Innhold
Handel som start på vikingtiden
Vikingsamfunnet: likhet og forhandlinger
Vikingskipene – teknologisk overlegne
Jern – grunnlaget for vikingtidas ekspansjon
- Et sentralt område i en ekspansiv periode
- Det modumske vikingsamfunnet
- Hvem kontrollerte og organiserte jernproduksjonen?
Vikingtida er kjent som en periode da nordboerne skapte frykt og beven rundt i Europa på grunn av plyndring, vold og ran. Dette er én grunn til at vi lenge har hatt et distansert forhold til vikinghistorien, men bildet av vikingene som kun ran- og voldsmenn er i ferd med å endres. Det skyldes nyere forskning som har gitt oss ny kunnskap om denne på mange måter fascinerende perioden. Dette har blant annet ført til at vikingene internasjonalt er blitt svært så populære. Det produseres en flom av bøker og TV-serier om vikingene, dramatiske som dokumentariske. I en dokumentarserie på Viasat History om dannelse av sivilisasjon fremheves vikingene på linje med grekerne og romerne som det moderne Europas grunnleggere.
Den store populariteten har igjen ført til at forskerinteressen skjerpes. Nye vitenskapelige metoder gir oss stadig ny innsikt som tidligere ikke har vært mulig å få fram. Forskerne kan nå ta i bruk detektorer, georadarer og rettsmedisinske teknikker som isotopanalyse, karbondatering og DNA-analyse for å avdekke mest mulig om hvordan vikingsamfunnet egentlig var. Ettertiden har datert vikingtiden til mellom 793 – 1066 ut fra skjellsettende begivenheter, eller mer generelt til perioden mellom 750 og 1100.
Handel som start på vikingtiden
Det nye bildet av vikingsamfunnet viser et samfunn som var langt mer mangslungent enn det historien om berserker og andre villmenn forteller om. Det var heller ikke slik at nordboerne ble grepet av galopperende råskap som en forklaring på vikingtoktene. Når det gjelder råskap var de heller ikke verre enn sine samtidige i Europa. Kanskje tvert om. Ifølge krønikerne fikk Karl den store hugget hode av 4500 saksere på en dag etter først å ha døpt dem. Saksernes sjeler fikk dermed muligheten til å finne frelse.
Det bildet som tegnes er et samfunn der handel mellom vest og øst sto i sentrum for vikingenes gjøren og laden – mer enn vikingtoktene. Det som gjør at vikingene skiller seg ut i samtid og ettertid, er den geografiske rekkevidden og intensiteten i handelen. I vår globale tid kan man med rette kalle vikingene de første globale aktørene. Reisevirksomheten spente fra Midtøsten til Nord-Amerika; I vest nådde de New Foundland og i øst Bagdad. I dag omtales perioden som en slags reiselivsboom, og vikingene som globale aktører kan være en av grunnene til den nye interessen.
Som globale aktører var vikingene datidens internasjonale handelsmenn, og representerte et viktig bindeledd mellom Nord-Europa og Østen. Skandinavene beholdt denne leder posisjonen inntil de ble utkonkurrert av de tyske hanseatene på 1100- og 1200-tallet.
Fra nord brakte vikingene med seg pels, skinn, rav og elfenben av hvalrosstenner og slaver. Også andre varer var attraktive som voks, honning, dun, jern og kleberstein. Men kanskje viktigst av alt vikingene tok med seg til fremmede markeder, var jern. Forskningen er nå i ferd med å avdekke at jern var en overskuddsvare i vikingtid og tidlig middelalder. For Modum betyr dette at bygdas historie blir mer interessant enn man tidligere har ant, se under. Til det nordlige Europa førte de med seg krydder, silke og ikke minst sølv, men også andre eksotiske varer som gull, smykker, perler, glass, drikkebeger for ikke å forglemme sverd og brynjer.
Når startet vikingene med handel? Ut fra nye dateringer ved hjelp av fysikere er det påvist at det har vært etablert en livlig handel fra 700. Det gjelder i hvert fall Danmark. I Ribe, sør i landet, som regnes som Nordens eldste by, har utgravingene avdekket keramikk som stammer fra Rhinland, og andre funn viser at det foregikk en livlig handel med området rundt Rhinen, med landene rundt Østersjøen og resten av Norden. Fra 740-årene dukker det opp stadig flere varer, særlig fra Norge. Det gjaldt brynesteiner, reinsdyrgevir og antakelig jern. Rundt 785 dukker det opp varer fra Midtøsten, særlig glassperler, som ble brukt som valuta. Det disse funnene og dateringene viser, er at vikingtiden er forankret i langvarige og gradvis regionale handelsforbindelser.
Et farende folkeferd
Vikingene reiste ikke bare ut for å handle eller for å rane og herje, men dro også ut for å utforske og krige, ofte som leiesoldater. I dag snakkes det om vikingenes betydelige påvirkning på europeisk samfunnsutvikling, politisk som kulturelt og språklig. Det henger sammen med vikingenes aktive deltakelse i de områder de reiste til, særlig der de slo seg ned, koloniserte og til dels hersket over; flere landområder ble kolonisert, byer ble etablert, likeså kongeslekter.
Det er kjent at vikingene koloniserte Island og Grønland, og derfra videre til Vinland, Nord-Amerika rundt år 1000. Forsøket på å etablere en bosetting der ble gitt opp etter stadig angrep fra skrællingene, indianerne. Derimot var det en betydelig del som slo seg ned i England, særlig i det område som er kjent som Danelagen på 800-tallet. Det strekker seg fra syd for Northumbria i nord til London i sør. Den norrøne bosettingen i England har i stor grad påvirket det engelske språket, som er fullt av ord med norrøn opprinnelse. Æren for etableringen av Dublin i Irland i 840 er gitt en viking.
I 911 fikk en gruppe vikinger, under ledelse av Gange Rolv, forhandlet seg til å få Normandie i len av franske kongen. Forhandlinger var en taktikk vikingene kunne benytte seg av for å oppnå sine mål. Vikingene fikk Normandie i len imot å ikke rane og plyndre landet, men heller beskytte det mot angrep fra andre. Vikingslekten som styrte Normandie erobret England i 1066 og etablerte den normanniske kongeslekten, som var opphavet til etterfølgende kongeslekter der.
På 1100-tallet slo en del normannere, som etter hvert var blitt en bredt sammensatt gruppe, seg også ned i Irland. Den skotske kongen Robert the Bruce som regjerte på begynnelsen av 1300-tallet, var også av normannisk avstamming. I middelhavsområdet etablerte normannerne et kongedømme på Sicilia i tillegg til deler av Italia, særlig i sør, samt Malta. Utgangspunktet for det normanniske Italia var brødrene Roger og Robert Guiscards erobringen av Sicilia fra de muslimske sarasenerne i 1071.
Handel også i austerveg
Mens vi vet en del om vikingenes aktiviteter i vesterled, har det vært mindre søkelys på vikingenes aktiviteter i østerled. Ny forskning på utfarten østover viser at vikingene dro vel så mye dit. Det er funnet flere skandinaviske gjenstander i Øst-Europa enn i vest. For eksempel har nye DNA-analyser avslørt at den yngste av kvinnene i Oseberg-skipet tilhører en DNA-gruppe som vanligvis finnes i området rundet Svartehavet.
Avstandene de reiste østover var ikke mindre imponerende enn de i vestover. Etter Østersjøen gikk ferden langs de russiske elvene til Det kaspiske hav, over dette i båt og så videre til Bagdad på kameler. En avstand på 5000 km. Der var de i kontakt med Silkeveien, omtalt som ‘verdens sentralnervesystem’, som var et nettverk av handelsruter og knutepunkter gjennom flere tusen år, der Bagdad var et naturlig knutepunkt. Silke var naturligvis en viktig vare fra Persia og Kina, men framfor alt var sølv særlig ettertraktet av vikingene.
Sølv og andre varer
Sølv ble importert i store kvanta fra Midtøsten, oftest i form av sølvmynter, dirhamer eller dinarer, men også som smykker. Sølvet var viktig som statusvare, men var av stor betydning som betalingsmiddel, valuta. Arabiske mynter ble smeltet om og lagd om til lodd, ofte med en bestemt vekt, eller de ble veid i skålvekter, og brukt som betaling. Den nest største mengden islamske dirhamer funnet i Europa, er i Sverige, mest i Russland. Det er særlig på Gotland det er gjort store funn av sølvmynter, totalt over tusen kilo. Også i England er det funnet islamske sølvmynter – i en vikinggrav. Vikinggraven er fra 873, og mynten preget i Iran i 768.
En forklaring på etablering av handelsrutene i austerveg var at vikingene ønsket å unngå et utrygt og stengt Middelhav. Fra Østersjøen gikk det via elver i det russiske området til Svartehavet og så til Bysants. Handelen var organisert gjennom nettverk der faste støttepunkter langs elveruten var viktig. Vikingenes inntog i det som senere er blitt Russland er datert til 700-tallet. På det tidspunktet var området befolket av slaviske og finsk-ugriske stammer, som forsøkte å drive ‘væringene’ tilbake.
Fra Østersjøen tok vikingene seg over til Ladogasjøen som dannet utgangspunktet for to hovedruter: Volga-ruten til Det kaspiske hav og Dnepr-ruten til Svartehavet. Det var et vidt nettverk av elver, og flere steder måtte man forflytte seg fra en elv til en annen, og dra båten over land. Noen av støttepunktene langs elvene ble opphavet til kjente byer som Novgorod, som ble hovedstad det gamle i Nord-Russland og Kiev, hovedstaden i Ukraina, begge viktige støttepunkter mellom vikingene og Silkeveien.
Under fyrster av norrøn ætt vokste disse byene fram. Vikingene som fôr i østerled ble kalt rus, et ord fra finsk og som finnene brukte om svenskene.
Ordet for øst-vikingene har dermed gitt opphavet til navnet Russland, som i vikingtiden var kjent som Gardariket. Den første russiske kongeslekten sprang ut av en norrøn hersker, Rurik. Rurik, eller Rørik på skandinavisk, er den første vikinghøvdingen som vi kjenner navnet på. Han kom til Ladoga-området sammen med to brødre i 862. Han grunnla Holmgard, som senere ble omdøpt til Novgorod. Noe senere erobret hans slektninger og etterkommere Kiev. Gjennom denne ekspansjonen ble Rurik den første i en slekt som kom til å herske over Russland i over 700 år. Det er betegnende for vikingenes rolle i framveksten av Russland at Halvor Tjønn i sin bok Russland blir til, kaller det første kapitlet I begynnelsen var vikingene.
Væringene
Vikingene som fôr i østerled er mest kjent for deres engasjement som livvakt for keiseren i Bysants, det østromerske rike, kalt væringgarden. Det heter om væringgarden at den besto av sterke, fryktesløse og dristige krigere.
Den som gjorde størst karriere her var Harald Hardråde, oppvokst på Ringerike, sønn av småkongen Sigurd Syr og halvbror til Olav den hellige. I løpet av de syv årene han tjente keiseren, oppnådde han å bli utnevnt til øverstkommanderende for garden. Han deltok i ikke mindre enn 18 større slag rundt om i middelhavslandene og var med på å erobre 80 byer.
Særlig kjent er hans militære innsats på Sicilia der keiserens plan var å gjenerobre øya fra de muslimske herskerne. Ifølge Snorre erobret Harald fire byer der. Snorre forteller at en av disse byene var omgitt av en borg med murer så tykke at ingen kunne klare å bryte gjennom dem. Harald lot da sine menn fange fugler og binde glødende små spon av tyrived på dem. Når fuglene fløy tilbake til sine reder i byen, antente de branner overalt. Med hele byen i brann, overga folket seg til Harald.
Illustrasjon av Harald Hardråde 1200-tallet. Fra «The Life of King Edward the Confessor» av Matthew Paris. Lisens Public domain.
Om vikingenes aktiviteter i austerveg beretter arabiske kilder at vikingene opptrådte som krigere, leiesoldater, handelsreisende og vanlige arbeidere. En arabisk forfatter beskriver vikingene også som karavanevakter, og han var imponert over nordboernes utseende:
‘Jeg har aldri sett en mer perfekt fysikk enn deres – de er som palmetrær, lyse og rødmussede og går verken med tunika eller kaftan’.
Alt med vikingene var ikke like imponerende, en annen arabisk forfatter syntes ‘De er de skitneste av alle Allahs skapninger’.
Historisk sett er vikingene blitt kjent for å være dyktige til å tilpasse seg og delta i ulike maktstrukturer i de områdene de etablerte seg i.
Vikingsamfunnet: likhet og forhandlinger
Et iøynefallende trekk ved vikingsamfunnene i Skandinavia, er at befolkningen rettslig sett ble behandlet likt, med unntak av slavene eller treller som de ble kalt. Et annet særtrekk er at konflikter primært ble søkt løst gjennom forhandlinger. Tinget var den sentrale institusjonen i konstituering av de ulike samfunnene, en institusjon som går tilbake flere hundreår før vikingtiden. Tinget var en folkeforsamling der folket utøvet både lovgivende og dømmende makt. Her ble politiske avgjørelser tatt og tvister mellom ættene løst, hvis ikke tvistemål ble løst mellom ættene. Tinget fungerte som en slags siste rettsinstans. På tinget kunne man føre vitner og andre bevis, og saksøkte kunne føre fram sitt forsvar. Klagemålet kunne godtas eller avvises.
Det var med andre ord et samfunn som var tuftet på lover. Som det heter i Frostatingsloven: ‘med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes’. Mens vikingene kunne være voldelige ute, var det streng straff for å bryte loven hjemme. Brudd på loven eller tvistemål skulle gjøres opp med bøter. Når et medlem begikk lovbrudd, var hele slekta ansvarlig og måtte betale bøtene. Slektninger var også ansvarlig for å hevne andre slektninger.
På tingene hadde alle frie menn plikt til å møte. Også kvinner og uføre menn kunne møte hvis de ville. Alle frie menn og kvinner skulle dømmes likt etter loven. Likhetsprinsippet sto sterkt hos vikingene og som en illustrasjon på dette, henvises det ofte til sitatet ‘Vi er alle like’. Det skal ha vært det svaret frankiske vaktsoldater på en elv i Nord-Frankrike fikk, da de spurte om hvem som var kommandør for flåten.
Ved siden av alltinget, som gjaldt bygdene, ble lagtinget etablert midt på 900-tallet. Et lagting gjaldt for større områder, og fire er kjent fra vikingtida: Frostating, Gulating, Eidsivating og Borgarting. Navnene brukes fortsatt. Men lagtingene gjorde det utfordrende med allmenn deltakelse på grunn av lange avstander. Løsningen ble å velge representanter eller sendemenn. Dette gjorde at kvinners stemmerett ble svekket, selv om en enke kunne påta seg offentlige verv og møte på lagtinget i stedet for sin mann.
Den seneste forskningen avdekker at kvinnene som likeverdige deltakere i samfunnet kunne ha mange roller; de kunne delta aktivt det være seg i krig, til og med som hærfører, eller i handel ved siden av å drive gården. Eksempelvis var det to kvinner som var begravet i Osebergskipet, den vakreste av alle vikinggraver.
Andre trekk som fremheves ved vikingsamfunnet er håndverk og kunst. Funn av gjenstander fra vikingtiden, især fra Oseberg-funnet, viser at datidens mennesker var profesjonelle håndverkere, jernsmeder, gullsmeder, kammakere, skipsbyggere, spesialarbeidere i kleberindustrien, skomakere og ikke minst treskjærere og tekstilkunstnere. Norrøn kunst er sagt å representere en videreføring av germansk dyreornamentikk, men også med innslag av irsk og angelsaksisk kunst.
Vikingskipene – teknologisk overlegne
Det som muliggjorde vikingtidens ekspansjon, var båtbyggerkunsten. Formen på skroget konstruert ved hjelp av såkalt klinkbygging der hvert bord overlapper det neste, ga skipene en usedvanlig fleksibilitet som stabilitet. Det gjorde det mulig å holde god fart i grov sjø. Det grunne skroget gjorde det også mulig å landsette på strender, og seilaser i smale fjorder og på elver. En nyhet ved vikingskipene var kjølen som strakte seg under hele skipets lengde, og som gjorde at de grunne trebåtene kunne utstyres med rigg og seil. Nyvinningen framfor noe var bruken av seil som gjorde de lange vikingferdene mulig. Med seil kunne de seile over store avstander. Samtidig kunne skipene trekkes opp på land, som i Russland, og fraktes fra en vannvei til en annen.
Vi vet svært lite om omfang og organisering av håndverk og industri i vikingtiden, men hva som krevdes for å bygge et vikingskip, forteller at det må ha vært betydelig industriell virksomhet rundt i landet. Når man tar i betraktning skipenes vakre utsmykking, ofte var dragehodet og akterenden forgylte, må det ha krevd dyktige kunstnere og treskjærere.
Like avgjørende som å ha et godt skip var det å ha et godt seil. Rekonstruksjoner viser at det å produsere et ullseil på 100 m2 med da tidens metoder, krevde 1392 dagsverk, tre og et halvt år uten en fridag. Til seilet gikk det med 75 kilo ull fra rundt 150 sauer. Fordelen er at ull er vanntett, og ble også brukt til å lage telt og klær.
Bare det å finne og felle tømmeret var en betydelig oppgave. Det skulle også tas hensyn til at kun de beste materialer kunne brukes.
Klinkkonstruksjonen krevde bruk av jernnagler, og det er beregnet at det til Osebergskipet gikk det med minst 5000 nagler, hvilket tilsvarer 125 kg jern. I tillegg måtte skipene ha med ekstra nagler for å erstatte de som rustet etter en tid i salt sjø.
Dette behovet bringer oss over til det seneste innen forskningen: En overraskende stor jernproduksjon.
Jern – grunnlaget for vikingtidas ekspansjon
Jern var avgjørende for konstruksjon av skipene, men også for kamputrustningen som brynjer, sverd og andre typer våpen. Og for matproduksjonen var redskaper av jern avgjørende for økt produktivitet for å fø en voksende befolkning. Kort sagt, jern var et kritisk materiale i vikingtida, og arkeologene har vist at denne kritiske ressursen ble produsert lokalt. Nyere undersøkelser viser også at Norge til og med hadde en betydelig produksjon av jern mellom 950 og 1300. Det at Norge var en storprodusent av jern er en ny og overraskende innsikt, som gjør at nye spørsmål stilles om hvordan vikingsamfunnet var innrettet; hvordan var dets økonomiske, politiske og sosiale organisering? Evnen til å organisere stor industriell aktivitet og samtidig ha en lederrolle i handelen mellom ulike verdensdeler, indikerer at vi står overfor et samfunn med en sofistikert organisering.
Mens jernvinning sto særlig sterkt i Trøndelag i eldre jernalder, skjedde den sterkeste veksten etter 800 i Sør-Norge. Det som er kjent, er at jernvinning var en betydelig aktivitet i seterbygder som Hovden i Setesdal, Møsstrand i Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres og Østerdalen. Her har det vært påvist tusenvis av anlegg i forbindelse med jernvinning. Det mest oppsiktsvekkende ved de seneste undersøkelser er hvor stor jernproduksjon må ha vært. Beregninger foretatt av arkeologen Kjetil Loftsgarden anslår at om lag 190 000 tonn jern ble produsert mellom 950 og 1300. Undersøkelsene viser at framstillingen av jern til og med langt oversteg lokale behov. Ved å beregne årsforbruket av jern til 5 kg per gård, som til sammen gir en 300 – 350 tonn per år for hele landet, gir det for hele perioden 90 000 – 105 000 tonn. Det kan tilføyes at det er betydelig ‘hull’ når det gjelder registrering av jernvinner rundt om i landet.
Overskuddet av jern må ha hatt stor betydning for samfunnsutviklingen fram til om lag 1300. Hvilken rolle jernet spilte, og hva det hadde å si for de endringer som fant sted, er en utfordring for den videre forskning. Når det gjelder handel og inntekter er det er rimelig å anta at jern utgjorde en viktig ressurs. Hvor eksporten gikk, vet vi lite om, bortsett fra at mye jern funnet i Danmark, kom fra Norge. Det er kjent at Danmark i vikingtid og tidlig middelalder var nesten uten jernvinning. Det samme er også dokumentert for Storbritannia og nordlige Sentral-Europa. I disse områdene var behovet for friskt jern stort til både redskaper, bygninger og krigføring. Jern fra Norge kunne ha høy kvalitet. Noe av det som har vært undersøkt, hadde det vi i dag kaller stål kvalitet.
Handelen på fremmede markeder påvirket i sin tur samfunnet hjemme. Lokal og regional handel tok seg opp, det kom til nye markedsplasser, og de første byene ble dannet. Økt handel førte til bruk av betalingsmidler, framfor alt sølv, og for å sikre mest mulig riktig betaling ble sølvvekten standardisert. Ettersom handelen økte, ble sølv stadig mer etterspurt. Som vist over, kom en stor del av sølvet fra Midtøsten, og var en viktig drivkraft bak ferdene i austerveg. Gravfunn viser at det ble brakt store verdier til landet i før-kristen tid, og et godt bevis for det er Hoensskatten. Det er rimelig å anta at skattefunnene ikke bare stammet fra røvertokter, men også kom fra handel med blant annet jern.
Den store jernproduksjonen med utspring i utmarksressursene, må betegnes som ‘industriell’. Denne omfattende virksomheten har fått flere til å stille spørsmål ved den etablerte forestillingen om et samfunn basert på naturalhusholdning. I stedet for en befolkning med bønder, som kun produserte til eget forbruk, trer det fram et samfunn enkelte karakteriserer som monetarisert. Det vil si et samfunn som fikk store inntekter fra håndverk, industriell virksomhet og handel, og der vare- og tjenestebytte foregikk med penger som mellomledd. Hvilken betydning jernet og en monetarisert økonomi hadde å si for viking- og middelaldersamfunnet, gjenstår å få svar på. Det som er klart, er at det var i denne perioden både konge- og kirkemakt ble etablert.
Modum – ei jernbygd
Et sentralt område i en ekspansiv periode
Selv om vi ikke har skriftlig kilder som kan berette om Modum i vikingtida, vitner sporene etter jernutvinning om en betydelig aktivitet. Fylkets arkeologiske rapport fra 2015 slår interessant nok fast, at ingen andre steder i lavlandet har det vært en så stor forekomst av jernvinneanlegg som på Furumo. En grunn til at jernvinning var populært her, er myrmalmen. Siden det er sjeldent å finne god myrmalm under marin grense, blir Modum sett å stå i en særstilling. Denne særstillingen til tross, det er ennå ikke foretatt noen systematisk undersøkelse av jernbygda Modum.
Av det man vet om jernproduksjon på Modum er at det meste stammer fra tiden etter 700 e.Kr. Det er prøver av slagg som viser dette. På Furumo er slagget datert til henholdsvis 800 +/-120 e.Kr. og 800 +/-50 e.Kr., det vil si at mesteparten av aktiviteten har foregått i vikingtid. Undersøkelsen av slagget viser også at det er den nye ovnstypen som var i bruk, altså sjaktovner med sidetapping. På Modum er det registrert røsteplasser nær der myrmalmen er tatt opp og nær sjaktovner.
Fylkets arkeologiske rapport fra 2015 oppgir 19 registrert jernvinneanlegg i Furumo-området. De fleste befinner seg fra den sørlige delen av Furumo og nordover til Modum Bad. Disse jernvinneanleggene ligger i tilknytning til den halvsirkelformete skrenten i kanten av grusterrassen. Alt i alt er det registrert 74 steder i bygda med tilknytning til jernutvinning. De fleste anleggene er funnet på og i nærhetene av ‘Furumogårdene’ Kaggestad, Brones og Kjølstad.
Det er også funn etter jernproduksjon på Snarum/Holleia. Det vi kjenner til av jernvinner på Modum, er oppdaget ved tilfeldigheter, eller funnet av lokalkjente på jakt etter fornminner. Og det er registrert funn etter jernproduksjon på gårder spredd over hele bygda: Østre Vike, Skredsvik, Gustad, Mælum, Overn, Amundrud, Hole, Kaggestad, Bunes, Kjølstad, Bjølgerud, Ton, Buskerud, Ulen, Morud, Svendby, Gunnhus og Gubberud. Også på Øståsen, i utmarka til Hovland og Sønsteby er det gjort funn som kan knyttes til jernproduksjon. Omfanget og spredning av jernvinner tilsier at det har vært en betydelig produksjon av jern.
Nok et fornminne støtter opp under antakelsen om Modum som ei jernbygd. Den aller største gruppen av fornminner på Modum er kullgroper til framstilling av trekull for smelting av myrmalmen. Så langt er man kjent med minimum 4 – 500 groper, og det er særlig på Furumo de finnes, ofte ved siden av jernvinnene. På Furumo er det registrert kullgroper rundt Modum bad, nærmere bestemt ved travbanen, en 50 – 60 stykker, men det er flere andre sørover i parken. Og kullgroper er det funnet over hele Modum: i Kaggestadmarka 26, Snarums-Holleia og Sysle Bøen, Vestre Spone ved Jarmoen. Hovlandsmarka og Sønsteby. På Bjølgerud er det undersøkt to kullgroper, begge datert til 890 – 1015.
Hvor mye jern som ble produsert på Modum, er det store spørsmålet. Olav Sørensen kaller Modum ei jernbygd og anslår at produksjonen har langt oversteget lokalt behov. Flere faktorer tilsier at Modum må ha vært et attraktivt område for jernproduksjon. Ved siden av myrmalm var det godt med furu, som var det foretrukne treslaget i jernvinning. Videre besto grunnen av morenejord som var gunstig for graving av kullgroper. Drammenselva ga gode transportmuligheter og avstanden til markeder lokalt som utenlands var kort. Elva var den gang 5-6 meter høyere enn i dag, og Hokksund dannet bunnen av Drammensfjorden, noe som gjorde nabobygda til nærmeste havn for en rekke innenlandske dalfører. Kort sagt, Modum hadde en rekke komparative fortrinn når det gjaldt jernproduksjon i forhold til høyere og mer fjerntliggende strøk på Østlandet, forhold som må ha gjort Modum til ei sentral bygd i en ekspansiv periode.
Det modumske vikingsamfunnet
Vår kunnskap om det modumske vikingsamfunnet er begrenset, men de funn som er gjort, gir en pekepinn om hva og hvem som preget ‘jernbygda’. En del gjenstander vitner om livet på gårdene: Kniver, sigd, skjeformet bor, spiker, skjøve, saks, beslag og til og med en isbrodd. Funn ved Heggen speiler også hva som foregikk innastokks som stekepanne, ulike kar og spenner. Den største gruppen av funn omfatter imidlertid ulike typer våpen. Totalt sett er det registrert 58 ulike våpen fra vikingtida: Fure (11), Rød (2), Øvre Vike (6), Disen (1), Heggen (9), Hovland (8), Øren (1), Skredsvig (1) Holo (1), Enger (2), Stranden (1), Aslaksbye (2), Skretteberg (2), Flannum (3), Østenengen (1), Brones (1), Kjølstad (1), Aas (2), Øverbye (1), Hovde (2). Ved Brones ble det funnet ei øks i 1977 i utkanten av en gravhaug. Den er datert til 900-tallet. Ofte er det vanskelig å skille mellom redskaps- og våpenøkser i vikingtid. Redskapsøkser er gjerne grovere i utførelse, den var allemannseie og er vanlig i gravfunn.
Typer våpen som er funnet omfatter sverd, spyd, lanse, skjoldbule, ringbrynje, pil, pilspisser, bissel og rangle. Funnene fra Fure/Rød og Heggen med utstyr til hest tyder på at det har vært rytterkrigere som har vært gravlagt. Nok et funn på Fure gir en pekepinn om det. En smal trekantformet pilespill med skarpe kanter, ei stridspil, spesielt laget for å trenge gjennom ringbrynje. På jordene ved Fure forekommer også navnet Leikvangen. Spørsmålet Olav Sørensen stiller, er om navnet peker tilbake på steder der det ble holdt stevner med kappridning og hestekamper. På enkelte steder som i Vest-Telemark og Setesdal holdt denne skikken seg til 1820-årene. Funnene på disse sentrale områdene vitner om at bygdas elite var krigerhøvdinger.
En stor del av våpnene er funnet i graver, og selve utformingen av våpengravene gir oss ytterligere informasjon om maktforhold og lokalisering av makt. Totalt regner fylkets arkeologiske rapport fra 2015 med 12 gravfelt og 21 gravhauger/røyser på Modum. Funn etter ulike graver er blant annet gjort på Tveiten, Fure, Østre Vike, Heggen, Hovland og Brones. Antakelig har det vært en rekke andre gravrøyser/hauger, som ikke er oppdaget eller som er blitt slettet under bearbeiding av grunnen.
På Tveiten er det et stort gravfelt, som vitner om at folk med makt rådde der. På motsatt side av fjorden er det en gravhaug, Pengehaugen, som ligger på Ullandstuppen. Rett nedenfor, på Fure, er det rester etter gravminner, blant annet en langhaug ytterst på neset. En tolkning av lokalisering av disse gravene er at de ‘voktet’ innløpet til Tyrifjorden fra hver sin side, igjen et uttrykk for hvor makten holdt til.
Litt lengre sør, på Vikerøya øst for Vikersund sentrum, er det et gravfelt der det er identifisert seks røyser. På den andre siden av Bergsjø for Vikerøya, i Bjølgerudvika, er det også identifisert ei gravrøys. Denne er nå delvis ombygd til skjul for andejakt. Muligens er denne fra samme periode som røysene på Vikerøya. Disse røysene ligger et par meter fra vannkanten og er godt synlig fra vannet. Plassering av disse gravene er heller ikke tilfeldig, de har god utsikt mot den viktige ferdselsveien over vannet og er også godt synlig fra Tyrifjorden. Men mest sannsynlig er disse gravene fra eldre jernalder, kanskje noen fra yngre jernalder, altså før ‘den store jernperioden’.
Går vi litt lenger sør, til den lille øya Kråkholmen sør i Bergsjø, finner vi derimot spor fra vikingtida. Her er det i hvert fall to røyser som er datert til vikingtid. Den ene røysa måler 5 m i diameter og har en høyde på 0,3 m. Antakelig har den vært 8 – 10 m i diameter. Om lag 25 m lengre sør er det rester etter en eller flere røyser i form av bruddstein over et 20 x 20 m stort område.
I den ene røysa er det funnet flere gjenstander fra vikingtida, blant annet en celt (ei lita øks), to kniver, syv pilspisser, fragmenter av ljå, en sigd og et bissel.
På skrå opp i åsen, ved Heggen, er det en gravhaug, Skreinhaugen, rett nord for prestegården. Haugen måler 13 m i diameter og er ca. 1 m høy, men har antakelig vært høyere. Skreinhaugen er forholdsvis stor i sammenligning med andre hauger som er funnet i bygda. Dette gir en pekepinn på hvor den lokale makten holdt til. Datering av haugen er usikker, jernalder eller muligens vikingtid, men gjenstander funnet i prestegårdshagen er datert til vikingtid. Gjenstandene omfatter sverd, øks, pilspiss, skjoldebule, to jernspenner, et bissel og rester av seletøybeslag, typiske gjenstander for en vikingtids mannsgrav, en kriger, til og med rytterkriger. Gravene på både Kråkholmen og ved Heggen antyder dermed at maktsenteret i bygda har forflyttet seg noe sørover i vikingtida.
Gravhaugene ses som viktige odelssymboler som signaliserte etterkommernes rett til jorda, og at en mektig slekt rådde i området. Nok et tegn på at Heggen var et lokalt maktsenter er plasseringen av Heggen kirke. Det er ikke uvanlig at man finner gravhauger fra jernalderen og middelalderkirker på samme sted. Det var slektene på store gårdene som hadde ressurser til å reise et stort byggverk, og særlig når det dreide seg om kirker av stein. Ved å plassere kirker på gamle kultplasser førsøkte man å tilpasse kristendommen den til norrøne tradisjonen.
Videre er gravene i Heggen-området typisk plassert langs ferdselsveien mot fjorden, med utsikt over landskapet og samtidig godt synlig. Det nye maktsenteret på Heggen lå gunstig til for å kontrollere den smale passasjen mellom Bergsjø og Tyrifjorden. I yngre jernalder/vikingtid var det to klare maktområder i denne delen av Østlandet, Viken og Opplandene. Viken var til tider under dansk styre, mens det i Opplandene rådde ulike høvdinger og småkonger. Grensen mellom dem gikk mellom Modum og Eiker, som også innebar et språklig skille, henholdsvis vikværsk og opplandsk. Modum lå dermed i et utsatt område, siden det dannet den ene porten til Ringerike sammen med Lier på den andre siden av Finnemarka. For Ringerike var det viktig å forhindre at fiendens skip kom opp i Tyrifjorden eller at fienden fikk tak i båtene som lå der. Det antas at hærskipene var samlet ved Herøya i Steinsfjorden.
Plassering av gravene i Heggen-området vitner dermed om at høvdingen her hadde en viktig strategisk rolle å spille i dette grenseområdet. Utstyret i gravene forteller også at vi har med rytterkrigere å gjøre, gruppen som utgjorde samfunnets krigerelite. Spørsmålet er om høvdingsete på Heggen kontrollerte mer enn hovedveien inn til Tyrifjorden. Fra Heggen er det god utsikt til Furumo, der en betydelig del av jernproduksjonen fant sted. Spørsmålet som da kan stilles, var maktgrunnlaget til høvdingene på Heggen stort nok til å kontrollere denne omfattende virksomheten?
Hvem kontrollerte og organiserte jernproduksjonen?
Noe svar på disse spørsmålene finnes ikke i kildene, og fra forskningshold er det kommet ulike svar. Et syn er at det var selvstendige lokale bønder, som også eide utmarka, som sto bak jernproduksjonen. Det pekes på at selve håndteringen av jernvinna var en lite arbeidsintensiv operasjon, som fint kunne utføres av to – tre personer. I fjerntliggende fjell- og dalsbygder kan dette ha vært situasjonen. Mest sannsynlig foregikk organiseringen av jernproduksjonen på forskjellig måter avhengig av samfunnsstrukturen i de ulike regionene. En utfordring med dette synet er at vi vet ikke mye om selve verdiskapingen i forbindelse med jernvinninga, om videre bearbeiding, omsetning, fordeling av verdiene osv. Det var neppe lokale bønder i dal- og fjellbygder som hadde makt nok til å organisere hele verdikjeden fra trefelling til omsetning av jern på utenlandske markeder.
Spørsmålet er om ikke et annet syn treffer bedre på forholdene på Modum. Blant andre forbinder arkeologen Bernt Rundberget utviklingen av en sentralisert økonomisk, politisk og militær administrasjon med jernproduksjonen, om enn indirekte. Til støtte for dette synet viser arkeologiske undersøkelser at det forekom en viss standardisering av jernbarrer, et forhold som peker i retning av en viss form for profesjonalitet under en mer hierarkisk og sosial organisering. Dette er godtgjort for Valdres, Hallingdal og Østerdalen, men i langt mindre grad for Numedal, Telemark og Setesdal. Når det gjelder middelalderen er det kjent at kongemakten tidlig etablert kontroll over de førstnevnte områdene, motsatt hva som var tilfelle med Numedal, Telemark og Setesdal. Der hadde både konge- og kirkemakt mindre innflytelse.
Rundbergets tese er kalt høvdingdømmemodellen, og den legger vekt på at jernet har hatt en avgjørende rolle under utviklingen av rikskongedømme, først under regionale høvdinger, senere under konger og kongemakt. De arkeologiske sporene vitner om at dette næringsgrunnlaget har hatt en sentral rolle, og Rundberget mener at kongen har ervervet seg store inntekter fra denne type virksomhet, og at utviklingen av middelaldersamfunnet delvis kan forklares ut fra dette. Rundberget knytter imidlertid ikke høvdingdommemodellen til noe konkret høvdingdømme/småkonge eller kongeætt.
Man må anta at den omfattende virksomheten som fant sted i forbindelse med industri og handel, må ha krevd en form for territoriell myndighet utover det en enkelt bonde eller rytterkriger rådde over. Kronologisk sammenfaller høydepunktet for jernproduksjonen 800 – 1300 med den gradvise etableringen av kongedømme. Dette perspektivet, som fremheves av arkeologer, står i motsetning til historisk forskning, som tradisjonelt har satt søkelys på skatt, landskyld, sakøre, veitsler og toll som ressursgrunnlag for det tidlige kongedømmes.
Med tanke på at en betydelig del av jernvinninga i lavlandet fant sted på Modum med sine komparative fortrinn, er det nærliggende å tenke at denne ‘indrefileten’ var kontrollert av et betydelig maktsenter. Trekker vi inn at nyere arkeologisk forskning viser til at jernvinning ofte er blitt påvist i nærheten av rike jordbruksbygder, er det et område som peker seg ut, Ringerike. Ringerike var gjennom lange perioder et betydelig maktsenter. Det at høvdingene/småkongene på Ringerike på en eller annen måte kontrollerte jernproduksjon på Modum, er sannsynlig. Forskning viser at et høvdingdømme kunne hente sine ressurser fra omlandet, som så ble fordelt innenfor høvdingdømmes territorium. Videre mener man at det i slike maktsentra har eksistert et hierarki av flere maktområder, der sentra av lavere rang var underordnet det mektigste. Som kartet under viser, var Modum en del av området som omtales som Ringerike i vikingtid/middelalder.
https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0821-viken.html
Gravhaugen kalt Kongehaugen sør for Kløftefoss kan kanskje forklares ut fra et slikt maktsenter perspektiv. Det eiendommelige ved Kongehaugen er at den ikke kan knyttes til noe større samlet jordbruksområde eller gårdsbebyggelse. Den er derimot plassert langs en gammel ferdselsvei ut mot området med jernvinner i Holleia.
Det man vet om andre storhauger, gravhauger, med diameter på 20 m eller mer, er at de knyttes til menn med militære ledelsesfunksjoner, eller som med Kongehaugen, et sted for kontroll av utmarksressurser. I svensk sammenheng er et lignende fenomen sett som nærvær av kongelige embetsmenn lokalt. Gårder hvor menn med denne funksjonen holdt til, har ofte navn etter mannsnavn med etterstavelsen -by. På Modum fins navnet Svensby på Snarum, på vestsiden av Snarumselva, og Svenby på grensa mellom Modum og Ringerike, ved Tyrifjorden, begge utenfor noen sentralbebyggelse, men i nærheten av utmark.
Ringerike – et maktsenter
Lenge før vikingtida var Ringerike et rikt og mektig område. Det er gjort store og rike gravfunn ved Røyse, Sætrang og Veien. Noe av gravgodset som er funnet her hører til blant de rikeste funn fra romertiden: tre fingerringer og to spiralringer av gull, to fingerringer av sølv og en mengde perler, om lag 900, et tveegget sverd av romersk opprinnelse, to spyd og to skjoldbuler. Veien framstår som det eldste området, og som ut fra funn har fungert som et sted med høvdingmakt der lederen hadde domsmakt med tingsted og handelsplasser i nærheten. Det største gravfunnet er imidlertid Halvdanshaugen på Stein i nærheten av Røyse og Tyrifjorden. Haugen, som har en diameter på 55 m og en høyde på 5,5 m, knyttes til Halvdan Svarte og er en av Norges største gravhauger.
Halvdan Svarte styrte over store deler av Østlandet. I hans saga fortelles det at Halvdan hadde halve Hedmark, og erobret Hadeland, Toten og Land og ble derfor en mektig konge. Halvdan var Harald Hårfagres far, kongen som er gitt æren for å ha samlet landet til et rike. I flere omganger spiller Ringerike og slektene der en rolle i utviklingen av rikskongedømme. For eksempel i sagen om Olav Tryggvason (konge 995-999) berettes at høvdingene i Oppland og Viken sverget troskap til Olav og at Olav kristnet Ringerike. Dette skal ha skjedd mens Sigurd Syr styrte området, han skal ha levd mellom 960/970 og 1018, altså i den første fasen av den ekspansive perioden. Sigurd hadde flere gårder på Ringerike som Bønsnes og Stein, men man regner også med at Sætrang og Gjermundbu også var i hans eie.
På gården Gjermundbu er gjort et av de rikeste gravfunnene fra vikingtida vurdert ut fra kvaliteten på gravutstyret. Det rike gravfunnet til tross, Gjermundbufunnet er mest kjent, og blitt berømt for vikinghjelmen som sammen med et praktsverd, sporer og stigbøyler var blant utstyret som ble funnet i graven. Dette er den eneste vikinghjelmen som noen gang er funnet. Gjermundbugraven er datert til siste halvdel av 900-tallet.
I sagaene er Sigurd Syr mest kjent som stefar til Olav den hellige og far til Harald Hardråde, som begge vokste opp på Ringerike. Snorre omtaler han som konge, og historikeren Torgrim Titlestad karakteriserer Sigurd Syr som Norges rikeste mann. Hva vet vi ellers om ham? Ifølge Snorre var han en dugelig bonde, men en dårlig kriger. Ingen vet hvor denne informasjonen stammer fra, men den beskrivelsen har gitt opphav til tolkningen av tilnavnet Syr. Det er vanlig å tolke det som sugge, ei purke som roter i jorda. Om det er sugge Syr henspeiler på, vet vi faktisk ikke. Det har sitt opphav i historikeren P. A. Munchs gjetning. Andre har spekulert i om det kan ha med slektskap å gjøre. Muligens henspeiler det på noe annet.
Sugge passer i hvert fall dårlig med hva som ellers berettes om Sigurd Syr. Det er et nedsettende begrep, og det er vanskelig å forestille seg at ‘Norges rikeste mann’ hadde et slikt tilnavn. Han framtrer heller ikke som noen usympatisk person. Tvert om, Snorre gir i Olav den helliges saga en flatterende beskrivelse av ham:
‘Saa er sagt om kong Sigurds sindelag, at han var en meget driftig mand og ivrig for sit gods og sin gaard og selv forestod gaardsdriften; ikke elskede han pragt og var temmelig faamælt; han var den forstandigste af alle de mænd, som da var i Norge, og meget rig paa løsøre; fredsommelig var han og ikke paagaaende.’ (Snorre Sturlasøn, Kongesagaer. Oversatt av Gustav Storm, 1900).
Sigurd var åpenbart noe mer enn en velstående bonde, han var standsmessig gift med Åsta, som hadde vært gift med en småkonge og var datter av en stormann. Snorre nevner også at han var ‘ivrig’ for sitt gods og at han var meget rik på løsøre. Hva dette godset og løsøre besto i utover gårdsdriften, er ikke kjent. Det at han var fåmælt forhindret han ikke å kle seg i forhold til sin rang. I omtalene av ham heter det at han red rundt med forgylt hestebissel og sporer fra Cordoba. I sagaen gis det en detaljert beskrivelse av hvordan han kledte seg for å ta imot stesønnen Olav Haraldsson. Etter at han hadde fare i viking, returnerte Olav til Norge i 1015 for å kreve sin ‘fedrearv’, landet. Ifølge Snorre satte Sigurd Syr på seg korduanhoser, det var bukser og sokker i ett av skinn fra Cordoba, bandt på dem gylne sporer, deretter kåpe og kjortel, silkeklær, og ytterst en skarlagenskåpe. Til slutt spente han på seg et kostbart sverd, satte en gyllen hjelm på hodet og ‘steg saa paa sin hest’. Arbeidsfolkene ble sendt ut i bygda, og Sigurd Syr tok selv med seg 30 mann, vel utrustet, og red til gards for å møte Olav. Etter å ha hilst gikk han til sitt høysete og ‘gjestebudet blev givet i stor overflod’.
Olav ble hos stefaren over vinteren der det ble rådslått og planlagt for Olavs erobring av landet. Sigurd ga stesønnen både råd og hjelp med å bygge opp en hær, og bisto ham under slaget ved Nesjar året etter, i 1016.
Modum og Ringerike
På Modum er det et sagn som knytter Sigurd Syr til bygda. I Holleia, som delvis hører til Ringerike, er det ei seter Kaggevollbråtan. På noen gamle kart og papirer er den kalt Kongevollbraathen. Ifølge sagnet stammer navnet Kongevoll fra Sigurd Syr som losjerte der da han var på bjørnejakt i Holleia (opplyst av Arnt Berget).
Hans stesønn, Olav den hellige, knyttes ifølge sagnet også til Modum. Sagnet vil ha det til at det var Olav som oppdaget den jernholdige kilden på Modum Bad. Det skal ha skjedd da Olav rei over Moane. Da han stoppet, sparket hesten i bakken slik at det jernholdige vannet piplet fram. Ettersom en rekke sagn knyttes til helgenkongen landet over, er dette lite troverdig.
I motsetning til usikkerhet forbundet med gamle sagn, er det en gjenstand fra Sigurd Syrs og Olav den helliges tid som kobler Modum til Ringerike: Heggenfløyen, en skipsfløy. Det er ytterst få fysiske gjenstander bevart fra Olav den helliges tid, en av de få er Heggenfløyen som er datert til 1000 – 1050.
Ornamentikken er i såkalt ringeriksstil og regnes å være et av de beste arbeidene i denne stilen. Dekoren viser to løver i sprang på den ene siden, og en ørn i kamp med en slange på den andre. Utenom Skandinavia fins ringeriksstilen kun et annet sted i verden, i London. I 1852 ble det funnet en gravstein i kirkegården til St. Pauls katedralen i London med ornamentikk i ringeriksstilen.
Da skipsfløyen ble lagd, 1000 – 1050, var England og London til dels styrt av vikinger. Blant de som var aktive der, var Olav Haraldsson. Han oppholdt seg i flere år i England, og er kjent for å ha vært med på å innta London for danskekongen Svein Tjugeskjegg i 1011. I 1013 ble Olav kristnet og gikk da i allianse med den engelske kongen Æthelred, danskekongen Sveins fiende.
Hvordan havnet skipsfløyen i Heggen? I fredstid var det ikke uvanlig at utstyret til leidangen, det gamle norske sjøforsvaret, ble lagret ved kirkene. Institusjonen leidangen opphørte etter Svartedauden rundt 1370. Etter at leidangen ble opphevet ble utstyret som var oppbevart ved kirkene etter hvert kastet, bare de forgylte fløyene kunne brukes, nå som vindfløyer. På Heggen kirke ble den først festet over tårnet, siden 1702 over nordre gavl. Fra da av og antakelig helt fram til utvidelsen av kirken i første halvdel på 1800-tallet, da den forsvant, har skipsfløyen befunnet seg over taket på Heggen.
Den dukket opp igjen i 1880 hos en privatperson. I 1923 ble den overført til Universitetets Oldsakssamling. I dag er den utstilt ved Historisk museum i Oslo. En kopi er hengt opp i kirken.
BIBLIOGRAFI
Vikingtid
Andersen, Ballangrud, E. (2012) Makt og maktsentre i vikingtid og middelalder
Maktsentre på Østlandet fra ca. 800 til 1200 e. Kr. i Snorre og arkeologiske kilder. Masteroppgave i historie, UiO. https://heimskringla.no/wiki/Makt_og_maktsentre_i_vikingtid_og_middelalder
Bagge, S. (2010) From Viking Stronghold to Christian Kingdom. State Formation in Norway. c. 900–1350, Museum Tusculanum Press.
Buskerud fylkeskommune (2015), Fagrapport for arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer, Modum kommune.
Espelund, A. (2015) Jernvinna i romersk jernalder i Trøndelag : med røtter i Alpeområdet? Trondheim historiske forening https://www.nb.no/items/aee9984418a85630a930e7123fd18b7d?page=11&searchText=jernalder%20i%20tr%C3%B8ndelag
Grønnesby, G. (2019) ‘… en pludselig og stærk omveltning’?Eldre jernalder og overgangen til yngre jernalder i Trøndelag. Praksis og overregionale nettverk. Ph.d. 2019, NTNU.
Hraundal, T. J. (2013) The Rus in Arabic Sources: Cultural Contacts and Identity. Doktorgrad ved Universitetet i Bergen,
Jarman, C. (2021) Elvekonger. En ny historie om vikingene. Fra Skandinavia til Silkeveien. Oslo: Forlaget Press.
Loftsgarden, K. (2019) ‘The prime movers of iron production in the Norwegian Viking and Middle Ages’. Fornvännen 2019/2
Loftsgarden, K. (2020) Mass Production and Mountain Marketplaces in Norway in the Viking and Middle Ages. Published online: 02 Jul 2020
Snorre Sturlasøn Kongesager. Oversatt av Gustav Storm (1900). Kristiania: J.M. Stenersen & Co
Rundberget, B. (2012) Jernets dunkle dimensjon. Jernvinna i sørlige Hedmark. Sentral økonomisk faktor og premiss for samfunnsutviklingen c. AD 700 – 1300. Avhandling Ph.d UiO. https://www.nb.no/items/ce9881215fa199994656f8502eb47bac?page=0&searchText=jernvinna%20i%20tr%C3%B8ndelag
Rundberget, B. (2016) Tales of the Iron Bloomery: Ironmaking in Southeastern Norway – Foundation of Statehood C. AD 700-1300. Leiden: Brill Academic Publishers
Skeie, T. (2018) Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid. Oslo: Gyldendal.
Snorre Sturlasøn. Kongesagaer. Oversatt av Gustav Storm 1900. Oslo: Stenersen & Co.
Stylegar, F-A. H. (2004) Makt og bebyggelse på Ringerike i vikingtid og tidlig middelalder. Blogg 2.9.2004. http://arkeologi.blogspot.com/2004/09/makt-og-bebyggelse-p-ringerike-i.html
Sørensen, O. og C. Bye (2018) Modums eldste historie. Fra fjordlandskap til innlandsbygd. Modum kommune.
Titlestad, T. (2015) ‘Eirik Blodøks’, T. Titlestad (red) Sagakongene, Oslo: Spartacus.
Tjønn, H. (2015) Harald Hardråde, i T. Titlestad (red) Sagakongene. Oslo: Spartacus.
Tjønn, H. (2015) Russland blir til. Oslo: Dreyers forlag.
Ystgaard, I. (2014)Organisert voldsbruk og materiell kultur i Midt-Norge ca. 100 – 900 e.Kr. Avhandling for ph.d., NTNU. https://www.nb.no/search?q=krigens%20praksis&mediatype=b%C3%B8ker&sort=datedesc&title=%22Krigens%20praksis%20:%20organisert%20voldsbruk%20og%20materiell%20kultur%20i%20Midt-Norge%20ca.%20100-900%20e.Kr%22