Innhold
Modums ukjente fabrikk: Nannestad Treoljefabrikk
Bilder fra elektrifiseringen av bygda
Modums ukjente fabrikk
Nannestad Treoljefabrikk
Bruken av oljeinntekter anslås å øke med drøyt 8 mrd. 2006-kroner fra 2005 til 2006. Dette må ses på bakgrunn av at nye regnskapstall viser høyere inntekter i 2005 enn lagt til grunn ved salderingen av budsjettet for 2006. Anslaget for bruk av oljeinntekter utover forventet fonds-avkastning for 2006 anslås til vel 10 mrd. kroner, 3 mrd. kroner mindre enn anslått ved salderingen av budsjettet for 2006.
Av Arnt Berget
Under kulturminne-registreringen i Modum 2002, dukket en tidligere snaring og frimerkesamler, Jan Erik Hermansen, opp med et brev, som tydet på at det i 1870 fantes en treoljefabrikk på Snarum med en betydelig produksjon. Brevet var datert Snarum 3. mai og poststemplet Heggen postkontor, og adressert til kjøpmann Hoxmark i Moss fra fabrikkeier F. Nannestad. Nannestad beklager at han ikke kan etterkomme Hoxmarks bestilling av tjære før om to måneder, fordi han for tiden må etterkomme marinens bestilling på store mengder tjære og bek til Carl Johansværn i Horten. Nannestad angir også en pris på 3 spesidaler 60 s pr. tønne, da tjære for tiden er vanskelig å oppdrive.
En omfattende spørrerunde blant bygdas eldste og gransking av folketellinger, kirkebøker og gamle dokumenter ga ingen opplysninger om Nannestad Treoljefabrikk. Spørsmålet var: Hvor kunne denne fabrikken stått? Svaret ble funnet i Statsarkivet, der en omfattende branntaksering forteller om en stor brann ved Nannestads treoljefabrikk på Lien grunn ved Ramfoss den 8 august 1870. Fabrikken var bygd året før. i 1869. Dette var en naturlig plassering av en tjæreproduksjon med biproduktene bek og terpentin. Med rikelig tilgang på råstoff fra de store furumoene og vann til kjøleanlegg. Transport ville også bli enkelt når Krøderbanen ble satt i drift. Branntaksten var utført av kjente navn fra Modum som lensmann Fleischer, C. J. Sveaas, Jens Snoterud, Ole H. Hæhre og Chr. Skreppen, som alle fikk 18 skilling hver i honorar.
Ved hjelp av Ole Guldbrandsen ved Blåfargeverkets dokumentasjonssenter ble den omfattende taksten, som var skrevet med en slurvete gotisk håndskrift, tydet. Den går i korthet ut på at hele 8 bygninger brant ned og at bare arbeiderboligen som stod i nærheten ble reddet. Brannen var så voldsom at til og med gråsteinsfundamentene var ubrukelige, fordi de var blitt sprø av den sterke opphetingen. Av ting som er spesifisert i branntaksten kan nevnes: ‘Treoljeovn, destilasjonshus, kullhus, bekhus og vannkar med kjøleapparat bestående av kobberkjedel i form av en hul trommel’. Denne ble verdsatt til 30 spesidaler, mens verdien av de nedbrente hus ble taksert til 500 spesidaler.
Modum – kraftkommune
BYGDA KOM TIDLIG MED I ELEKTRIFISERINGEN
Av Erling Diesen
Industrientreprenører
Det første elektriske lyset i Norge ble slått på i 1877 ved Lisleby brug i Østfold. Forutsetningen for elektrisitetsproduksjon var skjedd 10 år tidligere, i 1867, med tyskeren Werner von Siemens´ utvikling av den første praktiske generator. Syv år senere, i 1884, ble det første elektriske lyset slått på i Modum ved Drammenselvens Papirfabriker. Et par år etter ble det installert nok en ‘lysmaskin’ i det den gang nyoppførte sliperiet på den andre siden av Geithusfossen. De ble kalt lysmaskiner fordi elektrisiteten i den første tiden kun ble brukt til lys, og bare var i drift når fabrikken gikk.
Modum er en av de mest vannkraftrike lavlandskommuner i landet. For å bygge ut vannkraften krevdes kunnskaper og kapital. Det er derfor betegnende at det første lyset ble slått på i bygdas den gang største industrianlegg. De andre fabrikkene i bygda fulgte raskt etter.
Ved Kongsfossen ble det første kraftverket satt i drift i 1887. Der hadde svogerne Johan Gregersen og Otto Mørch anlagt et tresliperi i 1870, det første i Modum.
Ved Embretsfoss, der det var blitt anlagt et tresliperi i 1872, ble det bygd et kraftverk på østsiden av fossen, Embetsfoss I, med en ytelse på 7000 hk i 1888.
Ved Haugfossen anla Blaafarveværket et kraftverk i 1889, fem år før det gamle verket etablerte et tresliperi der i 1894.
Samme året, 1894, etablerte Daniel Westad ”Armatur´n”, og anla samtidig en liten kraftstasjon i Sønstebybekken.
Katfos Fabriker ble etablert i 1898 og kom i drift i 1899. Samtidig med bygging av cellulosefabrikken anla selskapet også eget kraftverk. Det var i drift til utpå 1930-tallet. Da ble dammen i Gravfoss hevet så mye at Katfossen forsvant. Som kompensasjon for bortfallet av Katfossen levert Drammen kommune erstatningskraft til Katfos. På begynnelsen av 1990-tallet ble erstatningskraften erstattet med en engangsutbetaling.
Senere utbygginger ved de industrielle anleggene
Ved Drammenselven kom den neste utbyggingen i 1911. Da ble det bygd en likestrøms kraftstasjon i forbindelse med installasjon av en ny papirmaskin.
Likestrømsstasjonen var i drift like til Union bygde ut Geithusfoss kraftverk, som kom i drift i 1961. En spesiell utfordring da var å få tømmeret forbi fossen som var blitt tørrlagt store deler av året. Vassdragslaboratoriet ved NTH i Trondheim lagde en modell av elva fra ”Saua” til nedenfor Hårkallfossen, som er nederste del av Geithusfossen. Det ble fløtet fyrstikker som skulle illudere tømmerstokker. Løsningen ble en tømmerrenne i tunnel forbi fossen. Den ble brukt bare noen få år til hele tømmerfløtinga i Drammensvassdraget ble lagt ned.
I 1980 måtte Union selge Geithusfoss kraftverk for å komme ut av økonomiske vansker. Kjøper ble Buskerud kraftverker som i 1981 byttet navn til Buskerud energiverk, fra 1991 Buskerud Energi AS, og nå Glitre Energi
Ved Embretsfoss ble det iverksatt en større utbygging, Embretsfoss II, på vestsiden av fossen på 1920-tallet. I 1920 arbeidet 100 mann med å bygge denne kraftstasjonen. Embretsfoss II er nå revet. Embretfoss III kom i drift i 1954 på vestsiden av fossen.
Embretsfos, som Drammenselven, var eid av Union. Selskapets økonomiske problemer gjorde at også Embretsfoss III ble solgt til Buskerud energiverk i 1982. I 2003 overtok Buskerud Energi likeså Embretsfoss II som på det tidspunktet var eid av Norske Skog. Dermed ble Buskerud Energi/Glitre Energi eier av begge kraftstasjonene i Embretsfossen, og satte i gang planlegging av nok en kraftstasjon, Embretsfoss IV. Den fjerde kraftstasjonen kom i drift i 2013 med en produksjonskapasitet på 304 GWh, som representerte en økning på 120 GWh.
Lokale entreprenører inn i elektrifisering
Fordelene og mulighetene den nye vannkrafta åpnet for, fikk andre lokale aktører til å gå inn for elektrifisering. Haugeruds mølle på Sysle bygde egen kraftstasjon i 1900.
Omkring 1910 bygde svensken Anders Andersen en kraftstasjon i Kvernbakkfossen i Henåa. Den var i drift til 1940.
En som fortsatt har spor etter seg fra denne perioden, er overrettssakfører Hagbart Dedichen, som var født på Modum. Ved Sponebekken fikk bygd to kraftverk, det første i 1907 og det andre i 1908. Det første kraftverket lå omtrent der sletta til Vesle Vikersundbakken ligger nå, og det andre nede ved Bergsjø. Begge hadde inntak ved Hansebråten i Heggenåsen, der inntaksdammen stadig kan beskues. Reguleringsdammer ble bygd i Langheggesjø og Dam Heggesjø. Det første kraftverket ble nedlagt alt i 1917 og det andre i 1938.
Teglsteinsbygningen står der den dag i dag. Det unike og nye ved Dedichens initiativ var at kraften skulle brukes til alminnelig forsyning lokalt.
Noen år senere var Dedichen i gang med sitt tredje kraftverk, Dyrbak kraftstasjon på Øst-Modum, som kom i drift i 1913. Den opprinnelige planen var at Dyrbak skulle forsyne Ringerike Nikkelverk på Tyristrand med strøm via en kabel under Tyrifjorden. En meget dristig plan på den tiden, men som ikke gikk som planlagt i og med at Ringerike Nikkelverk, som var eid av familien Dedichen, var blitt solgt til et stort nikkelselskap fra Kristiansand.
Til forskjell fra Dedichens to første kraftverk er Dyrbak fortsatt i drift. Det har hele tiden forsynt moingene med strøm. Dyrbak utnytter fallet i Tandbergbekken som er på hele 460 meter. Det har et magasin i Breilidammen og inntak i Vesletjern. Tidlig på 1980-tallet ble produksjonen økt med en regulering av Dignes-Kroktjern, og på 1990-tallet ble hele kraftstasjonen med tilløpsrør modernisert.
(Se også artikkel om Dyrbak under Kulturminner)
Blant politikerne var det flere som så fordelene med utnyttelse av vannkrafta og elektrifisering av samfunnet. I herredsstyret forsøkte skredder Ludvig Arnesen, lærer Peter Skard og Christopher Hornsrud, Modums første ”kraftsosialister”, å få kommunen til å engasjere seg i kraftutbyggingen,
Men de talte stort sett for døve ører. I Modum ble situasjonen som i andre landkommuner. Ved siden av industrien var det store bykommuner som sikret seg fallrettighetene. På Modum først og fremst Drammen kommune. sikra seg Gravfoss og Kaggefoss med nedenforliggende Kistefoss, og bygde ut.
Fosseoppkjøp utenfra
Drammen by sikra seg Gravfossen i 1898, og bygde et etter datidens mål et stort kraftverk med en lang kraftoverføring til Drammen. Kraftverket kom i drift i november 1903, og var et storverk for sin tid. De øvrige aggregatene kom i drift i 1907 og –09. Selve kraftverksbygget står der ennå, tett inntil det større bygget som ble reist ved annet byggetrinn i 1932-36.
Den tredje utbyggingen, som av en eller annen grunn blir kalt for Gravfoss II, ble satt i drift i 1996. Dette kraftverket ligger på østsiden av fossen, mens de to første ligger på vestsiden, der Snarumselva og Drammenselva løper sammen. Kraftverket fra 1930-åra er nå i drift år bare når det er mer vann i fossen enn det nye kraftverket kan ta unna.
Senere sikret Drammen kommune seg også Kaggefoss med nedenforliggende Kistefoss. Opprinnelig hadde dr. Thaulow ved Modum Bad kjøpt Kaggefossen da fosseoppkjøpene begynte i Modum. Han ønsket å bevare den i fri utfoldelse til glede for badegjestene. Men arvingene solgte fossen til Kristiania, og i 1938 solgte Oslo den videre til Drammen kommune.
I nedenforliggende Kistefoss hadde Daniel Westad store planer, men han greide ikke å reise tilstrekkelig kapital. Også Kistefossen endte på Drammens hender i 1910.
Umiddelbart etter krigens slutt satte Drammens elverk i gang anleggsarbeidet for utnytting av disse to fossene. Ved Kaggefoss kraftverk kom det første aggregatet i drift i 1951, de neste i 1952 og 56, og endelig et fjerde, som er noe større, i 1965. Kaggefoss kraftverk er Modums største. Det må nevnes at det første aggregatet er av amerikansk fabrikat, og ble gitt til Norge som et ledd i Marshall-hjelpen etter krigen. I 1982 ble turbinen til dette aggregatet skiftet ut, og i løpet av 1990-tallet er de tre siste turbinene skiftet ut med nye og mer effektive. I 1999 ble det drevet en ny tilløpstunnel for ytterligere å øke og effektivisere utnyttingen av vannet
I 1975 ble Døvikfossen kraftverk bygd og satt i drift av Buskerud fylkeskommune og Øvre Eiker kommune. Det ble modernisert i 2014.
Hva med Modum kommune?
De første ‘kraftsosialistene’ talte til å begynne med for døve ører, men etter 1910 endret situasjonen seg, og før 1920 vurderte Modum kommune å erverve og bygge ut Døvikfossen. Dette ble gitt opp, og kommunen konsentrerte seg i stedet om Haugfossen, da det ble meddelte at Haugfoss og Kongssagene tresliperier skulle selges. I 1919 ervervet Modum kommune begge sliperiene med kraftverk, og etablerte Modum kommunale Bruk
I 1941 solgte imidlertid nazistyret Modum kommunale Bruk med Kongsfoss til private. I 1950 ble det bygd et større kraftverk i Kongsfossen. Fra 1991 er det igjen i kommunalt eie. Etter en del driftsproblemer ble kraftverket stanset i 2001. Modum elverk satte da i gang arbeider for å få i drift et nytt og større kraftverk. Det kom i drift i 2004.
Ved Haugfossen bygde Modum elverk et større kraftverk i 1937. Kraftverket utnytter reguleringsmagasiner i Soneren og i noen vann mellom Sigdal og Numedal.
I 1989 ble Haugfoss kraftverk modernisert og produksjonskapasiteten økt. Men konsesjonen tillot ikke bruk av mer vann enn tidligere. Stiftelsen Blaafarveværket ønsket mer vann i fossen i turistsesongen, og Modum elverk ønsket å produsere så mye kraft som mulig om vinteren. Begge parter ville vinne på en forandring av konsesjonen, og Modum søkte om endret manøvreringsreglement i 1993. Norges vassdrags- og energiverk (NVE) mente at heller ikke miljøet ville tape på dette og tilrådde denne forandringen. Denne endringen ble ikke godtatt av Miljødepartementet.
Krødsherad kommune kjøpte Ramfoss tresliperi med et mindre kraftverk i 1916. Dette kraftverket forsynte Krødsherad kommune med strøm. I 1961 kom det i drift et større kraftverk i Ramfossen med to aggregater. I 1970 kom det tredje aggregatet i drift. Ramfoss ble bygd ut av Buskerud fylke, Modum og Krødsherad kommuner med eierandeler på henholdsvis ½, 1/3 og 1/6. Buskerud fylkeskommune har senere solgt seg ut for 77 million kroner. Den nye fordelingen ga Modum 56,80 prosent (opp 20,45 prosent, noe som kostet 44 mill), Krødsherad 28,39, prosent og Sigdal 14,81 prosent.
I 2002 kjøpte EB, Øvre Eiker og Modum Elverk Hellefossen, 1/3 eierandel på hver. Kraftverket var bygd i 1952, og ble oppgradert 2014-16.
På grunn av den lave fallhøyden har det aldri blitt bygget noe kraftverk i Vikefossen, men det ble vurdert på 1980-tallet. I Drammenselva har Vikefossen vært regulert siden 1700-tallet for tømmerfløtingen. I 1903 ble det bygget en såkalt fermette-dam. Den besto av en jernramme som ble senket ned når dammen skulle være helt åpen. Når den helt eller delvis skulle stenges, ble jernrammen heist opp og ”nåler” satt ned for å regulere åpningen. ”Nåler” er firkantede trebjelker. På 1990-tallet ble denne dammen av sikkerhetsgrunner erstattet av en moderne damkonstruksjon etter pålegg fra NVE.
På 1980-tallet ønsket de sentrale myndigheter å stimulere til en bedre utnytting av allerede utbygde vassdrag. Bedre anleggsteknikk og økt vekt på miljøhensyn lå bak dette ønsket. For en mer effektiv utnytting av vannkraften i Modum, finansierte NVE en omfattende utredning som ble utført av Buskerud energiverk. Flere alternativ ble utredet. Et ganske drastisk alternativ, må man vel si, var å slå en tunnel fra Holsfjorden til Oslofjorden. Dermed kunne alt konsentreres i ett kraftverk. Men vannføringen i Drammenselva ville bli betydelig redusert.
Et annet alternativ var å slå en tunnel fra toppen av Kaggefossen til Bergsjø og legge et kraftverk ved Vikersund. Videre tenkte man seg en tunnel fra Vassbunn i Bergsjø til nedenfor Døvikfossen med en sidetunnel fra toppen av Haugfossen inn på denne tunnelen og med et kraftverk ved Døvikfossen.
Et tredje og noe mindre omfattende alternativ var å drive en ca.1200 meter lang tunnel fra Bergsjø ved Tomta til nedenfor Gravfoss og legge et kraftverk der. Dette ville i så fall erstattet Geithusfoss og Gravfoss kraftverker, som likevel måtte beholde en viss vannføring av hensyn til lokalmiljøet.
Som vi har sett, ble ingen av disse planene realisert. For de mest omfattende alternativene syntes inngrepene å bli for store, spesielt gjaldt det endringer i vannføringene. Det tredje alternativ, Bergsjø-Gravfoss, forutsatte et samarbeid mellom Drammens Elverk og Buskerud energiverker. Men mellom disse var samarbeidsklimaet den gang ikke spesielt godt. Jeg skal ikke forsøke å skifte sol og vind, da jeg var part i saken på Buskeruds side.
Fra 1991 skjedde en omveltning innen norsk kraftforsyning. Da trådte energiloven, som Stortinget vedtok i juni 1990, i kraft. Den åpnet for konkurranse innen produksjon og omsetning av kraft, områder som til da hadde vært helt monopolpreget. En følge ble et hardere effektivitetspress på alle aktører. I vårt område har det ført til at de gamle kamphaner Drammen og Buskerud har gått sammen i et felles produksjonsselskap, Buskerud Kraftverker, og i et felles nettselskap, Buskerud Kraftnett. De to partenes kraftstasjoner ligger som perler på en snor både i Drammensvassdraget og i Numedalslågen. Her har det vært betydelige gevinster å hente både i bedre utnytting av vannet og i en samordning av mannskapsstyrkene.
Drammensvassdraget er nå gjennomregulert, og ble det tidlig. Derfor har det ikke vært de helt store miljøkonflikter her. Nedbøren som faller på Hardangervidda og renner ned Hallingdal, er gjennom ni kraftverk før det renner ut i Drammensfjorden, vannet som kommer ned
gjennom Valdres er gjennom 14, og det som kommer ned Randsfjordsgreina er gjennom 11 kraftstasjoner.
Hva tjener Modum på krafta?
Av ulike grunner gikk Modum, ‘selve fossebygda’ glipp av selv å kunne utnytte de største fossene. Men ved at industrien sikra seg de ulike fossene og bygde dem ut, ga det mange arbeidsplasser og gode skatteinntekter.
Senere har kommuner der magasiner, fossefall og kraftstasjoner ligger, blitt tildelt en årlig konsesjonsavgift ved kraftutnyttelse. ger. Avgiften skal brukes til investeringsformål. Videre kan disse kommunene ta ut konsesjonskraft til en gunstig pris, inntil 10 prosent av ”det ved reguleringen innvundne”. Modum har benyttet seg av dette fra midt på 1980-tallet.
Modum kommune nølte imidlertid lenge med å innføre eiendomsskatt på ”verker og bruk”, som det står i loven. Dette fordi det samtidig måtte legges eiendomsskatt på boliger i såkalte ”bymessige” strøk. Først på 1990-tallet ble ‘verker og bruk’ skattelagt etter flere rettsavgjørelser og lovendringer. Det er nå anledning til bare å legge eiendomsskatt bare på ”verker og bruk”.
Alt i alt har Modum fått en del igjen for andres utnytting av naturressursene i kommunen.
Kilder:
Roar Tank: Modums historie
Kristian Linnerud og Thure Lund: Elkrafta i Modum
Thure Lund: Krødsherad Everk
Thure Lund: Henåavassdraget gjennom 500-600 år.
Eli Moen: Modum – ei bygd, tre elver
Øyvind Haugen: Union Geithus
Olav Sørensen og Arne Fossum: Modum Arbeiderparti 75 år
Drammen elverks 25, 50 og 90 års beretninger
Buskerud Kraftverkers 50 års beretning
Arne Solem, red.: Norske kraftverker I
Arnljot Strømme Svendsen: UNION 1873-1973
NVE, 19/1992: Opprusting og utvidelse av vannkraftverk. Kraftverkene i nedre deler av Drammensvassdraget
NVEs arkiver
Klipp fra lokalavisene
Bilder fra elektrifisring av bygda
Arnt Berget og Eli Moen
MAGNESITTEN
En ny type industri i bygda
Perioden fra siste del av 1800-tallet og fram til første verdenskrig var preget av et internasjonalt kappløp om naturressurser. I Norge gjaldt det å sikre seg rettigheter, først og fremst til vannkraft, men også malm. Det trakk utlendinger til landet. Da som nå.
Forskjellen er at den gangen hadde landet framsynte og ansvarsbevisste politikere som sørget for at vår viktigste ressurs, vannkrafta, forble på norske hender.
I dansketida hadde kongen eiendomsrett til metaller og malm i berget, selv om det ble gitt fri leterett til alle. Den norske Bergverksloven av 1842 fjernet fri rett til leting og skjerping, men krevde i stedet tillatelse, konsesjon, fra bergmester eller lensmann, som ble gitt i et mutingsbrev. Det innebar prøvedrift i en viss periode, og senere ved registrering rett til videre drift. I dag er begrepet muting i lovverket erstattet med begreper som statens og grunneiers mineraler. Loven innebærer i stor grad fri leterett, og tillatelse til senere gruvedrift kan gis ut fra visse kriterier.
For geologer er Modum et interessant område, som historien har vist. Magnesitt var en malmforekomst som ble oppdaget flere tiår før 1900. Magnesitt er ett av de mest ildfaste stoff man kjenner, og egner seg utmerket som isolasjonsmateriale i smelteprosesser med svært høye temperaturer. Det er også et sjeldent forekommende mineral, og skal kun finnes et annet sted i Europa, i Østerrike. Det at geologiske museer over store deler av verden har sikret seg prøver av Snarum-magnesitten, sier sitt.
Eneretten til utnyttelse av forekomsten ble solgt av grunneieren, Peder P. Korsbøen, i 1873. Noe drift kom likevel ikke i gang før 1900, da en svensk kjemiingeniør, Frantz Daumann, fattet interesse for magnesitten. En undersøkelse av magnesitten fra Snarum viste at den hadde høyere smeltepunkt enn 2030 grader, som indikerte et mineral av beste kvalitet.
Ingeniør Daumann etablerte et familieaksjeselskap til å driften verket, og ansatte sin sønn Emil Albert, nyutdannet bergingeniør, til å drifte det. Kontrakt med grunneierne Langerud og Uhlen skog sikret familieselskapet tillatelse og enerett til gruvedrift og utvinning av magnesitt og serpentin. Motytelsen var en avgift på 50 øre pr. tonn bortkjørt stein. Planlegging og oppbygging av Norska Magnesit Aktiebolag kom i gang da bergingeniør Daumann ankom Snarum i 1903. Som en start ble seks mann ansatt for å rydde tomt til fabrikkbygningen: Carl og Truls Saastad, Johannes Bøhn, Olaf Saastadhagen, Bernhard Skuterudflaten og Gustav Storhaug.
Fabrikkbygningen sto ferdig i 1905, og driften kom så smått i gang. Deretter fulgte disponentboligen «Villaen», lagerhus, stall og vognskjul. Verket fikk også egen smie og snekkerverksted. I pakt med utvidelse av driften ble det noen år senere, i 1912, satt opp en funksjonærbolig, og i 1917 kontorbygg og -bolig.
Drift og produksjonsprosess
Magnesitten ble drevet i dagen. Ett av hovedbruddene befant seg i Dypingdalen, om lag to kilometer fra fabrikken, et annet på nordre Langerud på den andre siden av Snarumselva. Dette bruddet ble påbegynt i 1918. Senere ble det brutt noe magnesitt ved Hulbak og Overn. Til sammen ble det brutt om lag 1700 tonn råmagnesitt i året.
Magnesitten ble brutt i store blokker og brent i sjaktovner for å fjerne urenheter, en prosess kalt sintring. Sjaktovnen var en stor sylindrisk ovn med ei pipe vid som ovnen, og som smalnet av til ei vanlig pipe på toppen. Brenningen eller rensingen av malmen besto i at en antente en blanding av malm og koks. Under sintringen ble magnesittsteinen opphetet til smeltepunktet. De enkelte korn i malmen ble derved kittet sammen til større klumper.
Deretter ble magnesitten knust, i «kulemølla», en trommel som gikk rundt med stålkuler som banket steinen til pulver. Steinpulveret ble tilsatt vann og helt i former i ei hydraulisk presse, som ga magnesitten form av teglstein i forskjellige dimensjoner. Deretter ble steinen herdet, i ca. 50 varmegrader på tørkeloftet. Loftet ble varmet opp av dampkjelen og teglovnene. Deretter ble steinene brent på ny i teglovnene, først med tre dagers gradvis oppvarming, dernest tre dagers hardfyring. Det gikk med 30 tonn kull til hver brenning.
Dette var en kritisk del i produksjonsprosessen, og ble fulgt med argusøyne. Inne i ovnen var det små «segerkjegler» som begynte å smelte når riktig temperatur ble nådd. I det øyeblikket ble ovnen forseglet slik at kald luft ikke skulle slippe inn. «Under denne prosessen hadde Daumann hverken rast eller ro. Han vandret hvileløst natt og dag for å sjekke temperaturen. Var den svak, ble steinene ikke harde nok, var den for høy så sprakk de.» Da var det bare å begynne på nytt. Kvaliteten måtte holde mål.
To mann passet brenningen i 12 timers skift. Etter to ukers avkjøling ble ovnen åpnet og steinen kjørt til sliperiet nedenfor fabrikken. Her ble steinen slipt, kontrollert og pakket i kasser. En del ble solgt finmalt eller med kornform i sekker.
Avsetning
Steinene ble brukt som fôring i smelteovner i jern- og stålverksindustrien. Det meste av produksjonen ble avsatt utenlands. I Storbritannia til selskaper som Clydesdale Iron & Steel Works og til Dorman, Long & Co, begge Glasgow. I Sverige til Fagersta Bruks Aktiebolag, Kokums Jernverks Aktiebolag i Kallinge og Aktiebolaget Herolults Elektriska Stål, Kortfors. I Danmark til Burmeister & Wains Maskin- og Skibsbyggeri i København og i Norge til Alby United Carbide Factories Ltd. Odda. Snarums-magnesitten var vel renommert.
Logistikk
For å få verket til å fungere, var god logistikk avgjørende. Fra Dypingdal ble råmagnesitten fraktet i jernvagger trukket av hester på en 60 cm bred skinnegang. Hver hest dro fire vagger. Det var bratte bakker fra det øverste bruddet og en farefull transport. Hestene ble derfor spent fra og gikk bak lasset, mens kjørekaren hang i ei lang bremsestang bak på vaggene. Nede på slettene ble hestene spent for igjen. Vel framme på fabrikkområdet ble vaggene trukket opp ei bro til sjaktovnpipa der steinen ble tippet ned i det sorte hull. Etter ei rasulykke ved Nedre Dypingdal i 1932, der en mann ble skadd, ble bruddet nedlagt på grunn av rasfaren.
Fra 1918 ble verket også forsynt fra Langerud gruver, men denne steinen måtte fraktes med hest og slede vinterstid oppover elva til Ula stasjon. Over tid ble dette tungt, og en taubane ble bygd fra Langerud til Morud. Fra 1934 gikk transporten fra Langerud til Morud med lastebil.
En viktig del av infrastruktur ved verket var NSBs anleggelse av et sidespor på nedsiden av fabrikken. Til å frakte den ferdige steinen til kundene ble det her satt opp ei «brygge» med vekt for på- og avlessing av jernbanevogner. Senere ble dette til Morud stasjon da Ula ble lagt ned.
Ikke minst var jernbanen av stor betydning for frakting av den store mengden med kull som gikk med til brenning og dampfyringen. Kullet ble fraktet med jernbanen fra Drammen til sidesporet ved fabrikken.
Ansatte
Ved full drift sysselsatte verket 25 mann, og nådde i enkelte periode opp i 35 mann. Av disse var fire til fem mann sysselsatt ved gruvene. I de første årene var det 12-timers arbeidsdag bortsett fra lørdagen, da det var «kun» 8-timers dag. I 1907 ble det innført 10-timers arbeidsdag ved verket, og i 1920 ble 8-timers dag innført i hele landet, en historisk seier for arbeiderbevegelsen. Selv med reduksjon i arbeidstida, ble det lange dager, særlig for de som bodde langt fra verket. Det var også hardt arbeid, det meste foregikk med handkraft, særlig i gruvene der all steinen ble håndlastet.
Lønna var typisk lav, i 1930-årene kom den opp i 7 – 8 kroner dagen.
På verket hadde de ansatte egen spisesal og dusj, en fasilitet som langt fra var vanlig og ansett som ren luksus. I store deler av arbeidet var de ansatte utsatt for mye støv, særlig ved kulemølla der det ble produsert mye steinmjøl. Sett med våre øyne kan en dusj for å bli kvitt støvplagene knapt kalles luksus. For de ansatte var dusjingen en viktig for de ansattes helse. Det ble ikke blitt påvist støvskader hos noen.
Selv om arbeidet var hardt, må denne type tilrettelegging ha vært verdsatt. Arbeidsflokken var svært stabil, de fleste var ved verket i flere tiår. Ved 40-års jubileet i 1943 var det ti av i alt 29 ansatte som hadde vært der mellom 30 og 40 år. Seks hadde vært ansatt mellom 20 og 30 år.
De som hadde vært ansatt lengst ved Magnesitten var: Karl Saastad, Andreas Solberg, Ludvig Skinstad, Karl Olander, Ole Bakken, Kristian Dahl, Andreas Skinstad, Gustav Skinstad og Anton Gubberud.
Et eget industrisamfunn
De ansatte kom fra bygda, og mange var bosatt på småbruk i nabolaget. Det var få som bodde på eller ved selve verket, kun de som drev med steinbrytingen bodde i ei brakke ved steinbruddet i arbeidsuka. Som nevnt var disponentboligen et av første bygg som ble reist. I «Villaen» bodde sjefen, Emil Albert Daumann, med sin familie. I tillegg til «Villaen» var det to funksjonærboliger og en kontorbygning med to soverom i annen etasje. Her bodde en guvernante som holdt skole for Daumanns datter og fire andre barn ved verket. Skolen var i en av funksjonærboligene, der Anna og Karl Saastad bodde. Ekteparet Saastad hadde fritt hus, lys og ved for å gjøre rent i kontorene og på skolen.
Ved siden av rengjøring hadde Anna sammen med Magda Saastad ansvaret for stellet av verkets dyr. Daumanns ideal om sjølberging gjorde at verket holdt hester, kuer, sauer, gris, høns og gjess. Karl Saastad hadde i tillegg til ulike oppgaver, også jobben med å være privatsjåfør for Daumann. Etter å ha forsøkt seg som sjåfør selv etter to timers opplæring i Drammen, ga Daumann dette opp.
I dette lille samfunnet tronet disponenten med familie på toppen av hierarkiet. Relasjonene mellom sjef og ansatte var typisk paternalistiske, sjefen streng men rettferdig. Daumanns kone, «Frua», var den som fylte en form for omsorgsfunksjon for beboere og ansatte. Hun bisto ansatte ved skade, som regel en dram, og andre småsaker som måtte ordnes.
Det som i tillegg var med på å binde dette samfunnet sammen var små frynsegoder. Ansatte brukte varmen i slagghaugen etter dampkjelen til å oppbevare sats til spritbrenningen. Varmen her var ideell til dette formålet, og ble stilltiende godtatt av sjefen.
Som ledd i sjølberginga kjøpte Daumann et jorde nord for fabrikken til tobakksdyrking. Tobakksbladene ble sendt til Oslo for videre bearbeiding og pakking i esker. Arbeidere som deltok i tobakksdyrkingen, fikk sin del av produksjonen.
Bønder i nabolaget hadde også glede av fasiliteter ved verket. Taubanen som ble bygd for å frakte råmagnesitten fra Langerud til Morud, kom bøndene på vestsida til gode. De brukte den til å frakte ved til Morud stasjon for videresendingen med jernbanen.
Sluttfasen
Under annen verdenskrig fikk Magnesittverket som andre bedrifter i bygda, problemer med driften. Transport ble vanskeliggjort og en del ansatte ble utkommandert til tyskerarbeid. Verket klarte likevel å fremvise et positivt driftsresultat.
I 1950 begynte imidlertid klokkene å ringe for verket. Magnesittforekomstene begynte å ta slutt eller var ikke drivverdige. Rett nok var forekomsten ved Langerud fortsatt drivverdig, men på grunn av beliggenheten, den lå lavere enn vannspeilet i Snarumselva, skapte vanntilsiget gjennom demningen mot elva store problemer. Etter utbyggingen av Kaggefossen og oppdemningen der, steg vannstanden og forverret situasjonen ytterligere. Det ble tatt i bruk pumper, men etter at det gikk hull på demningen og gruva ble oversvømt, var det slutt.
Teknologiske endringer, nye produksjonsmåter i stålindustrien gjorde at markedet for magnesittstein også forsvant. Verket gikk med tap, lagrene ble tømt og i 1956 var det full stopp i driften. Den tunge oppgaven med å avvikle verket måtte Daumanns svigersønn, Otto Malmstein disponent siden 1937, stå for. Daumann selv hadde gått bort i 1952. Fabrikkbygningen og boligene ble solgt i 1959.
Bibliografi:
Arnt Berget (2011) «Magnesittverket på Morud». Gamle Modum 2011.
Eli Moen (1993) Norska Magnesit Aktiebolaget. Moen, E. Modum – ei bygd, tre elver. Vikersund: Modum kommune.