiania Spiger- og Valtse Værk i 1853. Det er med gode grunner at det industrielle gjennombruddet i Norge anses å ha startet langs Akerselva i 1840-årene. Det betyr også at industrialiseringen her ikke ble basert på dampmaskinen, men på vannkraft. Faktisk på samme måte som den startet i England.
Fordelen med å utnytte vannkrafta var nordmennene klar over, og flere menn med ‘Foretaksaand’ og mot mente at man burde utnytte den billige drivkraften. I tillegg var det lave tollsatser på råvarene, noe som ville gi gode og billige bomullsvarer i Norge. Likeså et voksende marked som følge av sterk befolkningsvekst og mangel råvarer. Én foretaksom mann var Adam Hiorth, som etter endt læretid var blitt tatt opp som handelsborger i Christiania. Han fikk med seg tre andre: Hans Gulbranson, ingeniør Oluf Roll og fogd Ole Gjerdrum, som var i slekt med Hiorths kone. De fire mennene dannet et interessentskap, etablerte Nydalens Spinderi, ervervet et av vannfallene i Akerselva, og sendte Hiorth til England for å finne passende maskineri.
I en maskinhall i Manchester traff han tilfeldigvis en representant fra et annet norsk interessentskap, Knud Graah. Graah var ute i samme ærend som Hiorth, og møtet mellom de to er blitt legendarisk. Graah var dansk, men kom til Christiania ung der han først fikk ansettelse i firmaet til Hans Gulbranson. I England representerte Graah interessentskapet som grunnla Nedre Vøien Spinneri. Med i Graahs interessentskap var hans svoger N. A. Young.
Ingengiør Roll tegnet fabrikken, mens Hiorth tok seg av den tekniske siden av anlegget. Han hadde en viss erfaring fra industrien i England. Maskinene ble drevet med vannkraft som ble ført i rør til turbinene, men interessentskapet sørget også for reservekraft ved å installere dampkraft. Dampmaskinen ble levert av Agers Mekaniske Verksted. Engelskmannen Hargreaves Jameson ble ansatt som spinnerimester, og ledet også installeringsarbeidet i fabrikken. Han hadde med seg noen arbeidere fra England, resten ble rekruttert lokalt. De lokale arbeiderne ble lært opp av de engelske. Spinneriet var beregnet til å inneholde omtrent 7000 spindler, sneller der garnet spinnes ferdig til en bestemt kvalitet. I starten sysselsatte det 150 mann.
Allerede 29. september 1846 averterte spinneri salg av garn. Det ble opplyst at spinneriet da hadde vært i virksomhet en tid og kunne levere ubleket garn av utmerkede kvaliteter fra nr. 6 til 16. Utsalget foregikk hos Hans Gulbranson i hans lokaler i Karl Johans gate, skriftlige ordre kunne også effektueres. Virksomheten gikk bra, den ble raskt utvidet, og i 1847 averterte selskapet salg av bleket bomullsgarn i kvaliteter fra nr. 8 til 20, helt på høyde med engelsk bleket garn ‘til gangbare priser’. Garnet kunne anbefales. Det ble også etterspurt.
Til kjøp av garnet opprettet et annet interessentskap, der Gulbranson også var med, et veveri, Christiania Mekaniske veveri i 1847. Det nye interessentskapet besto foruten Gulbranson av Hiorth og Roll, og de fikk med seg brukseier Iver Olsen og grosserer Peter Petersen. Veveriet hadde 28 vevstoler og sysselsatte i 1856 omtrent 25 arbeidere. Produksjon var begrenset, og besto for det meste av ubleket bomullslerret, ubleket bommesi og twill samt stripet og rutet blåtøy. Fabrikken ble nedlagt i den vanskelige perioden 1896 – 1900.
Nydalens Compagnie vokste derimot raskt, og et nytt blekeri ble anlagt i 1852 med 140 ansatte, og nytt spinneri kom i drift i 1856. Det lå knappe to hundre meter fra det første. Virksomheten omfattet da 21 000 spindler og sysselsatte 450 arbeidere, og var det største spinneriet i Christiania. I 1870-årene nådde antall ansatte opp i om lag 740. 1860-årene besluttet det første interessentskapet å integrere et veveri i virksomheten for å få flere bein å stå på i vanskelige tider. ‘Det måtte også veves tøyer’. Det første veveriet sto ferdig i 1864. Etter hvert ble produksjonen utvidet til å omfatte et stort spekter av garnvarer, lerreter og tøyer, og i 1882 ble det bygd enda et veveri. I 1895 overtok Nydalen Ellendalens Spinderi og ble etter overtakelsen Norges største bedrift med over 1000 ansatte.
Ledelsen av Nydalens Compagnie besto av Adam Hiorth som fabrikkbestyrer med ansvar for drift, produksjon og det tekniske, og Hans Gulbranson, som disponent og merkantil leder. Hans var også styrets leder. Gulbranson holdt også lageret og salget fortsatte hos ham i Karl Johans gate. Dette var fordelaktig i og med hans lange handelserfaring, kjente markedet godt, og kunne justere produksjonen deretter. Dessuten lå det også fortjeneste i å selge produksjonen.
Gulbranson fungerte som disponent fram til 1858, og Hiorth gikk av i 1860. Gulbranson var da 70 år og hadde styrt skuta trygt gjennom den store internasjonale krisen som brøt ut året i forveien[JC1] . Han fortsatte som styrets formann helt til sin død i 1868. Gulbranson ble berømmet for sin dyktighet og merkantile begavelse, og for på en fremragende måte å ha ført bedriften gjennom økonomiske vanskeligheter. Æren for at fabrikken gjennom ‘tunge Tider’ kom seg gjennom vanskeligheten er blitt tilskrevet Gulbranson. Før Gulbranson gikk bort, var interessentskapet blitt gjort om til et aksjeselskap med en aksjekapital på 1 200 000 kroner[JC2] .
Grosserer Peter Petersen overtok som disponent etter Gulbranson og cand. jur. Otto Gjerdrum som fabrikkbestyrer etter Hiorth. Peterson overtok som styrets formann etter Hans sønn Hagbarth Rudolph Gulbransons død i 1883. Ved Petersons død i 1896 overtok Gulbransons svigersønn, Jørgen Meinich ledelsen av styret.
Alle de tidligere bygningene til Nydalens Compagnie, nå Gjerdrums vei 10 a-d, 12, 14, 16 og 17, er kommunalt vernet og står oppført på Byantikvarens gule liste og hos Riksantikvaren med kulturminne-ID for å lette søk etter informasjon på nettet.
Hans Gulbranson – grosserern som skilte seg ut
Perioden fram til det industrielle gjennombrudd karakteriseres som handelskapitalisme. Den kjennetegnes ved at all økonomisk virksomhet ble styrt av kjøpmenn. Det ville si at kjøpmannen gjennom sin tilgang til kapital kunne kjøpe opp en stor del av det som ble produsert og organisere omsettingen. Med andre ord, det var ikke produsenten, men kjøpmannen som sto sentralt i det økonomiske liv. Med det industrielle gjennombrudd skjer det en forskyvning mellom kjøpmann og produsent. Med overgangen til fabrikker og mekanisert produksjon er det produsenten, fabrikkeieren, som blir den viktigste aktøren. Denne overgangen krevde samtidig større tilgang på kapital. Som nevnt var bank- og kredittvesen i Norge lite utviklet, og især gjaldt det forretningsbanker som kunne bistå industrigründerne. For å skaffe kapital var man henvist til de som hadde samlet seg private formuer. Og det var på denne tiden handelsmenn, først og fremst trelasteksportørene. Det har vært vanlig å se denne gruppen som viktige for den industrialiseringen som skjedde fra 1840-årene av, og menn som Meyer, Heftye, Young og Gulbranson har vært fremhevet i den sammenheng. Dette bildet må nyanseres.
Faktisk var det bare Hans Gulbranson som ikke bare investerte, men som også gikk aktivt inn i utviklingen av den nye industrien. N. O. Young bisto sin svoger Knud Graah med kapital i etableringen av Nedre Vøien Spinderi i 1846. Men allerede i 1854 solgte Young seg ut av bedriften, og det var først i 1856 at Thorvald Meyer og Thomas Heftye investerte i industriell virksomhet. De investerte da i Foss spinderi og Christiania Seilduksfabrik, og selv om Meyer satt i styret for begge og var styreformann i Seildugsfabriken, deltok han ikke på samme måte i den daglige driften som Gulbranson. Meyer trakk seg etter hvert mer i bakgrunnen i styret av Seilduksfabriken, og Foss spinderi ble tidlig lagt ned.
Det etablerte trelastborgerskapet engasjerte seg svært lite i moderne industri, til tross for at inntektene fra trelasteksporten stadig steg utover i 1840-årene, og ikke minst i 1850-årene da Krimkrigen presset trelastprisene opp til nye høyder. I 1850-årene lå de 80 prosent høyere enn på 1840-tallet. Eller det var kanskje på grunn av god fortjeneste at de ikke så det forlokkende å gå inn i noe nytt og ukjent. De holdt seg til det de kjente, varehandel som de fleste hadde startet med, og for å ha flere bein å stå på hadde de utvidet virksomheten til å omfatte sagbruksdrift og annen småindustriell virksomhet som brennevinsbrenning, varer de selv omsatte. Av byens 16 brennevinsbrennerier i 1840 var en stor del eid av Th. Joh. Heftye og N. O. Young. Heftye & Søn var i tillegg kjent for sin bankiervirksomhet.
I stedet for industri foretrakk den indre krets av trelasthandlere å investere i sagbruk og skog. Flere, som Andreas Tofte, Heftye & Søn og Jacob Meyer, gikk inn i skipsfart. Med andre ord, de holdt seg til verdikjeden innen trelasten.
Når det gjaldt industrigründerne er det typisk at det var nye aktører som trådte inn på scenen. Flere var riktignok kjøpmenn, men som ikke hørte til det øverste sjiktet. Det gjaldt blant andre begge pionerne Hiorth og Graah, men også Peter Petersen som gikk inn i Nydalen Compagnie etter Gulbranson. Blant industrigründerne var det enkelte bruks- og verkseier. Ikke minst gjaldt det kjøpmann og bryggerieier Halvor Schou, som anla Hjula veveri. En ny gruppe som var aktive, og som også gjorde seg bemerket i neste industrialiseringsfase, var ingeniører. Flere av disse hadde fått sin tekniske utdannelse i utlandet.
Av den indre krets av trelasthandlere var det bare Gulbranson som tjente penger på fabrikkvirksomhet. Av hans skattbare inntekt i 1856 kom inntektene fra Nydalen Compagnie som tredje post etter trelast og øvrig handel.
Jernbanen – neste steg i moderniseringen av samfunn og økonomi
Da Hans Gulbranson gikk inn i industrien i 1845, var han allerede en kjent og respektert handelsborger i Christiania. I juli dette året ble det meddelt at det ved kongelig resolusjon var nedsatt en komité for å undersøke og avgi en innstilling om et kommunikasjonsanlegg for forbindelse mellom Mjøsa, Øyeren og Christiania, samt oppgave over nødvendige utgifter. Som medlemmer av kommisjonen var utnevnt professor Anton Martin Schweigaard, amtmannen i Akershus Erik Røring Møinichen, oberst og sjef for ingeniørbrigaden Baltazar Nicolai Garben, premierløytnant samme sted Johan Georg Ræder og kjøpmann i Christiania Hans Gulbranson.
På grunn av den sterkt voksende handelen, vokste også behovet for en mer effektiv transportform. Trelasten som ble skipet ut herfra, kom fra flere av Østlandets skogrike områder som Østerdalen og Gulbrandsdalen, og i økende grad fra resten av områdene som hørte til Oplandene, i dag Innlandet. Tømmer fra begge dalstrøkene ble fløtet til Øyeren, og derfra til elvene på Romerike som ga kraft til sagbrukene, særlig gjaldt dette Sagelva ved Strømmen, eller til sagbrukene ved Glommas utløp. For utskiping fra Christiania måtte den ferdig skåret lasten fraktes landverts.
For Christianias trelasthandlere var særlig strekning fra Øyeren til Christiania en flaskehals. Landvertstransport, plankekjøringen, representerte en betydelig del av driftskostnadene. Jacob Meyer hadde store utgifter til kjørsel, likeså Mathiesen og Tostrup, Westye Egeberg, Young og Gulbranson noe mindre. Det gjorde ikke situasjonen bedre for Christianias posisjon at en økende del av tømmertransporten gikk til utskipingsstedene ved Glommas utløp, Fredrikstad og Sarpsborg. Sagene på Romerike risikerte å bli utkonkurrert av disse, og det ble derfor fremmet ulike planer for å løse transportproblemet, blant annet var man lenge opptatt av å bygge en kanal.
Befolkningsvekst og økende handel gjorde at transportproblemet ble stadig mer presserende. Det var ikke bare planker, men omfanget av en rekke andre varer økte også betraktelig. Det var ulike trevarer, poteter til brennevinsbrenningen, korn, høy og øvrige landbruksprodukter som måtte fraktes til byen. Ved siden av Øyeren var Mjøsa også sentral i dette transportsystemet, ikke minst på grunn av økende handel fra det nordenfjelske. Sild og andre fiskevarer le ført gjennom Romsdalen til Gulbrandsdalen og videre på Mjøsa. Fra sydenden av denne måtte denne type varer fraktes landverts til Christiania.
Utover 1840-tallet dukket forslaget om jernbane opp. For egen kostnad tok Westye Egeberg i 1844 initiativet til å få stukket ut en trase for en jernbane fra Christiania over Strømmen til Mjøsa. Til å stikke ut traséen engasjerte han ingeniørkaptein Johan Georg Ræder, som også ble valgt inn i jernbanekommisjonen. Dette falt i god jord hos den nye gruppen av fremtidsorienterte politikere og embetsmenn. Statsråd Fredrik Stang i Indredepartementet fremmet på denne bakgrunn et forslag om å nedsette en jernbanekommisjon, som ble vedtatt ved kgl.res. i juli 1845. Pussig nok var det ikke Westye Egeberg som ble valgt til medlem av jernbanekommisjonen fra handelsstanden, men Gulbranson. En grunn for valget av Gulbranson kan ha vært hans tidligere engasjement på samferdselsområdet og kontakt med industrifolk i England.
For egen kostnad tok Westye Egeberg i 1844 initiativet til å få stukket ut en trase for en jernbane fra Christiania over Strømmen til Mjøsa. Til å stikke ut traséen engasjerte han ingeniørkaptein Johan Georg Ræder, som også ble valgt inn i jernbanekommisjonen. Dette falt i god jord hos den nye gruppen av fremtidsorienterte politikere og embetsmenn. Statsråd Fredrik Stang i Indredepartementet fremmet på denne bakgrunn et forslag om å nedsette en jernbanekommisjon, som ble vedtatt ved kgl.res. i juli 1845. Pussig nok var det ikke Westye Egeberg som ble valgt til medlem av jernbanekommisjonen fra handelsstanden, men Gulbranson. En grunn for valget av Gulbranson kan ha vært hans tidligere engasjement på samferdselsområdet og kontakt med industrifolk i England. I siste halvdel av 1830-tallet hadde Hans planer om å sette i gang dampskipfart på Mjøsa. For å realisere prosjektet hadde han sendt en søknad til Finansdepartementet i 1836 om tollfrihet for import av et ‘fartøy av jern’ fra England, ‘for ved dampmaskinerier at settes i virksomhet paa Mjøsen’. I offentligheten ble dette sterkt bifalt. Norsk Handels Tidende skrev i november dette året at det var et ‘gledligt tegn, å se den private Speculation henvende sig på større almengavnlige foretagender’. Noen måneder senere, i mars, dro Gulbranson i følge med Andreas Tofte og F. H. Frølich til England, antakelig for å finne et passende ‘fartøi’. Gulbransons Mjøs-prosjekt ble ikke realisert. Muligens ble det gitt opp på grunn av konkurranse fra et konkurrerende interessentskap fra Lillehammer under ledelsen av kjøpmann og ordfører Ludvig Wiese. Dette interessentskapet lyktes i å få satt et dampskip, Jernbarden, i drift i 1840.
Allerede høsten 1845 anbefalte jernbanekommisjonen å gi konsesjon på bygging av jernbanen til den engelske konsulen i Norge, John R. Crowe. Crowe hadde fått Robert Stephenson til å lage en rapport om prosjektet. Robert var sønn til George Stephenson som hadde konstruert den første jernbanen i verden. I sakens anledning kom han til Norge i 1846, men da Stephensons sluttrapport forelå, kunne ikke kommisjonen godta den. Problemet var at den norske stat, som skulle stå for en tredjedel av kostnadene, ikke skulle få adgang til utbytte. Det kom da opp forslag om at staten for egen regning skulle anlegge jernbanen. Utfordringen med en slik løsning besto i nødvendigheten av å ta opp betydelige statslån. I 1848 var saken ennå ikke avgjort i Stortinget, og den økonomiske krisen som fulgte i kjølvannet av de europeiske revolusjonene det året, rammet særlig trelasteksporten hardt. Stortinget måtte la jernbanesaken falle.
To forhold førte til at jernbanesaken ble sluttført. Ett var resultat av et initiativ fra handelsborgerne i Christiania. Blant dem som talte varmt for saken var banksjef Frølich. Etter et møte i Handelens Venner i oktober i 1849 ble det enighet om å sende ut en innbydelse til å tegne aksjer i jernbaneprosjektet. Innbydelsen ble sendt ut i 1850 og undertegnet av jernbanekommisjonens medlemmer i tillegg til statsråd Christian Bretteville og stortingsrepresentant Adolf Bredo Stabell fra den forvaltningsmessige og politiske siden, og av Frølich, Chr. Tostrup, Johan Collett og O. M. Hauge fra handelsborgerskapet.
Det andre forholdet var at Stang innså at det ville være nødvendig med utenlandsk kapital. Anlegget var beregnet til å skulle koste den svimlende sum av over 2 mill. speciedaler. Den største investering i landet til da, og staten skulle stå for halve summen. Amtmann Møinichen, som var medlem av jernbanekommisjonen, reiste på vegne av Stang til London i mai 1850 for å forhandle med investorer. Det lyktes han å få et selskap interessert, representert ved Lewis Ricardo, Samuel Morton og Thomas Brassey. Med anleggskapitalen langt på vei sikret, ble forhandlingene med det engelske selskapet som skulle bygge banen tatt opp igjen. G. P. Bidder undertegnet på vegne av selskapet, mens Robert Stephenson, som konsulterende ingeniør, var den tredje parten i transaksjonen. Bidder kom til Christiania samme høst.
Samtidig i Christiania påtok Gulbranson seg oppdraget med å stå for aksjetegningen av borgerne i Christiania. Størrelsen på aksjene ble satt til 100 speciedaler. Det ble en folkesak. Christiania by ble bedt om å tegne seg for den store sum av 100 000 speciedaler, en sum magistraten anbefalte. Den ble ansett som livsviktig for byen. I tillegg til staten og byen tegnet en rekke private seg: Jacob Meyer, Chr. Tostrup, Hans Gulbranson og Westye Egeberg. De tre første tegnet seg for 10 000 speciedaler hver og Egeberg for 6000. Beløpenes størrelse ga grunn til forbauselse i samtiden. Det ble ansett som uhørt å investere så mye utenfor egen bedrift og familie. I norsk sammenheng betød dette et gjennombrudd for aksjeselskapsformen med begrenset ansvar som en måte å reise kapital på.
En kgl. proposisjon om anlegg av en Norsk Hovedjernbane ble lagt fram for Stortinget 30. januar 1851. Debatten varte i tre dager, og 15. mars ble proposisjonen vedtatt med 82 mot 24 stemmer. Det vakte jubel blant tilhørerne på galleriet.
Den 8. august 1851 startet anleggsarbeidet under høytidelige former. Stattholder Severin Løvenskiold tok det første spadetaket med overværelse av de offisielle representantene, engelskmennene Stephenson, Bidder og Peto samt en stor folkemengde. De inviterte gjester var kledd i galla, og en mahognitrillebår og sølvspade lå klar til det seremonielle spadetaket.
Banestrekningen og banens infrastruktur hadde i stor grad tatt hensyn til trelasthandelens behov. I tillegg til endestasjonene Christiania og Eidsvoldbakken var Strømmen et selvfølgelig valg. Strømmen var også det eneste stedet som var så viktig at det måtte ha en stasjon som skulle bli ‘fullkomnere indrettet end de øvrige Mellemstationer’. Plassering av stasjonen i Christiania tok også hensyn til trelasthandlerne ved siden av ‘en beqvem Adgang for de Reisende’. Stasjonen ble lagt mellom Ladegården og bordtomtene og like ved havnen.
Etter vel et års anleggstid, i november 1852, gikk den første godstrafikken mellom Christiania og Sagelva ved Strømmen. Dermed fikk sagbrukene ved Strømmen fraktet skurlasten til opplagstomtene i Bjørvika med et moderne transportmiddel for første gang. Passasjertrafikken kom i gang 4. juli 1853. Da gikk et åpningstog med prominente gjester fra Christiania til Strømmen. Hovedbanen kom i ordinær drift fram til Eidsvoll 1. august 1854 med en høytidelig åpningsseremoni en måned senere.
Det ble raskt slått fast at forventingene hadde slått til. Ved å skape korrespondanse mellom jernbanen og dampbåttrafikken på Mjøsa, hadde man revolusjonert samferdselen i denne delen av landet. Hovedbanen hadde positive virkninger for langt mer enn trelasten, og strakte seg lenger enn til Romerike. Med ett var bygdene i Oplandene bare noen få timer fra hovedstaden, og terskelen til Gudbrandsdalen heller ikke langt unna. Handelen med omlandsbygden påvirket hovedstaden langt sterkere enn tidligere og gjorde at byens eget handelsliv endret karakter og med det dens utseende.
Embetssjiktet er i det store og hele gitt mye av æren for moderniseringen av landet, men som eksemplet med jernbanen viser, var dette et fellesprosjekt mellom stat og private, et tidlig eksempel på private-public-partnership. Som vi også har sett var det handelsborgerne som tok de første skritt og som senere presset på for å få det gjennomført. Samarbeidet mellom de ulike stendene gjorde det med andre ord mulig å drive moderniseringen framover. Og Hans Gulbranson deltok midt i denne prosessen.
Skipsfart
Som mange av de andre trelastmatadorene engasjerte Hans Gulbranson seg også i skipsfart. Når Hans gikk inn i skipsfarten er ikke kjent, men han rådde etter datiden over et betydelig antall skip. Ifølge eget utsagn skal han hatt så mange skip ‘at det ikke ville svare seg å holde dem assurert’.
For hovedstaden var skipsfarten på utlandet den viktigste. Byen hadde langt større innførsel enn utførsel, selv om trafikken med andre deler av Norge stadig vokste. Det første norske dampskipet Constitutionen, som ble satt i drift 1827, gikk i rute mellom Christiania og København. Skipet hørte inn under marinen og skulle lette postgangen, men også ta med passasjerer. Samme året gikk postverket til innkjøp av nok et dampskip, Prinds Carl, som via Gøteborg gikk til København. I forbindelse med sine utenlandsreiser var Hans Gulbranson også årlig passasjer på Prinds Carl.
Dampskip var i vinden også blant private, og 1838 ble hjuldampskipet Statsraad Jonas Collett lansert i Drammen. Det var lokale kjøpmenn som sto bak foretaket, som etter en stund ble forsøkt satt i rute mellom Christiania og Drammen, uten videre hell. Som Gulbranson forsøkte også trelasthandler Andreas Tofte å satse på dampskipsfart. I motsetning til Gulbranson gikk han så langt at han fikk bygget et skip i 1840. Det ble ingen suksess. Likevel rådde optimismen, og det ble bygget og satt i drift dampskip på de største innsjøene. Tyrifjorden fikk sitt første dampskip allerede i 1837, Kong Ring. Dampskipet skulle primært brukes til tømmertransport over fjorden, men også frakte varer og mennesker.
Rederinæringen i Christiania var sterkt svekket etter 1814, og langt ut i første halvdel av 1800-tallet foregikk det meste av frakten til og fra Christiania på enten utenlandske eller skip som tilhørte småbyene langs kysten. I 1830-årene dukker det opp enkelte skip fra redere i Christiania, men det var først i 1840-årene skip herfra begynte å gå i fart mellom fremmede havner. Skipene var gjennomgående små, og dro sjelden utenfor Europa. Et unntak var en skonnert Heftye & Søn sendte til Brasil etter sukker i 1835. Det som er typisk for Christianias redere var at det var grossererne som utviklet byens skipsfart, først og fremst Meyer, men også Heftye, Tofte, Gulbranson og andre. Skipsfarten ble en forlengelse av både trelast og annen varehandel. Den eneste rene skipsreder av dimensjoner omkring midten av århundret var Mogens Thorsen.
Englands opphevelse av navigasjonsakten i 1849 regnes som det store vendepunktet for norsk skipsfart. Akten var en engelsk lov fra 1651 som i hovedsak gikk ut på at varer til England fra koloniene skulle fraktes på engelsk skip, eller på skip tilhørende landet der varen var produsert. Opphevelsen gjorde at operasjonsfeltet ble utvidet i og med at importører og eksportører fritt kunne velge de skip de ønsket. Denne åpningen gjorde at norsk skipsfart skjøt fart fra dette tidspunktet av, godt hjulpet av allmenne gode konjunkturer, som under høykonjunkturene i forbindelse med Krimkrigen 1853-1856, og den fransk-tyske krigen 1870. Ikke minst nøt Christianias trelasthandlere godt av disse høykonjunturene.
For norsk skipsfart var årene mellom 1850 og 1870-årene en gyllen epoke med en tidligere ukjent vekst. Veksten, i takt med verdenshandelen, var så sterk at Norge i denne perioden rykket opp til annen plass blant Europas sjøfartsnasjoner. Fra 300 000 til omkring 1,5 millioner nettotonn i 1878. Christiania var ikke den ledende skipsfartsbyen i Norge, men opplevde også en usedvanlig vekst, over en tidobling, fra 17 000 nettotonn i 1851 til 183 000 ved inngangen til 1900. Redernes engasjement og suksess i disse årene gjorde Norge til den tredje største skipsfartsnasjonen i verden etter Storbritannia og USA. Og Norge kunne rose seg av å ha en stor handelsflåte som de fleste andre sjøfarende nasjoner i verden. I 1868 hadde Bjørnson svært gode grunner for å skrive de kjente verselinjene ‘vor Ære og vor Magt/ har hvide Sejl os bragt’ i 1868.
Hans Gulbranson – en pioner i oversjøisk fart
Den viktigste årsaken til norsk sjøfarts ekspansjon var den oversjøiske farten. Den oversjøiske farten begynte for alvor med Canadafarten. I motsetning til Sverige var det i 1850-årene få norske skip som seilte med last til Stillehavet og det Indiske hav. Konkurransen fra nabolandet inspirerte. Som Morgenbladet skrev ‘De fleste trelastladninger som i de siste måneder fra Sverige og Finland er ankomne til de australske havner og her har funnet godt marked, gir oss anledning til å anta at også Norge snart vil dra fordel av vår handel’. Men det tok noen tid før det ble noe særlig aktivitet i den østasiatiske farten fra Norge.
En grunn til den norske sendrektigheten kan ha hatt sammenheng med at det var få skip som var egnet til langfart. En annen var mangel på sjøfolk og offiserer, dessuten var det ikke uvanlig at mannskapene deserterte. For skipsførerne gjaldt det ‘å holde liv i mannskapet og seg selv på billigste måte og få alt arbeidet ut av dem, som var mulig’. I tillegg var det svake rettslige forhold knyttet til langfarten, og det krevde mye kapital til slike ‘vovelige ekspedisjoner’. En reise til fjerne Østen varte 3- 4 ganger så lang tid som til Amerika, og måtte skape 3 – 4 ganger så stor fortjeneste. Mange foretrakk derfor farten til Amerika og Canada. Det sto mye kapital på spill.
Den første som tok denne risikoen og grep muligheten med ‘et godt marked’ i Australia, var Hans Gulbranson. Hans brigg Ægir var det første skipet som høsten 1853 seilte direkte på Australia. På den første farten hadde Ægir med seg ferdighus og planker. Det gikk imidlertid tregt å få andre til å ta opp farten til Stillehavet. Det var først i 1858 at neste steg ble tatt, og igjen var det Gulbranson som sendte et skip, interessant nok kalt Suez, til Kapp det gode håp. Statistiske Tabeller nevner ikke mer enn tre norske skip på denne farten mellom 1850 og 1860, men utover 1860-årene økte den lukrative farten på Ostasien. Christianiagrossererne oppdaget etter hvert at det svarte seg å hente varene fra produsentene selv: Krydder fra Østen, men også kaffe fra Brasil og sukker fra Vestindia.
Skipsfarten var forbundet med risiko, noe Hans Gulbranson også erfarte. Før jul 1861 gikk hans skip Suez på grunn utenfor Møhlen ved Fugløen. Det var på vei fra London til Christiania med ballast. Etter grunnstøtingen ble det i løpet av kort tid til et fullstendig vrak. Mannskapet på 13 mann ble reddet dagen etter med en line fra land, på nær en som hadde kastet seg ut i sjøen før hjelpen kom. Kapitalkostnadene var betydelige. Suez hadde kostet 18 000 speciedaler, og hadde ikke vært assurert.
Det kostet å være pioner, men ved å ta sjansen og denne type risiko hadde Hans Gulbranson vært med på å berede grunnen for den største økonomiske veksten Norge inntil da hadde erfart.
Fremveksten av et forsikringsvesen
I 1847 var Hans Gulbranson med på å stifte to forsikringsselskap i Norge. Paradoksalt nok var det ene et sjøforsikringsselskap, Christiania Søforsikringsselskab, til tross for at han ikke assurerte egne skip. Søforsikringen ble stiftet i februar 1847, og var det første av sitt slag i hovedstaden. Bak grunnleggelsen sto byens fremste handelsborgere og skipsredere som Heftye & Søn, A. Tofte, Grüning & Co., J. H. Schwensen og Hans Gulbranson. Denne gruppen var også selskapets største aksjonærer sammen med J. L. Tiedeman, J. Dybwad, Oluf Onsum og Christian Strøm. Hans Faye, som representerte Grüning & Co., ble valgt til selskapets første ordfører. Etter en tid gikk Gulbranson ut av selskapet. Han skal ha vært misfornøyd med ledelsen, og særlig etter at det ble påvist et stort underskudd i selskapet. Det kan ha vært en årsak til at han ikke assurerte egne skip.
Det andre forsikringsselskapet var Christiania almindelige gjensidige Forsørgelsesanstalt, nå kjent som Gjensidige. Det var et av de første private selskapene etter at forsikringstvangen i byene ble opphevet i 1845. Fram til dette året hadde det vært tvungen forsikring i en offentlig kasse. Dette selskapet skilte seg fra Søforsikringen både når det gjaldt formål og gruppen av stiftere. Gjensidige ble opprettet som et livsforsikringsselskap, for øvrig det første i Norge og Norden. Av gruppen på 14 som var med på etableringen, var Gulbranson den eneste fra handelsborgerskapet. Av de øvrige var det fire som var eller ble statsråder inklusive en statsminister, fem professorer og tre av de fremste embetsmennene, som alle var med i det første representantskapet.
Initiativet til å etablere Gjensidige hadde i stor grad sprunget ut fra det arbeidet Ole Jacob Broch hadde gjort i en kommisjon for å utrede Den Norske Enkekasses situasjon. Matematikeren Brochs engasjement var dessuten var en viktig forutsetning fordi livsforsikring krevde større matematisk og statistisk innsikt enn annen forsikring. Brochs innsats gjorde at Norge var det første nordiske landet som startet med livsforsikring etter vitenskapelige prinsipper.
Samme året, 1847, bidro Hans Gulbranson til å etablere nok et forsikringsselskap, det fikk navnet Christiania almindelige gjensidige Forsørgelsesanstalt. Nå kjent som Gjensidige. Bak dette selskapet sto det en helt annen gruppe stiftere. Hans var den eneste representanten fra handelsborgerskapet av de 14 som var med på å grunnlegge selskapet. I denne gruppen var det fire som var eller ble statsråder inklusive en statsminister, fem professorer og tre av de fremste embetsmennene, som alle var med i det første representantskapet. Initiativet sprang i stor grad ut fra det arbeidet Ole Jacob Broch hadde gjort i en kommisjon for å utrede Den Norske Enkekasses situasjon. Dessuten var matematikeren Brochs innsats en forutsetning, fordi livsforsikring krevde en større matematisk og statistisk innsikt enn annen forsikring. Brochs engasjement gjorde at Norge var det første nordiske landet som startet med livsforsikring etter vitenskapelige prinsipper.
Etter sitt arbeid med Enkekassen mente Broch det var nødvendig å opprette et selskap som på gjensidig basis skulle omfatte alle former for livrenter og livsforsikringer, ‘i stedet for de nu eksisterende mindre hensiktsmessig innrettede innenlandske Forsørgelsesanstalter’. Broch var på dette tidspunktet medbestyrer av Nissens Latin- og Realskole, som han hadde vært med på å grunnlegge. Broch lagde utkastet til lover og tabeller, men starten var vanskelig. Det startet uten garantikapital og måtte drives svært beskjedent med lokale i Kirkegata 17, med kun en person ansatt som skulle være både kasserer og bokholder. Til å begynne med var det bare Broch selv som tegnet en polise til fordel for sin hustru. Langsomt kom det til flere som tegnet poliser, men i og med at det ikke eksisterte noen garantikapital, representerte det en viss risiko. I de 30 første årene hadde de som arbeidet for selskap kun det som et bierverv.
Det at det lyktes å etablere selskapet med så store finansielle utfordringer, skyldtes i stor grad Brochs personlige bekjentskap med stifterne. Det gjaldt i høyeste grad Gulbranson, som var en gammel venn av Broch og som hadde støttet han finansielt ved andre anledninger. Gulbransons støtte betydde mye fordi han, som en av hovedstadens fremste forretningsmenn, hadde gått god for planen. Selskapet hadde mer karakter av å være et filantropisk foretak, og flere av stifterne hadde i kraft av sin stilling vært oppfordret til å støtte allmenngyldige tiltak. Gjensidige var Nordens første livsforsikringsselskap i moderne forstand, og er i dag en av de ledende innen Norden i skadeforsikring.
Bankvesenet
Ti år etter etableringen av Gjensidige gikk de to vennene Hans Gulbranson og Ole Jacob Broch i 1857 igjen sammen om et nytt og viktig prosjekt: Opprettelsen av en kredittbank, som fikk navnet Den norske Creditbank. Mangel på gode kredittmuligheter, selve smøringen i det økonomiske liv, hadde lenge vært en av de store utfordringene for landets utvikling. Både Gulbranson og Broch hadde på det tidspunktet en viss erfaring med bankvesen. Gulbranson, som ‘nøt en usedvanlig stor anseelse’, var blitt valgt som vararepresentant til det første representantskapet Christiania Bank og Kredittkasse i 1848, og Broch var av Stortinget blitt valgt til Norges Hypotektbanks første direksjon i 1852.
Årene forut for etableringen av Creditbanken var preget av høykonjunkturer. Christianias Børs- og handelskomite, der Gulbranson var medlem, beskrev situasjonen slik: ‘man tør vistnok med Sikkerhed antage at Velstanden i Christiania er gaaen særdeles betydelig fremad i det tilbagelagte Tidsrum’.
Christiania var hovedstad og hadde gjort store framskritt i velstand, men var langt fra å være et ‘Centrum for vort Credit- og Pengevæsen’. På det tidspunktet var det få banker i Norge, et par forretningsbanker der Christiania Bank og Kredittkasse var den ene, noe privat utlånsvirksomhet fra bankierhusene i tillegg til en del sparebanker. For forretningsstanden var et nesten ikke eksisterende bankvesen en stor hemsko. Det var vanskelig å få kreditt og lån, og konkurransen om de få midlene var sterk. Løsningen var å gå til agenter og bankierer i utlandet, noe som selv de som opererte langt nede i verdikjedene måtte, ‘Detaljhandelen med udenlandske Artikler drives hos os, af mangel paa Kapital i Landet, hovedsagelig paa Udlandets Kredit’.
Den 23. juli 1857 ble aksjeinnbydelsen til en privat norsk forretningsbank sendt ut.Undertegnenerne, der Broch og Gulbranson utgjorde en del av den i alt tolv mann store gruppen, besto av en blanding av embetsmenn, politikere, økonomer, bankierer og forretningsmenn. Blant embetsmennene professorene T. H. Aschehoug og Broch, høyesteassessor Bruun, videre bankmannen og stortingsrepresentant Adolf B. Stabell, bankierne N. A. Andresen, Heftye & Søn, Faye (Grüning &Co.) og Schwensen i tillegg til Gulbranson og grosserer Thv. Meyer.
Flere av de som sto bak invitasjonen hadde allerede tegnet seg for betydelig beløp: Høyesterettsassessor F. Bruun for 35 000, Gulbranson, Heftye & Søn og Thv. Meyer for 30 000 hver, samt Andresen & Co og Grüning & Co for 20 000 speciedaler hver. Innbyderne hadde til sammen tegnet aksjer for et beløp på 215 000 speciedaler. Det var langt over de 144 000 som var satt mål i utgangspunktet. Etter et par uker var det nådd opp i 1 256 000 daler, og Gulbranson overtok da eneansvaret for aksjetegningen. Etter en måned var det tegnet aksjer for 2 382 500 speciedaler. Banken ble konstituert på et møte 12. august 1857 og både Broch og Gulbranson ble medlemmer av direktionen, et verv Gulbranson hadde til sin død i 1868. A. B. Stabell ble valgt til banksjef.
Før aksjeinnbydelsen ble sendt ut i 1857 hadde Broch jobbet hardt i to og et halvt år med planene. Til dels ble planene møtt med motstand, særlig fra bankierne som var redde for konkurranse, og N. A. Andresen hadde kommet med en advarsel i den retning. Gruppen av bankierer gikk likevel, ‘riktignok halvveis motstrebende’ med på å starte banken. Starten gikk bra. Banken vant tidlig forretningsverdenens tillit, og bidro til utviklingen av et norsk privatbankvesen.
Men raskt oppsto storm og konflikter. Innad i representantskapet ble det en konflikt om banken skulle drive med kommisjonsforretninger, det ville si omsetning av utenlands valuta for fremmed regning, men med Creditbankens overtakelse av fordringen som garanti. Dette var den mest lukrative av alle bankforretninger, og hadde utgjort bankiernes mest innbringende aktivitet. De motsatte seg konkurranse fra Creditbanken på dette området, og da saken kom opp til avstemming i direksjonen i 1859, var et flertall på åtte for og et mindretall på fire imot. Mindretallet besto av bankierne som dermed trakk seg ut av banken.
Før denne konflikten hadde banken seilt inn i en veritabel storm. To måneder etter grunnleggelsen brøt en av de verste finansielle kriser inntil da ut. Da, som ofte senere, var det spekulasjoner som skapte og utløste krisen. Det dreide seg om det såkalte vekselrytteri, misbruk av vekselkreditten, som var et internasjonalt fenomen. Høykonjunkturen, særlig i forbindelse med Krimkrigen, hadde ført til en spekulasjonsbølge internasjonalt. Da, som senere, startet det med at det svakeste leddet i kjeden brast, og har siden fått navn som kommunikasjonskrisen, gullkrisen, fredskrisen og vekselkrisen. Den startet i august 1858 med fallitter i Nord-Amerika, og i oktober brøt det for alvor løs. Da innstilte de fleste seddelutstedende institusjoner innløsning av egne sedler.
Krisen i USA forårsaket også den gang rystelser i Europa, og det var bare et spørsmål om hvor og når en krise ville bryte ut. Statenes voldsomme behov for gull tvang Bank of England til å sette opp renten, i løpet av oktober steg den fra 5 ½ til 8 prosent og 12. november opp til 12 prosent. På det tidspunktet var panikken allerede brutt ut med knall og fall i bankverdenen, og blant industri og handelshus. I Hamburg gikk det om mulig enda verre. Her la panikken seg først etter at den østerrikske nasjonalbanken hadde forstrukket byen med et lån på 10 millioner mark sølv.
I Norge ble nyhetene om krisen møtt med stor ro til å begynne med, selv om det i løpet av 1857 var blitt et stadig strammere pengemarked. Likevel kom det som lyn fra en klar himmel da det fra London ble meldt at huset Sewell & Neck var i vanskeligheter. Handelshuset var et av de aller mest benyttede i Kristiania. Den dagen, mandag 23. november ble ‘en redselsdag for alle forretningsmenn’, og O. A. Vinje skrev at folk tenkte på å ville ta livet av seg. Krisen førte til de første støtteaksjoner fra Creditbankens side. Hans Gulbranson hjalp sin gamle venn Broch ved å skaffe ‘nogen Hjælp’ fra Hypotekbanken ‘saa han ikke længer er bange for at Vekslerne komme tilbage på ham’.
Krisene i både London og Hamburg, de viktigste finanssentrene for norsk økonomi, førte til at det i desember 1857 ble tatt ’forholdsregler mer generelt fra norsk side. I Børsen ble det etter langvarige forhandlinger besluttet, etter Gulbransons forslag, å nedsette en ni-manns komite for å ‘avvende den truende panikk’. Den nedsatte komité, Christianias Handelsstands Committee, hadde banksjefene Frølich og Stabell, bankierne Schwensen, Heftye og Andresen samt kjøpmennene O. M. Hauge, Thv. Meyer og Hans Gulbranson som medlemmer med professor Schweigaard som formann.
Krisen var i det vesentlige en likviditetskrise, og komiteens første handling var å rette en henvendelse til statsmaktene om å ta opp et utenlandsk statslån på 1 ½ million speciedaler. Regjeringen handlet med prisverdig fart. Allerede 7. desember innstilte den på å ta opp et midlertidig statslån på 1 million specidedaler, og dagen etter ble advokat Jacob Boman og fabrikkeier Halvor Schou på regjeringens vegne sendt over Hamburg til London. Der lyktes det å få et norsk statslån på 220 000 pund.
Samtidig utarbeidet komiteen et forslag om en garantiforening. Resultatet ble etableringen av Christiania midlertidige Laaneindretning i desember 1857, og i styret for låneinnretningen satt Heftye, Stabell, H. Gulbranson, Thv. Meyer og Joh. H. Andresen. For å få låneinnretningen på beina ble byens forretningsstand invitert til et møte der det ble tegnet aksjer for 300 000 speciedaler. Den skulle kun virke som en midlertidig låneinnretning. I årene som fulgte, ble det innvilget tallrike lån mot verdipapirer og pant i faste eiendommer. Låneinnretningen bidro sterkt til å avdempe krisen på en effektiv måte. I Christiania var det kun to konkurser.
Sammen med regjering og Norges Bank ble Den norske Creditbank et viktig instrument for å håndtere krisen. Til garanti for statslånet ble det tidlig i desember 1857 sendt om lag en million mark banco fra Norges Bank, Creditbanken og enkelte privat personer, hvorav ½ million var sølvdaler og barrer fra Norges Bank, med skip til Hamburg. I tillegg spilte Creditbanken en viktig rolle ved å ta ansvar for inndragning av alle utenlandske fordringer og inkassoer, fra skipsfarten og trelasteksporten. Blant annet fikk banken i oppdrag å dra inn alle forpliktelser for huset Sewell og Neck. Den påtok seg også det samme for de store husene i Hamburg. Endelig påtok banken seg å skaffe sikkerhet for alle beløpene. Til å bestyre ‘Afdelingen for de udenlandske protesterede Vexlers Inkassation’ utpekte direksjonen Ole Jacob Broch, som derved fikk et stort ansvar. Ved å ta dette ansvaret bidro Creditkassen til at krisen ikke forverret seg. Den ble på den måten også midtpunktet for alle hjemlige bestrebelser på å løse krisen, noe den høstet stor ære for ved at den ‘for all framtid (vil) stå som et av de mest lysende bedrifter i vårt bankvesens historie’.
På samme måte som i jernbane- og forsikringssaken var det samarbeidet mellom det offentlige og de private som hadde gjort det mulig på den ene siden å løse viktige moderniseringsoppgaver, og på den andre siden å løse en krise. Hans Gulbranson hadde stått sentralt i begge.
Likeså viktig som å løse krisen, hvis ikke viktigere, var at vekselrytteriet, det risikable blankokredittsystemet, med ‘et Slag feiedes væk for aldrig siden at komme til Magt igjen’. Det betydde samtidig at Norges og Christianias avhengighet av Hamburg, betegnet som et ‘Nationalt uværdig og økonomisk ruinerende hegemoniforhold’ var over. Christiania var hovedstad i Norge, og endelig var man også finansielt herre i eget hus.
Det ‘Nationalt uværdig’ hadde bestått i at for å få lån i Hamburg, hadde kjøpmennene måttet bruke hamburgerne som grossister. Handelshusene i Hamburg kunne levere billige varer og var svært villige til å yte billige lån, dels uten krav om sikkerhet. I tillegg hadde hamburgerhusene et system for varekreditt og konvertering av valuta. Utstedelse av kreditt skjedde på den måten at en kjøpmann trakk en tre måneders veksel hos sin bankierforbindelse og normalt ble vekselen betalt når varene var solgt.
Dette systemet kunne misbrukes og ga opphav til det såkalte vekselrytteri. I tilfelle dette ble gjort for å svindle, ble vekslene trukket uten noe reelt forretningsgrunnlag. Ved diskontering kunne pengene brukes til å kjøpe andre veksler i markedet. Et slikt vekselrytteri kunne strekke seg over lang tid, men brøt sammen når gjelden ikke kunne innfris. Da sto fallitten for døren.
Det ble sagt at det var særlig hamburgerhusene som benyttet seg av blanko kreditt, altså kreditt uten sikkerhet. Den kynismen som lå bak, er mesterlig beskrevet i Thomas Manns roman Huset Buddenbrock. At denne låneformen utviklet seg i Norge, skyldtes de utstrakte internasjonale forbindelser som selv ganske små kjøpmenn hadde. Hamburg var grossistbyen framfor noen for handelsborgerne i Chrisitiania, og den fungerte også som et lærested for byens fremtidige handelsmenn. For økonomen Worm-Müller var Hamburg stedet som ‘Gjennom sine probenreutere og pladsagenter strakte (byen) sine fangarme over hele Norden’.
Verv
Hans Gulbransons omfattende engasjement for å utvikle egen og byens næringsvirksomhet virker overveldende, og han var en ‘meget benyttet mann innen handelsorganisasjonene’. Som nevnt ble han i 1840-årene valgt inn i direksjonen i Christiania Tømmerdirektion, som gikk på omgang mellom de fremste menn innen trelasthandelen. I 1846 ble han medlem av Børs- og Handelskomitéen, et verv han skjøttet i 18 år, kun et par andre medlemmer hadde lengre virketid enn Gulbranson. Og som nevnt, han var formann i direksjonen for Nydalens Compagnie, medlem av Jernbanekommisjonen, vararepresentant til representantskapet for Christiania Bank og Creditkasse, og medlem av representantskapet i Gjensidige, som eneste representant fra handelsborgerskapet, og medlem Den norske Creditbanks direksjon, et verv han beholdt til sin død i 1868. Endelig var han med i krisekomitéen for å opprette en midlertidig låneinnretning, som han også var med i styret av.
I 1848 var han blitt valgt inn i Norske Selskab, en historisk kulturinstitusjon og landets eldste klubb etablert av norske studenter i København i 1772. Den ble gjenstiftet i Christiania i 1818 av tidligere medlemmer, men medlemmene besto da av spissene i samfunnet; statsråder, høyesterettsdommere og generaler.
Hans var også med i Christianias ridende borgergarde, kjent som Det gule kor (corps), etter fargen på uniformene. Rytterkorpset besto av 24 menige medlemmer, en sekondløytnant og en premierløytnant under ledelse av en rittmester. De var borgere uten profesjonelle militære kvalifikasjoner. Tjenesten var delvis frivillig i og med at menn med borgerskap var underlagt verneplikt. Noen få utvalgte kunne gjøre unna denne plikten i Det gule kor. Medlemmene bestemte selv hvem som skulle innvoteres, og reglene bestemte at medlemmene måtte være ‘agtværdige Borgere af Christiania By, fornemmelig Handlende’. Blant korpset oppgaver var å være ridende eskorte for kongelige personer som gjestet byen.
Ved siden av sitt næringsmessige virke, engasjerte Hans Gulbranson seg også politisk og sosialt. Han var medlem av Christiania bystyre i 23 år, fra 1842 til 1865. I årene 1843 til 1845 var han også medlem av formannskapet. Tidligere hadde han også tatt del i byes ve og vel. I 1829 hadde han vært med i en kommisjon for byens vannverker, i et prosjekt for å få lagt inn springvann til ‘huseiere som måtte ønske det’. I 1829 var han også medlem av Christianias ligningsnemnd. Utover egen politisk innsats støttet han andres kandidatur og bidro blant annet til å få Ole Jacob Broch valgt inn på Stortinget i 1860-årene.
Ved siden av sitt næringsmessige virke, engasjerte Hans Gulbranson seg også politisk og sosialt. Han var medlem av Christiania bystyre i 23 år, fra 1842 til 1865. I årene 1843 til 1845 var han også medlem av formannskapet. Tidligere hadde han også tatt del i byes ve og vel. I 1829 hadde han vært med i en kommisjon for byens vannverker, i et prosjekt for å få lagt inn springvann til ‘huseiere som måtte ønske det’. I 1829 var han også medlem av Christianias ligningsnemnd. Utover egen politisk innsats støttet han andres kandidatur og bidro blant annet til å få Ole Jacob Broch valgt inn på Stortinget i 1860-årene.
Offentlige verv og sosialt engasjement
Ved siden av sitt næringsmessige virke, engasjerte Hans Gulbranson seg også politisk og sosialt.
Torgslaget i Kristiania 1829
Feiringen av 17. mai hadde vært en torn i øyet på Karl Johan, som følte at nordmennene feiret Christian Fredrik som ble valgt til konge i 1814. Etter 1814 hadde 17. mai vært feiret i private selskaper og festligheter, men med få offentlige arrangementer. Etter press fra Karl Johan avlyste Stortinget sin planlagte feiring, men utdeling av løpesedler og sanghefter i forkant av dagen gjorde myndighetene urolige. Derfor ble politi- og vaktstyrken holdt i bredskap.
Våren 1829 ble det sendt ut løpesedler og sanghefter med nasjonalsanger, og myndighetene ble urolige, blant annet fordi de visste det kunne være vanskelig å holde lokket på folkemengden hvis det kom til spontane markeringer av grunnlovsdagen. Derfor holdt politi- og vaktstyrken seg i beredskap dagene fram mot den syttende. Politistyrken i byen på den tid telte tolv mann, politimester, adjutant og overkonstabel foruten ni betjenter. 17. mai 1829 var en søndag med pent vær og folk samlet seg for å nyte dagen, også nede på brygga der dampskipet Constitutionen var ventet. Skipets ankomst ble hilst med leve Constitutionen, hvorpå folket spontant i et borgertog dro opp til Stortorvet. Her fortsatte feiringen med hurrarop og med sang av nasjonalsanger utover kvelden. Da politiet anmodet folk om å gå hjem, nektet de. En opprørslov ble lest opp, som få hørte, førte ikke frem. Da ble kavaleriet kalt inn. Folk med ridd ned, og slått med geværkolber og børsepiper. Borgerskapet kom også til, hvorav flere ble skadet.
Angrepet førte til sterke reaksjoner blant innbyggerne, og så sterke spenninger at Karl Johan måtte tillate fremtidige feiringer av dagen. En av reaksjonen besto i et lengre brev til Stortinget der det ble klaget på behandlingen innbyggerne var blitt utsatt for – fredelige borgere med sine koner og barn var blitt utsatt for væpnet makt. De ville ha seg frabedt å bli beskyldt for å handle i strid med landets lover og offentlig anstendighet. Det som hadde skjedd var viktig, ikke bare for hovedstaden, men for hele nasjonen. Stortinget måtte undersøke hendelsen og bestemme tiltak slik at tilsvarende brudd på ‘Borgersikkerheden og Samfundsordenen’ ikke skulle skje igjen. Anmodningen avstedkom et brev til Karl Johan med ønske om at han måtte ta hensyn til det norske folks følelser.
Hans Gulbranson var en av de drøyt 150 borgerne som underskrev brevet til Stortinget.
Offentlige verv
Hans Gulbranson var medlem av Christiania bystyre i 23 år, fra 1842 til 1865. I årene 1843 til 1845 var han også medlem av formannskapet. Tidligere hadde han også tatt del i byes ve og vel.
Hans offentlige gasjement omfattet også andre samfunnsområder. Som ung familiefar var han kirkeverge ved Vår Frelseres kirke (Domkirken) i Christiania. Ifølge etterkommerne var Hans religiøs, som sin mor, og viste ved ulike anledninger en sosial innstilling. I stedet for å bruke penger til konstitusjonsfesten, 17. mai, i 1841, påtok Gulbranson seg å være kasserer for innsamling av midler til trengende etter en bybrann i Trondheim, der 330 bygårder og 40 sjøboder gikk med.
Foto: Kunngjøring ang. leie av stoler i Vår Frelsers kirke, skrevet av Gulbranson som kirkeverge.
I 1844 oppnevnte formannskapet i Christiania Gulbranson til medlem i kommisjonen for Christiania Opfostringshus, Waisenhuset. Waisenhuset var en stiftelse opprettet av borgerne i Christiania i 1778.
Hans sosiale engasjement kom også til uttrykk i forhold til egen familie og venner. Som nevnt støttet han Ole Jacob Broch ved en rekke anledninger. Det heter om Gulbranson at han var sterkt interessert i å sette dyktig ungdom i gang, også blant sine underordnede. Også hans nære slektninger ble hjulpet. En nevø av ham, Børre Peersen, var en tid fullmektig på Rausjø. Barna til broren Ole kom i tur og orden til ham i Christiania. Han ga dem en start og en hjelp ‘som gjorde dem til bra og aktverdige samfunnsborgere’. To sønner av Gulbransons nevø Gulbrand Madsen, Auen og Andreas Magnussen, henholdsvis 19 og 17 år gamle fra Modum, var ansatt som handelsbetjenter og bodde hos ham i gården i Karl Johans gate 14. Åpenbart følte han et stort ansvar for nevøen Gulbrands barn. Barna Reinald Frithjof Valdemar og Gilbertine Mathilde Eugene fikk ved salget av Tomtegaten 15 i 1874 en panteobligasjon hver på 1200 speciedaler, mens søsteren Henriette Amalie fikk en på 1400.
Fra familiens side heter det at han var ‘familiens ryggstø, var glad i sine og likte å se dem om seg’. Ikke minst støttet han sin nærmeste familie. En ugift søsterdatter, Karen Ørn, bodde hos ham i 23 år før hun døde 36 år gammel i 1848. Det samme gjorde en svigerinne, jomfru Engel Sparre, som bodde hos ham i nærmere 25 år før hun døde 52 år gammel i 1850.
For hans nærmeste familie var eiendommen Nøisomhed et samlingspunkt. Barna forteller om hyggelige søndagsmiddager og sommerkvelder som de tilbragte der med venner. Hans selv var nesten bestandig opptatt med reiser og forretninger, det var ‘Fruen og barna som representerte’.
I sine to ekteskap hadde han åtte barn. I 1857 fikk Hans oppført en villa i italiensk stil i stedet for det gamle tømmerhuset som sto der. Oberst Theodor Broch, en god venn av familien skal ha kommet med ideen og til dels tegnet bygningen med hjelp av arkitekt J. H. Nebelong. I andre etasje ble det innrettet en stor festsal på om lag 70 m2.
På slutten av livet bodde Hans i gården i Karl Johans gate. Hans andre kone, Helen Andersen, var død i 1855, hans første kone, Maren Birgitte Sparre, hadde dødd i 1828. I 1865 bodde Hans sammen med to av sine sønner. Hagbarth Rudloph, 33 år og cand. jur, ugift og Carl August, 35 år også cand. jur., med familie, hustru og en liten datter. I tillegg bodde også en slektning av hans gamle forretningspartner der, Andreas Melchior Glückstad, som var handelsbetjent, samt slektningene Auen og Andreas. Til å stå for husholdningen var det ei husjomfru, fire tjenestepiker og en gårdskar. Borgernes bygårder var den gang nærmest som små gårdstun med flere husdyr, kyr, melk, høns og gjess.
Hans Gulbranson døde 16. juli 1868, åtti år gammel, etter et kort sykeleie. Til det siste var han fullt opptatt med sine forretninger og fortsatt ‘i besittelse af usædvanlige Legemskræfter’.
Hans Gulbranson – både typisk og unik i sin samtid
Historien om en fattig bondegutt fra landet som blir Christianias rikeste mann, lyder som et eventyr. I litteraturen hevdes det at historiene om rike menns vei til toppen er ganske like: Det handler om gutter som vokser opp under enkle kår, før de med pågangsmot, kreativitet og nøysomhet slår seg opp. Kort fortalt er det også historien om Hans Gulbranson som ved ‘Flid og Vindskibelighed’ bygde seg opp. Fra en bondefamilie på Modum som hadde mistet gård og grunn, klarer han å bygge seg opp til å bli en av de ledende handelsborgerne i Christiania. Gulbranson var ikke den eneste som kom fra enkle landsenskår og som klarte å svinge seg opp, men det må likevel forklares hvordan han lyktes. Også fordi Gulbranson på flere måter skiller seg ut fra sine samtidige
Hans lyktes i en tid som var i sterk endring. Det gamle standssamfunnet, der en privilegert elite hadde kontrollerte all handel, var i ferd med å bli avskaffet. Grunnloven av 1814 fastslo næringsfrihet. Det tok likevel flere tiår før de fleste privilegier var borte. Selv om det gradvis ble gitt rom for nye aktører, krevde det likevel en rekke egenskaper for å lykkes.
Hans Kontant
Enkelt fortalt dreide det seg om å tenke langsiktig og foreta strategisk viktige valg på riktige tidspunkt. Taktisk besto det i å bygge seg skrittvis opp, og starte der mulighetene var størst, ‘assortert’ handel som ikke krevde for stor startkapital og representerte liten risiko. Dernest skaffe seg flere bein å stå på, og benytte mulighetene når sjansene bød seg, som kjøp av Rausjø gods som fungerte som en inngangsbillett til den lukrative trelasthandelen.
En viktig del av suksessen berodde også på den måten han skjøttet forretningene på. Driftskostnadene ble holdt lave, både Hans Gulbranson og Jacob Meyer var begge kjent som forsiktige menn, og Hans var sin egen handelsreisende i utlandet. I et stort selskap i Christiania ble Gulbranson spurt om hvordan han kunne bli så rik. ‘Jeg har aldri brukt 2 fyrstikker når jeg kunne klare meg med en’, var svaret. Under en mottakelse hos Karl Johan fikk han samme spørsmål. Hans tillot seg å gi kongen et spøkefullt svar, ‘Jeg har kjøpt dyrt og solgt billig, Deres Majestet’.
I nekrologen het det om ham ‘en aldrig trættet Paapasselighed, Ordensands og streng Sparsomlighed’. Hver dag var Hans på kontoret kl 8 om morgen, og etter å ha tilbragt søndagen på Nøisomhed var det inn igjen til byen etter endt middag, på ‘rappfotet hest’.
Hemmeligheten og nok en viktig årsak til Gulbransons suksess var at han drev forretningene uten gjeld og uavhengig av andre. Det heter at han skydde gjeld og avgjorde alle forretninger kontant. Han unngikk dermed den risiko som var forbundet med vekselrytteriet. I utgangspunktet hadde varehandel gitt rikelig med cash til investeringer samt å drifte annen virksomhet. Mens trelasteksporten i 1856 innbrakte vel 6000 speciedaler, ga inntektene fra øvrig handel fortsatt mye, hele 5000 daler. Gulbranson ble kjent som Hans Kontant fordi han aldri lånte penger og betalt kontant. Antakelig hadde Hans i minne både bestefarens og farens gjeld som førte til tap av gård og grunn.
Ved nøkternhet og dyktig forretningssans klarte Hans å bli en av de rikeste menn i Christiania, og veien mot toppen gikk gradvis. På begynnelsen av 1840-tallet hørte Hans til de seks – syv rikeste i byen I 1852 var formuen vokst slik at han var den tredje rikeste med den nest største inntekten. Resten av 1850-tallet var han den nest rikeste, og på 1860-tallet nådde han toppen. I 1863 hadde han og Heftye & Søn Christianias største formue med 500 000 speciedaler hver.
Rundt midten av 1800-tallet var det handelsborgerskapet som tronet på toppen av den økonomiske pyramiden. Av de 24 høyeste inntektene i 1842, tilhørte 21 kjøpmenn, bankierer og skipsredere. Blant embetsstanden var det bare stattholderen som hørte til det øverste sjiktet. Avstanden mellom stendene var i ferd med å skrumpe og hadde endret seg fra situasjonen 1820- og 30-årene, da det var lite fraternisering mellom gruppene. Men selv om de næringsdrivende også kulturelt kom på like fot med embetsstanden, blant annet gjennom giftermål og selskapsliv, var det embetsmennene som sto foran i formell sosial rang
En grenseoverskridende entreprenør
Det tas gitt for gitt at den kapital som ble akkumulert gjennom handel, og særlig gjennom trelasteksporten, bidro til å finansiere det industrielle gjennombrudd fra 1840-årene av. Som vist, var det i bunn og grunn kun Hans Gulbranson blant trelastmatadorene som engasjerte seg i den moderne industrien.
Eliten av handelsborgerne var uinteressert, og andre elitegrupper hadde liten tro på en industriell utvikling i Norge. Man mente det var ‘Mangel paa Foretagelsesaand med Hensyn til Fabrikvirksomhed her til lands’. Den type menn med framtidstro fantes, og det ‘formelig ynglet av idéer i Christiania’. Til forskjell fra andre innen den øvre handelsstand delte Hans Gulbranson de nye aktørenes foretaksånd, åpenhet og fremtidstro. Og til forskjell fra unge menn med idéer hadde han kapital og de ‘merkantile’ egenskaper som måtte til for å lykkes. Som det het i nekrologen, han var ‘skaaren til Handelsmand, og besad i høi Grad flere af de Egenskaber, som udfordres hertil’.
Hans åpenhet og sosiale innstilling gjorde at Gulbranson skilte seg ut fra det øverste sjiktet av handelsborgerne, og var nok også en grunn til at lett kunne bevege seg mellom ulike sosiale grupper, det være seg bønder fra landet, industrigründere, spissene innen handelsborgerskapet, utenlandske forretningsmenn eller selve kongen. Hans sosiale talent gjorde seg også gjeldende i selskapslivet, som selskapsmann skal han ha vært både slagferdig og vittig. Gulbranson var åpenbart en av sin tids ledende personligheter, det reflekteres i omtaler om ham, ‘han nøt en usedvanlig stor anseelse’. Sin fremtredende posisjon til tross han synes i liten grad å ha fremhevet sin egen person, men framstår snarere noe beskjeden. Et viktig trekk ved hans personlighet var at han forble tro mot sitt opphav. En slektning har fortalt om ham at han avslo å få skyss. ‘Mine sønner har en rik far, men jeg hadde en fattig far, jeg – og jeg har lært å gå.
I sine skrifter gjengir A.O. Vinje sitt svar på spørsmålet om hvem som var den rikeste mannen i Christiania. Spørsmål: ‘So gamle Hans Gulbranson daa?’ Vinje: ‘Ja, det skulde vera den vesle Knaggen, og det er Spørgsmaal om ikke han er Basen. Ja det er eit riktig Spørgsmaal det. Eg trur det mest. Han gjeng no so smaat og lognt med det han. Det er det stille Vatnet med den djupe Grunnen.’
Den i familien som i en viss grad fulgte i Hans Gulbransons fotspor, var hans svigersønn Jørgen. H. Meinich. Gulbranson overdro Bjølsen gård til sin datter og svigersønn i 1850. Senere, i 1865, anla Meinich et tresliperi ved Akerselva der, det andre i Norge. Meinich var også med på å etablere Drammenselvens Papirfabrikker på Geithus i 1873. Han var direksjonens første formann fram til sin død i 1911. Meinich var også formann i direksjonen for Norges Hypotekbank 1885 – 1908.
Kilder
Kirkebøker: SAKO, Modum kirkebøker, SAKO/A-234/F/Fa/L0002Ministerialbok nr. 2, 1741-1782
Kirkebøker: SAKO, Modum kirkebøker, SAKO/A-234/F/Fa/L0003Ministerialbok nr. 3, 1783-1819
SAKO, Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, SAKO/A-123/G/Gb/Gba/L0002: Panteregister nr. 1.
Christiania Magistrat, SiO, Borgerruller, Nr. 2 1802 – 1825
SAO, Nedre Romerike sorenskriveri, SAO/A-10469/G/Gb/Gba/L0016: Pantebok nr. 12b, 1837-1840, s. 438b-439a.
Folketelling 1801 Modum
Folketellingen 1865 Christiania
Stortingsforhandlinger 1848, vol. 12. nr. 4
Stortingsforhandlinger 1854, vol. 14, nr. 4. No. 39.
Bibliografi
K. Bruland (1989) British Technology and European Industrialization. The Norwegian textile industry in the mid nineteenth century. Cambridge: Campbridge University Press.
J. P. Collett (2019) Thorvald Meyer. Byens beste borger. Oslo: NH-PRO.
Th. Fearnley (1897) Christiania almindelige gjensidige Forsørgelsesanstalt (Gjensidige). Christiania: Morten Johansens Bogtrykkeri.
S. Grieg (1948) Norsk tekstil, bd. 1. Oslo: Tanum.
Hafslund (1937) Hafslund hovedgård 1737-1937. Trykt i Mallinske Bogtrykkeri.
E. Herzberg og N. Rygg (1907) Den Norske Creditbank 1857-1907: et tilbageblik. Christiania: W. C. Fabritius & Sønner.
E. Hoffstad (1928) Det norske privatbankvæsens historie. Oslo: Forretningsliv Forlag
A. Kaartvedt og L. C. Hartsang (1952) Kongeriket Norges Hypotekbank. 1852-1952. Oslo: Fabritius & Sønner Boktrykkeri.
B. Kirkeby ((1991) Enebakk bygdebok bd. III. Enebakk kommune.
A. Mohn (1998) Løkken Nøisomhed. Familiebolig i syv generasjoner. I K. Heiberg (red.) Skarpsno. Fra løkke til fasjonabelt strøk. Oslo: Skarpsno Vel.
J. E. Myhre (1990) Oslos bys historie 3. Hovedstaden Christiania. Oslo: Cappelens Forlag.
E. Mørch (1904) Kristianiaminder: fortalt av sorenskriver Edv. Mørch. Kristiania: Aschehoug.
Nydalen Compagnie 100 år. 1845-1945. Oslo: Thau reklamebyrå.
J. Riege (red.)(1924) Kristiania forretningsstand 300 år 1924. Kristiania: H. Erichsens Forlag.
A. Ruud (1969) Modums historie. Gårdshistorien, bd. V, Modum Sparebank
J. A. Seip (1971) Ole Jacob Broch og hans samtid. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
F. Sejersted (1978) Norges historie. Den vanskelige Frihet 1814-1851 bd. 10. Oslo: Cappelens Forlag AS.
Francis Sejersted (1972) Hurdalbruket:1792-1842. Oslo: Dreyers forlag.
Sejerstedt, Francis (1979) Den gamle bedrift og den nye tid 1842-1895. Oslo: Dreyers forlag.
Skilling-Magazin 1856 (vol 22).Om fabrikkvirksomheten ved Akerselven.
H. K. Steffens (1911) Norske Slægter 1912. Kristiania: Gyldendal.
E. Thon og R. Due (1919) Kristiania Børs 1819 – 1919 et tilbakeblikk ved 100 års jubileet. Kristiania: Børs- og handelskomiteen.
E. Thon og R. Due (1919) Kristiania Børs 1819 – 1919 et tilbakeblikk ved 100 års jubileet. Kristiania: Børs- og handelskomiteen.
H. Try (1979) Norges historie. To kulturer – En stat. 1850-1884 bd. 11. Oslo: Cappelens Forlag AS.
A.O. Vinjes skrifter i Utval. B. (1887). Kristiania: Det norske Samlags Forlag.
Jacob Worm-Müller (1935) Den norske sjøfartens historie. Oslo: Steenske Forlag
K. Østberg (1926) Norsk bonderet, fjerde bind. Oslo: Cappelens forlag.
Tidsskrift og oppslagsverk
Ringerike 1951:15-19.
Store Norske Leksikon: Gjensidige
Oslo Byleksikon: Gjensidige
https://www.forsikringsforeningen.no/gjensidige-liv-3/
https://no.wikipedia.org/wiki/Nydalens_Compagnie
http://industrimuseum.no/bedrifter/nydalenscompagnie
https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Mj%C3%B8sa_i_norsk_samferdsel
https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Hovedbanen. Artikkel av Sigurd Rødsten, som bygger på:
Statsarkivet i Oslo. NSB Hovedbanen, direksjonen, forhandlingsprotokoller 1 1845 – 1854.
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_Creditbank
Aviser:
Adresse-Tiende for Brevig, Stathelle og Langesund 1861, Aftenbladet 1863, Aftenposten 1868, Bergens Adressecontoirs Efterretninger 1868, Christiania Intellegientsedler 1825-1845, Christiania-Posten 1852-1858, Den Constitutionelle 1836, Morgenbladet 1820-1864, Norsk Handels Tidende 1836, Den norske Rigstidende 1828-1865, Østlendingen 1920.
Arnt Berget:
Eventyrlig oppdrag i Afrika 1905
Snaringen Ole Hjermundrud på ekspedisjon til Den blå nil
I begynnelsen av 1905 la Ole Hjermundrud fra Snarum ut på en vidløftig reise til Nordøst-Afrika. Hensikten med reisen var å delta på en ekspedisjon på Den blå Nilen. Initiativtaker var William Norhtup McMillan, en amerikansk eventyrer og millionærarving. Ekspedisjonen var kommet i stand for å utforske hvor langt opp Den blå nilen var seilbar for båter og dampskip. Et par år i forveien hadde McMillan måttet gi opp en tilsvarende ekspedisjon. Han ga seg ikke, Den blå nilen skulle forseres. I det andre forsøket ville han bruke trebåter i stedet for jernbåter og dampbåt, som hadde vist seg å være uegnet for de ekstreme forholdene i denne delen av elva. Til å lede ekspedisjonene sammen med seg hadde han en norsk oppdagelsesreisende, B. H. Jessen. Jessen kom fra et land med 1500 år lang trebåtbygging, og dro derfor til Norge for å få bygget trebåtene ved Colin Archer verftet i Larvik. Jessen kom selv fra Larvik og hans oppdrag var også å rekruttere passende mannskap til å være med på både å bygge og manøvrere båtene. Han hyret Ole Hjermundrud fra Snarum og Adolf Thesenfaldet fra Romerike. At Ole ble rekruttert var ikke tilfeldig.
En stjernekandidat
Ole som var født i 1880 på Hjermundrud gård på Snarum, søkte seg til en utdannelse innen det militære etter en kort tid ved Ramfoss Tresliperi. Ved Oscarsborg gjennomførte han overkonstabelskolen i 1898-99 med hovedkarakteren 1,2. Deretter fortsatte han ved kystartilleriets underbefalsskole til 1902, som beste elev med 1,3 som hovedkarakter. Fra skolens side ble det i tillegg bemerket at han hadde usedvanlige evner til å finne praktiske løsninger på tekniske problem. Hans oppførsel og flid var særdeles tilfredsstillende. Fysisk utmerket han seg også, han var særlig dyktig i skiløping og svømming. Hans fysiske form var velkjent hjemmefra. Hans stavsprang over sommerfjøset ble ikke glemt.
Til ekspedisjonen på Nilen hadde Jessen søkt etter to dyktige snekkere som skulle være med på å bygge ekspedisjonens båter ved Colin Archer verftet. For å kunne manøv rere båtene i strie stryk, måtte de i tillegg ha fysisk og psykisk styrke, og de måtte kunne svømme i opprørt vann. Ole må ha vært en ønskekandidat for oppdraget. Hans bakgrunn fra gården ved Snarumselva gjorde han også ekstra velegnet for det hasardiøse oppdraget. Oles familie hadde lang erfaring med bygging av elvebåter og barsk natur. Hans far Andreas var kjent som en dyktig snekker og bjørnejeger.
Forberedelsene
Arbeidet med båtene, som var 29 fot lange og 6 fot brede, startet før jul 1904. De ble bygget av teak og lignet de gamle langskipene til vikingene. Som vikingskipene var de klinkbygget med høy baug og akterstavn, men lave på midten. De hadde lufttette skott for å kunne holde seg flytende selv om de ble fylt med vann. For å kunne fraktes til Den blå nil i det indre av Etiopia, måtte båtene bygges i seksjoner som kunne tas fra hverandre og fraktes i deler. Båtene skulle ros av seks mann, tre mann på hver side, og skulle styres med en 18 fot lang åre. For oppdraget skulle Ole få 10 kr dagen i et år, en betydelig sum den gangen.
For Ole og Adolf startet turen sydover med båt fra Kristiania. Første etappe gikk til London og derfra videre til Jemen. Her møtte de ekspedisjonens ledere, McMillan og Jessen, samt tre amerikanske vitenskapsmenn. Opplegget for ekspedisjonen var at en gruppe med Jessen og en vitenskapsmann, Scott, skulle dra til Khartoum, hovedstad i Sudan og stedet der Den hvite og blå nil møtes, ta seg oppover Den hvite nil med dampbåt til Melut, en by i den nordvestlige delen av Sør-Sudan, og derfra videre til fots til Den blå nil. Der skulle de slutte seg til den andre gruppen, og derfra delta på seilasen nedover elven. Denne delen av turen skulle være en kombinasjon av storviltjakt og leting etter egnet farmerland. Den andre gruppen som Ole og Adolf tilhørte, ble ledet av McMillan.
Ekspedisjonen starter
Jessens del av ekspedisjonen er beskrevet av ham i boka W.N. McMillans Expeditions and big game hunting in Sudan and Abbysinia, utgitt i London i 1906. Det som beskrives der, er langt fra noen lysttur. For å beskytte Jessen og Scott mot plyndring av røverbander, sendte Sudans myndigheter 12 soldater og en guide med dem. Sudan var den gangen styrt av Storbritannia og Egypt i fellesskap. I tillegg besto Jessens karavane av en kokk, to bærere, tre kameldrivere, seks kameler og 18 pakkesler. Underveis ble en mann skutt ved et uhell, en funnet myrdet med overskåret strupe, og en tatt av ei krokodille. For å krysse elver måtte de skyte krokodiller, en flodhest og en elefant. Ei løve ble også skutt. Skorpioner besøkte teltene om nettene, og flere av deltakerne var plaget av sykdom.
Gruppen som Ole og Adolf tilhørte skulle nå Den blå nil ved dens utspring i Tanasjøen i den vestlige delen av det etiopiske høylandet, 1800 m.o.h. Fra Aden reiste de med båt til kystbyen Djibouti, derfra med jernbane til Harrari i Etiopia, og videre med kamelkaravane til hovedstaden Addis Abeba. Der ble de nødvendige tillatelser innhentet for å reise videre. Fra Addis Abeba gikk ferden til høylandet med kameler og esler til den øvre delen av Den blå Nil. Der satte Ole og Adolf sammen båtseksjonene. Båtene ble ferdig, men de ble gående og vente på McMillan og resten av ekspedisjonsmedlemmene, forgjeves.
Mens Ole og Adolf tok seg til Den blå Nilen, hadde McMillan lagt ut på en liten ekspedisjon til Pibor i den østlige delen av Sør-Sudan. Han skulle fullføre en undersøkelse av en sideelv han hadde avbrutt året før. Under denne turen ble amerikaneren alvorlig syk i april. Seilasen nedover Den blå Nil måtte derfor avlyses.
Jessen på sin side hadde ikke hatt kontakt med den andre gruppen siden februar da han forlot Melut i Sør-Sudan. Han blir engstelig for McMillan og ‘the boatsmen’, Ole og Adolf. Da han etter den strabasiøse reisen endelig nådde det etiopiske høylandet, forlot han ekspedisjonen og red til Addis Abeba. Der oppsøkte han den britiske visekonsulen og fikk høre at McMillan var sengeliggende og svært syk. I boka nevner han ikke de to nordmennene noe mer, og lite er derfor kjent om Oles og Adolfs eventyr i det etiopiske høylandet. Det som er kjent er at Ole ble kjent med en etiopisk sjeik, og at han antakelig påtok seg et oppdrag for denne mens de ventet på ekspedisjonen.
Som avskjedsgave fikk Ole en nasjonaldrakt av sjeiken. Under 1. verdenskrig brukte moren metervis av hvitt tøy fra denne drakten til å sy bleier. Da Ole senere fikk høre dette, kommenterte han ‘Frida, hvordan kunne du gjøre det?’ Moren Elfrida svarte da, ‘Ola, hva skulle jeg ellers ha gjort’.
En umulig ekspedisjon
Det prosjektet den amerikanske eventyreren og millionæren sammen med nordmannen Jessen hadde satt seg fore, var dømt til å mislykkes. Drømmen om å måle opp og kartlegge den 1500 km lange blå Nil var ledd i en plan om å etablere en handelsforbindelse med Etiopia, den gang kjent som keiserrike Abessina. Det første forsøket startet i 1903 fra Bahir Dahr, en by ved utløpet av Tanasjøen, nesten 60 mil nordvest for Addis Abeba. Målet var å nå Khartoum, møtepunktet for Den blå og hvite nil. Som under det andre forsøket skulle elven utforskes fra to kanter. Tre jernbåter med McMillan som leder gikk fra Bahir Dahr og nedstrøms, mens en dampbåt med Jessen gikk oppstrøms. Det gikk ille med begge.
Nedover elven måtte McMillans jernbåter gjennom stryk og mange fosser med mange krokodiller, blant annet gjennom en 1 400 m dyp kløft. I et av strykene kantret jernbåtene og en sank. Da forsvant mesteparten av ammunisjonen og nesten all provianten. Den ferden måtte gis opp, og gruppen måtte ta seg tilbake til Addis Abeba til fots. Jessen hadde på sin side også en rekke uhell, og måtte snu ved et stryk ved Famaka i Sudan, nær den etiopiske grensen. Det var umulig å forsere styrket.
Ekspedisjonen vakte betydelig oppsikt i samtiden og den franske avisen Figaro sendte en kjent journalist, de Bois, for å dekke begivenheten. Dessverre ble de Bois kastrert og myrdet i Danakil. Danakil er et ørkenområde i nordøstlige Etiopia på grensen til Eritrea og Djibouti. Det er kjent for ekstrem hete.
Flere senere ekspedisjoner med samme oppdrag mislyktes også. Det var først i 1968 at en gruppe på seksti britiske og etiopiske oppdagere klarte å ta seg ned Den blå nil fra Tanasjøen til Sudan. I tillegg til høye fossefall og ville stryk, må en i tillegg ta hensyn til en rekke flommer, med en storflom hvert år i juni. Det gjør at vannstanden varierer mye i løpet av året. Med en middelvannføring på 1650 kubikkmeter hvert sekund gjør at Den blå nil har fire ganger så stor vannføring som Den hvite. Det er også Den blå nil som fører med seg verdifullt slam fra høylandet til elvebreddene i ørkenområdene langs Nilen, og som gjorde det egyptiske faraorike mulig. Og som det gjør det mulig å dyrke mat og leve i Egypt i dag.
I dag skaper oppdemming av Den blå nil i Etiopia nær grensen til Sudan store spenninger i forholdet til Egypt, som frykter for vanntilførselen som landet er helt avhengig av. I Egypt står Nilen for 90 prosent av ferskvannet. Demmingen i Etiopia har kapasitet til å lagre vann på størrelse med London.
Post sciptum
Etter å ha gitt opp Nil-ekspedisjonen dro McMillan til Kenya, som han hadde besøkt året før. I 1905 kjøpte han en festekontrakt til eiendom på 15 000 acre (1 acre er vel 4 dekar) på 99 år av den britiske kronen. Der startet han produksjon av mais, lin og agave, og levde for øvrig et luksusliv med boliger i Nairobi, London og Devon. På sin farm i Kenya hadde han blant annet besøk av den amerikanske presidenten, Theodore Roosevelt. McMillans tid i Kenya, han døde i 1925, sammenfaller med Karen Blixens. Hennes bok Den afrikanske Farm beskriver dette miljøet, en bok som ble filmet og verdenskjent. For innsats for å utforske Den blå nil mottok McMillan to utmerkelser av den etiopiske keiseren.
Etter Nil-ekspedisjonen påtok Ole seg et nytt oppdrag for McMillian i USA. Unionsoppløsningen med Sverige, med fare for krig, gjorde at Ole dro tilbake til Norge. Han meldte seg til tjeneste, og heldigvis ble det ingen krig, men Ole, på grunn av sin dyktighet, fikk flere oppgaver: Fra ordonnanstjenste til montering av kanoner og arbeidsledelse som kommandersersjant ved Oscarsborgs arsenal. Som en tidligere sambygding, var Ole opptatt med å forbedre ting. Han konstruerte en håndgranat, og fikk patent på denne i mars 1908.
Ole foretok en analyse av det norske forsvaret i 1914 og kom også her med forslag til forbedringer. Blant annet advarte han mot fremtidige angrep fra fly og ubåter, og anbefalte derfor at både sjøforsvar og luftforsvar måtte styrkets. Han foreslo også opprettelsen av et heimevern, som han utarbeidet et budsjett og organisering for. Senere så han Tyskland som den største trussel mot rikets sikkerhet, han var også bekymret for utviklingen i Russland.
Oles analyse ble lagt fram for regjeringens militærkomité i 1914. Til Oles skuffelse så den ikke nødvendigheten av å styrke forsvaret. Han forlot forsvaret med pensjon i 1915. Ole fikk da jobb som oppsynsmann og arbeidsleder ved forskjellige anlegg, som bygging av aluminiumsfabrikken i Høyanger, sjøfartsbygningen i Kristiania, samt kraftutbygging i Sauland og Sauda i Ryfylke. Ole var også driftsbestyrer ved den første utbyggingen av Ramfoss kraftstasjon. Under en sprengningsulykke der 23. januar 1924, der også hans far og brødrene Hans og Anton arbeidet, omkom Hans på tragisk vis. Fram mot krigen var Ole oppsynsmann og arbeidsleder ved blant annet Zinkfabrikken i Odda og smelteverket i Glomfjord. Han var også sysselsatt ved rørgatene på Rjukan.
Oles tekniske begavelse kom til uttrykk også i disse årene. I 1934 sendte han inn tegninger til Landbruksdepartementet på en nybrottmaskin, som fant den lovende og videresendte den til Øveråsens motorfabrikk, som var villig til å starte produksjonen. På grunn av 30-åras dårlige tider kunne ikke Ole godta tilbudet fra fabrikken på kr 100 per solgte maskin. Etter 1940 fikk han tilbud om å ta oppdrag for okkupasjonsmakten, som han avslo. Ole trakk seg da tilbake gården sin, et småbruk, Rud, i Ås han hadde kjøpt i 1922 og som var blitt drevet av kone og barn mens han var ute på oppdrag. Etter krigen tok han igjen oppdrag, i 1952 sitt siste, 72 år gammel, ved Borsædammen/Skafså kraftverk i Telemark.
Ole døde 15. september 1957.
I boka Nilen – historiens elv (2018), omtaler Terje Tvedt McMillans og Jessens ekspedisjoner på Den blå nil, men Ole Hjermundruds og Adolf Thesenfaldet er ikke nevnt.
Arnt Berget
Øivind Lærum – kommandosoldat fra Modum deltok i sprengingen av Hitlers atlanterhavsmur
Øivind var født 9. mai 1918 og var sønn av Vikersunds stasjonsmester Karenius Lærum. Øyvind meldte seg frivillig til kaptein Thaulow Riibers kompani, og 12. april 1940 deltok han i kampen mot tyske styrker i Vikersund. Etter hvert som hans avdeling trakk seg tilbake mot Fagernes, var han med i flere trefninger: Ved Stryken, Harestua, Fluberg og Tonsåsen. Ved Bagn, var de i kamper, måtte de til slutt måtte overgi seg.
Øyvind unnslapp krigsfangenskap, og kom seg hjem til Vikersund. Han tok toget til Røros og flyktet til Sverige i 1941. Hans ønske var å komme seg til England for å fortsette kampen mot tyskerne. Dette ble en 4 måneder lang ferd via Finland, Sovjet, Iran, Irak, India, Sør-Afrika og Canada. Derfra kom han seg med et fly til Glasgow. Der ble han med i andre Bergkompani, før han ble håndplukket til harde og farefulle opptaksprøver, besto og ble innrullert i kommandotroppen No.5 Norwegian Troop. Denne troppen var en del av 10 Inter Allied Command, en internasjonal kommandogruppe bestående av kompanier fra 10 allierte land.
Øivind ble sersjant og nestkommanderende under Rolv Hauge, og han var periodevis også sjef i troppen. Den fungerte som nærsikring under de mange raidene som de norske motortorpedobåtene gjennomførte langs norskekysten 1943-44.
ATLANTERHAVSMUREN – WAHLCHEREN
Mest kjent er avdelingen for angrepet på de tyske befestningene i Walcheren utenfor Nederland 8. november 1944. Walcheren var Atlanterhavsmurens sterkeste festning, og ble av Hitler betegnet som uinntakelig. Målet var å befri den nederlandske øya for å åpne sjøveien til Antwerpen, og dermed korte ned forsyningslinjene til de fremrykkende allierte arméer. Oppdraget ble av både allierte offiserer og kommandosoldatene ansett som et selvmordsoppdrag. I en omfattende amfibieaksjon ble 3000 kommandosoldater satt i land.
Den norske troppens landgangsfartøy ble skutt i brann, men de vasset i land med tungt utstyr under heftig beskytning. En norsk filmfotograf, P.G. Johnson, var med og filmet landgangen der noen av soldatene gikk på havbunnen de første skrittene før de klarte å få hodet over vannet. Han filmet også flere kamper der tyske soldater overgir seg, og vi ser glade nederlendere som tiljubler norske soldater og Øivind Lærum som planter det norske splittflagget, et flagg han hadde fått av kapteinen på en norsk motortorpedobåt etter et dristig raid på norskekysten.
Filmen er tilgjengelig både i engelsk og norsk versjon, søke på Norske Commandos på Walcheren-YouTube på nettet.
3000 allierte kommandosoldater klarte å nedkjempe en tallmessig overlegen tysk styrke i løpet av tre dager, men 1750 av dem falt. Etter dette ble Allied Commandos med de grønne berets av mange betegnet som verdens beste elitesoldater. Øverstkommanderende general og senere USAs president Dwight Eisenhower mente at kommandosoldatene hadde forkortet krigen med et halvt år ved å rydde elvemunningen til Antwerpen og dermed åpnet for de alliertes framrykking mot Tyskland.
Etter aksjonen i Walcheren deltok Øivind Lærum og No.5 Norwegian Troop i kampene på kontinentet fram til slutten av januar 1945.
Kompaniet kom til Norge via Sverige 9. mai 1945 og ble demobilisert 2. august. Mange av soldatene var invalidiserte, men trass i sin heltemodige krigsinnsats, ble mange behandlet dårlig av norske myndigheter. Grunnen som ble gitt var at de ikke hadde stått under norsk, men britisk kommando under krigen. Dermed hadde de ikke krav på krigspensjon.
Da var Øivind Lærum heldig. Han ble avgitt til de regulære norske styrkene da de kom hjem 9 mai. Etter hvert ble han løytnant i Tysklandsbrigaden. Han fortsatte sin militære karriere som kretssjef for Heimevernet i Hallingdal, og skolesjef for HV-skolen på Torpo. I 1951 flyttet han til Steinkjer, og ble H.V.13s øvingsleder fram til han ble pensjonert i 1967.
Han er også kjent som «Sagamarsjens far». Sagamarsjen er en internasjonal turmarsj som går over 2 dager fra Åre i Sverige til Stiklestad. På det meste har 4000 deltatt på denne marsjen.
Øivinds ettermæle blant hans soldat- kamerater var at han mestret alle de situasjoner han kom opp i. Det ble sagt om ham, at ble han sluppet på ukjent sted i Sahara, ville han dukke opp igjen på utgangspunktet, og i tillegg hatt med egg og bacon.