Eldre steinalder 10 000 – 4000 f Kr.
Yngre steinalder 4000 – 1800 f Kr.
Jernalder f Kr.500 – 800 e Kr.
Eldre steinalder
Begynnelsen – nedsmelting av isen
Spor etter mennesker i Norge og Modum finner vi først etter den siste istiden, som varte i over 100 000 år. I denne perioden var det meste av landet dekket av et tre tusen meter tykt islag, men om lag 9700 f. Kr endret klimaet seg og isen begynte å smelte. Vel tre tusen år senere, ca. 6500 f. Kr. var all isen smeltet, altså for om lag 8500 år siden. Klimaet var betydelig varmere enn dagens, Hardangervidda, for eksempel, var skogkledt. Skoggrensen lå ca. 300 meter høyere enn i dag, fordi isen hadde trykket landet ned og da den forsvant, steg det igjen. På mange steder ligger de eldste strandlinjene langt inne i landet. Landhevingen pågår fortsatt.
Modum regnes å ha vært isfritt ca. 7700-7550 f.Kr., altså vel to tusen år etter nedsmeltingen startet. Etter nedsmeltingens sto havet ca. 190 m høyere enn i dag, og nådde omtrent opp til der hoppet er i Vikersundbakken. I dag ligger hoppet omtrent 200 m over havet. På vestsiden av elva gikk den marinegrensen omtrent der hvor grustakene på Vestre Spone ligger. Dalstrekket ned mot Drammen var en lang fjordarm, Finnemarka var ei øy, Katfoss ei halvøy, og områdene rundt Tyrifjorden, Bergsjø og Drammenselva lå under vann. Modum var da en fjordbygd med forbindelse til havet, noe bygda var helt fram til middelalderen da elvestrekningen inn til Døvika var godt farbar. En tilsvarende fjordarm strakte seg innover Lier-dalen til Sylling, som var det eneste landfaste området til skogplatået Finnemarka.
Etter som landet hevet seg, ble Modums topografi og geografi dannet slik vi kjenner bygda i dag. Vannet og terrenget skapte sju kraftige fosser: Geithusfoss, Katfoss, Gravfoss, Embretsfoss, Døvikfoss, Ramfoss og Kaggefoss. Det er disse fossene og elvene som særmerker bygda og som har vært med på å forme dens historie.
Modum i eldre steinalder
Når kom menneskene til Modum?
På Modum er det spor etter menneskelig aktivitet gjennom 8000 – 9000 år, men sannsynligvis har menneskene kommet til Modum før de eldste dateringene vi har per i dag. Muligheten for nye funn er alltid til stede. Det er tre ulike spor/metoder som gir opplysninger om den første aktiviteten: redskapsfunn, helleristninger og pollenanalyser
Redskapsfunn
De eldste daterte redskapene er funnet på gården Kjølstads grunn, altså midt i bygda ikke langt fra Storelva. Funnene består av flintskrapere og flintflekker som er datert til 6500 f. Kr., altså vel 1000 år etter at bygda var isfri og 2-3000 år etter de første bosettingene i Norge.
a) flintskrapere med konveks retusj. b) flintflekke med retusjerte sidekanter. c) kantstikkel på flintflekke med retusjerte sidekanter. d) ei hel og ei fragmentarisk flintflekke.
Foto: Modums eldste historie
Sporene etter bosetting på Kjølstad er fra eldre steinalder da menneskene levde av jakt, fiske og sanking, kalt en veidekultur, og som varte i flere tusen år. Som kartet over funn fra Tyrifjorden til Vassbunn viser, er det særlig tett med funn i området rundt og sør for Kjølstad altså på Furumo.
Andre funn fra Kjølstad, en pilspiss, er typisk for denne kulturen. I alt er det gjort om lag 215 funn fra steinalderen på Modum, de fleste fra yngre steinalder. I eldre steinalder tilhørte jaktfolket som holdt til her Nøstvedtkulturen. Spor etter Nøstvedtfolkene finnes både langs ‘Lier-fjorden’ og på Modum. Mest karakteristisk er de langstrakte steinøksene. En spissnakket steinøks av denne typen er funnet på området til Katfos-fabrikker, og som kan dateres til samme tidsperiode som helleristningene, fra slutten av eldre steinalder. Videre er funnet tre steinøkser på Skredsvik Østre.
Steinalderen har fått navn etter det mest brukte råstoffet, stein, og særlig flint. Det spesielle med flint er at man kan, ved å slå på den, får biter med hvasse kanter som ble anvendt til kniver, pilspisser og lignende. Typisk for steinalderen er skjærende og skarpe steingjenstander. Flint har en glassaktig glans og finnes i Norge langs kysten av Sørlandet og Vestlandet, men på slutten av steinalderen ble mye flint hentet fra Jylland i Danmark og spredd utover hele landet.
Pollenanalyser
En annen kilde til menneskelig aktivitet er pollenanalyser. I forbindelse med utarbeidelsen av boken Modums eldste historie fikk Olav Sørensen i stand pollenanalyser i 1997 på to steder i kommunen; en på Sponemyra i Finnemarka og en på Vikermyra, rett sør for Vikersund bru. Av de to stedene er det analysene fra Sponemyra som indikerer tidligst menneskelig aktivitet i og med at Vikermyra lenge lå under vann. Det som taler for mennesker på Sponemyra er kullstøv fra perioden 5950-5200 f.Kr, altså etter de eldste redskapsfunnene. I Vikermyra er det påvist menneskelig aktivitet, kullstøv, fra et senere tidspunkt, fra perioden mellom 5250-3950 f. Kr.
Helleristninger
Helleristningene ved Katfoss er et av fire veideristningsfelt i Buskerud og et av 10 på Østlandet. Det gjør Katfoss-ristningene til ett av landets største hellerisningsfelt, og har likheter med andre veideristninger på Østlandet som ved Ekeberg i Oslo, Skogerveien og Åskollen ved Drammen. Felles for samtlige er at de er kystlokaliteter; de har ligget ved kysten da de ble laget. Helleristningene har vært hugget inn i berget med en rund eller litt spiss rullestein.
På en tange nær oset av Bergsjø ble det i tillegg til flintavslag funnet økseavslag i diabas, en vulkansk bergart, som kan stamme fra produksjon av Nøstvetøkser i tilknytning til en boplass. En mulig datering settes til overgangen mellom eldre – yngre steinalder. Det er også mulig at de avslagene kan knyttes til helleristningene.
Hva lokket mennesker til Modum?
Menneskene selv har gitt svaret: Det de ristet inn i steinen. Ristningene er hovedsakelig av elg, et typisk motiv på helleristninger som andre hjortedyr som hjort og rein. Hjortedyrene var populære fordi de ga ikke bare mat, men også klær og våpen. Disse ristningene kalles veideristninger etter ordet for å jakte, veide, altså typisk for hva menneskene drev med i eldre steinalder.
Ristningene ved Katfoss viser noen hele elg, men også noen fragmentariske og noen aldri helt fullført. På øyene og holmene er det oppdaget 18 figurer hvorav et par er nær komplette dyr med hode, kropp og føtter. De andre består av hode med kropp eller bare hodepartiet.
Mest kjent er to elgfigurer som er hugget inn over hverandre og som er tolket som en parringsscene, men ‘hakeskjegget’ på begge kan tyde på at de er elgokser.
Noen dyr har en ‘klump’ foran i brystet, andre en sekk i bakre del av kroppen. Dette har vært tolket som hjerte og magesekk/tarmer. En av figurene, ved Kløftefoss, er mye større enn de andre. Det er en elgokse med et stor gevir, er 1,2 m langt, og regnes som den fineste figuren.
Alle figurene er hugget på fast berg, men noen er også på en holme nedenfor Banebrua og på små øyer i elva, i området fra Banebrua og ned til Gravfoss. Figurene er fordelt på fire, muligens fem felt. Figurene ute på øyene er vanskelig tilgjengelig og noen av figurene på Katsundholmen ligger i dag under vann.
Det samme gjør noen av figurene ved feltene ved Kløftefoss og Banebrua som stadig er utsatt for høy vannstand.
Grunnen til denne lokaliseringen er fordi elva i dette området har vært et viktig passeringsted i trekkveien for elgen. Det er i dette området det var lettest å komme over elva, å svømme over og komme i land. Sannsynlig fanget jegerne dyra her når de kom over. Av flere grunner var dette antakelig et velvalgt sted. Arkeologiske funn i Norge indikerer at plasser knyttet til fangst ofte lå der elvene hadde utløp til havet; ofte bød slike steder på rike fiskeressurser.
Helleristningenes beliggenhet i nærheten av Furumo, der det fins en rekke fangstgroper som er blitt knyttet til fangst av elg, vitner også om betydningen av elgetrekk i området. Men fangstanlegg fra siste del av eldre steinalder er svært sjeldent og ikke påvist på Modum, selv om det ikke kan utelukkes at slik fangst også kan ha foregått her.
Fangstgropene på Furumo er fra senere perioder og er datert fra bronsealder, jernalder og fram til og med middelalderen. Betydningen av dette fangstområdet reflekteres i navn i nærområdet: Gravfoss, gården Dyregrav og bruket Gravbråten. Fortsatt er det et naturlig elgtrekk i dette området.
Folk i eldre steinalder levde i mobile jeger- og sankegrupper, som flyttet seg ut fra ressurstilgangen. Det vanlige var elgefangst inne i landet og fiske og sjøfangst lengre ut ved kysten. Ressurstilgangen ved Geithus med både elgfangst, fiske og andre ernæringskilder i vann og på land må ha gjort det til et attraktivt og sentralt sted for jakt-, fiske- og veidefolket. Helleristningene i nærheten av elveoset indikerer dette.
Hvorfor helleristninger?
Hvorfor avbildet jaktfolket dyrene? Tradisjonelt har slike ristninger blitt tolket som et uttrykk for jaktmagi: for å øke jaktlykken. Elg og andre hjortedyr var statussymbol, en kilde til makt og filosofi. Hjortedyret var religion og kosmologi. På mange måter var de essensen av samfunnet og mennesket. Hver jakt var en fornyelse av kontrakten, eller pakten, mellom mennesket og dyr.
Det er i dag stor enighet om at helleristningene kan knyttes til religion, men hensikten er man uenige om. Noen mener at de ble hugget for å tiltrekke de levende dyra, en slags lokkemagi. Andre mener det var for at det skulle sikre at dyrene trivdes og formerte seg og at man dermed alltid var sikret god jakt. Andre tolkninger går ut på at dyra var jegergruppens totemdyr, det dyret de følte seg nærmest i slekt med.
Yngre steinalder – gradvis overgang til jordbruk
Yngre steinalder, tidfestet til 4000 – 1800 f.Kr. skilles fra eldre steinalder ved at menneskene i denne perioden begynte å holde husdyr og så korn. Overgangen fra jakt og fangst til jordbruk regnes som den største endringen i menneskenes historie ved siden av den industrielle revolusjon. I de områder på jorda der kornet ble hovednæringen førte det til store endringer både for mennesker og samfunn.
Samfunnsmessig førte overgangen til et jordbrukssamfunn til befolkningsvekst, nye arbeids- og levemåter. Korndyrking og husdyrhold førte til yrkesspesialisering og nye arbeidsmåter. Dette ga seg utslag i klassedeling og i arbeidsdelingen mellom kjønnene. Motsatt jakt- og veidemenneskene som fulgte etter ernæringsresursene, ble jordbrukerne bofaste. Det gjorde at menneskene levde sammen i større grupper enn jaktfolket og at de bodde tettere. I sin tur skapte dette bedre grobunn for infeksjonssykdommer, noe ‘samboerskap’ med dyr også økte risikoen for. I tillegg ble immunforsvaret redusert gjennom ensidig kosthold der korn var grunnføden, antakelig besto det av mye grøt.
Til sammen gjorde disse endringene at gjennomsnittlig levealder sank med ti år. Videre indikerer skjelettfunn at menneskenes gjennomsnittlige høyde falt med 10 cm. Ifølge evolusjonær medisin er genomet til menneske ubetydelig forandret siden steinalderen, hvilket betyr at våre gener er tilpasset det typiske kostholdet i eldre steinalder. Dietten i eldre steinalder besto derimot av mye kjøtt og fisk som inneholder proteiner og mineraler kroppen trenger. I det hele tatt antas det at menneskene i eldre steinalder levde sunnere, bedre og lenger enn senere tiders jordbruksbefolkninger med korn, særlig hvete, som grunnføde.
Dyrking av korn startet i Midtøsten, men det tok sin tid før det spredte seg til Norge. Folk her var sent ute med å dyrke jorda og holde dyr. En forklaring på dette er at det etablerte fangstsamfunnet var vel tilpasset og levde godt av tilgangen på mat, gitt rike vilt- og fiskeressurser er dette rimelig. Langs kysten i Norge var det et godt, variert og forutsigbart næringsliv. De første menneskene hadde også tilpasset seg fangstlivets vekslende og fleksible livsform, og for fangstfolket ga det bedre mening å utnytte de rike naturressursene enn å starte med dyrking og dyrehold. Det var gode grunner for at fangstøkonomien fortsatte gjennom yngre steinalder.
En annen grunn kan være at plante- og dyrearter fra Midtøsten trengte tid til å tilpasse seg Nord-Europas kulde og nedbør.
De første spor etter jordbruk i Norge er fra rundt 3950 f.Kr. fra pollen som er funnet i myrer og tjern i området rundt Oslofjorden. Typisk, den beste jorden for landbruk i Norge ligger under den marine grensen, gjerne på sand og leire som ble dannet da området var oversvømt. Hvilken rolle jordbruket spilte i den første tiden er vanskelig å fastslå, men funn tyder på at folk i hovedsak hverken livnærte seg av korn eller husdyr. På Østlandet er det få spor etter jordbruk som er eldre enn 2850 f.Kr. Det er også vanlig med spor etter husdyrhold tidligere enn korndyrking.
Det som betegnes som gårdssamfunn, i motsetning til fangstsamfunn, regnes først fra 2400 f.Kr. Fra denne perioden, mer spesifikt 2350 f.Kr. regnes gjennombruddet for landbruket i Norge. Fra denne perioden er det spor etter gårdshus, åkrer, tamdyr og korndyrking her og i andre deler av Sør- og Midt-Norge selv om disse sporene kan si lite om de første bøndene.
Folk i Norge var sent ute med å dyrke korn og holde dyr, men når jordbruket først fikk fotfeste, spredte det seg raskt. Dette skiftet medførte store endringer i folks levemåte på alle måter, på bosetningsmønstre, redskapsformer, sjøfart og gravskikker. Det representerte kort sagt en omveltning av både kultur og samfunnsform. Samtidig gjorde det menneskene mer sårbare. Slo avlingene feil, ble ødelagt av skadedyr eller ranet av andre grupper var folk uten mat inntil neste avling.
I Norge, som i andre deler av verden, skjedde det en befolkningsvekst i yngre steinalder, noe som med ses i sammenheng med mulighetene for et mer allsidig næringsgrunnlag her. I forhold til mange steder med ensidig økonomi, ga fangst og fiske i kombinasjon med fehold og åkerbruk et større ressursgrunnlag.
Jordbrukets inntog på Modum
Eiker, Modum og Ringerike utgjør grensen i nordvest for Oslofjordområdet der spor etter de første jordbrukerne er funnet. I Modum, som i Norge for øvrig, er det ingen påviste boplasser fra den første jordbruksfasen, noe man likevel må regne med har eksistert og mest sannsynlig der de flest funn er gjort fra denne perioden.
På Modum fortsatte fangstøkonomien typisk nok gjennom yngre steinalder. Noen av helleristningene ved Katfoss som er fra denne perioden forteller om det. Hvorfor endre noe som ga godt med ernæring? Bygda hadde god og rik tilgang på mat gjennom fangst, fiske og sanking. Selv ikke i dag regnes Norge som noe utpreget jordbruksland med sitt forholdvis kalde klima og en begrenset andel med godt jordsmonn.
Gradvis kom likevel næringsgrunnlag og kultur til å endre seg. De spor som kan fortelle oss om det er igjen pollen og redskapsfunn.
Pollenprøvene fra Vikemyra og Sponevollen har verken spor av beiteplanter eller korn fra den første jordbruksfasen i Norge. En grunn til at det mangler pollenspor fra den tidligste jordbruksperioden kan være at begge typer pollen har svært liten spredningsradius, kun noen få hundre meter. Pollenprøver fra naboområdet, Ringerike, dateres til 3550 f.Kr. (+/- 120 år). Det kan indikere at det har vært holdt husdyr og dyrket korn på Modum for vel 5000 år siden. Pollenprøvene fra Modum som viser en jevn forekomst av kullstøv underbygger en slik antakelse. De første sikre sporene fra pollenprøvene, pollen fra smalkjempe, dateres til 1400 f.Kr.
Vi har da beveget oss inn i den perioden som er klassifisert som bronsealderen. Både smalkjempe og grobladkjempe er indikatorer for beite, altså husdyrhold. I den første jordbruksfasen var det ikke uvanlig at menneskene drev med husdyrhold og grassanking samt enkelte forsøk med korndyrking ved siden av jakt og fiske. Den første korndyrking foregikk ved svedjebruk, man brente skogen og sådde i asken. De første dyrene som ble temt, nest etter hunden, var geit og sau.
Av redskapsfunn er det en rekke som er datert til yngre steinalder. Dette dreier seg først og fremst om funn av ulike typer økser men også enkelte andre gjenstander som dolk og pilspiss. Øksa var det viktigste redskapet den gang og i mange tusen år framover. Den mest vanlige typen er kalt skafthulløkser og er beskrevet som enkle. Skafthulløksen var anvendelig til mange formål og allment utbredt. Den var rask å lage. Emne til skaftet kom fra skogen og hullet til skaftet i steinen boret med ei hul beinpipe med slipesand. Flere av skafthulløksene er funnet i vann, blant annet i Vikefosssen, tolket som offer til vann.
En annen type øks er kalt spissnakkete etter formen. Et særtrekk ved disse øksene er at de er skeivslipte i eggen. Ved hugging mot en trelegg vil en slik egg «bite seg på «i stedet for å skrense av. Slik ble øksa mer effektiv ved ringbarking og felling av trær. En tror derfor dette er ei lita tømmerøks. Det er funnet få eksemplarer av denne type øks i Norge. På Modum er det funnet ei av denne typen på Austad og ei ved Skredsvig, Dyregrav. De spissnakkete øksene regnes for å være sikre spor etter folk som holdt husdyr og antakelig også dyrket korn.
En tredje type øks fra yngre steinalder er såkalte tynnakkete økser. Det er funnet flere tynnakkete på Modum, blant annet ei flintøks ved Diesen. De tynnakkete øksene kunne være lagd av flint men også være av andre bergarter. Størrelsen varierte mellom 15 og 20 cm. Andre steder det er funnet tynnakkete økser omfatter Breivik/Haug, Åmot, Hervik ved Vikersund, Drolsum og Øderud på Drolsum og på Olavsby på Snarum.
En fjerde type som er funnet på Modum er kalt trinnøks. Denne typen er funnet på Spone, Østsida, og på Hellum.
En femte og nyere type øks er stridsøksene som fungerte som våpen. De var som regel helslipte og hadde ofte skafthull. Det er mange av dette slaget i landet og flere er også funnet på Modum: På Askerud, Bøen og Skretteberg. Det er også funnet to stykker i elva ved Vikefossen.
I tillegg til øksene er det funnet dolk, sigd, pilspiss og spyd fra yngre steinalder på Modum.
Bosetting
Hvor vokste det første jordbruket fram på Modum? Ut fra funnmateriale synes det åpenbart at det begynte på østsida av Vikesundet, Østre Vike. På Tveiten på vestsiden er det gjort flest øksefunn i Modum, også av vestlandsøkser som er datert til mellom 3300 og 2800 f.Kr. og som klart indikerer tidlig bosetting.
Etter hvert spredte det seg nordover på begge sider av fjorden til Fure på østsiden og til Drolsum og Hellum på vestsiden. Disse strandområdene har antakelig vært påvirket av både beiting og rydding. Dette er områder som typisk har ligget under vann med et jordsmonn, silurjord, som er løst og lett å bearbeide. I tillegg har skrånet terreng gjort at jorda har drenert seg selv. Her var det gode forhold for både beitebruk og kornbruk, fiske, dyr, fugl samt bær og annet i skogen lett tilgjengelig. På Modum som i resten av Norge var det antakelig dyrket mest bygg og noe hvete. Innføring av jordbruk gjorde at senteret i bygda forflyttet seg fra området ved Geithus til den nedre delen av Tyrifjorden. Det vil si at den tidlige bosettingen fant sted langs hoved vassdraget, men det er også funn fra denne perioden andre steder i bygda, på Olavsby, Snarum.
Bronsealderen
Bronsealderen betegner overgangen fra å bruke stein til å bruke metaller i framstilling av redskaper og våpen. På grunn av metallets egenskaper var det mer anvendelig enn stein. Bronse er en legering som består for det meste av kobber og en mindre del tinn. Den første bronsen man kjenner til er funnet i Midtøsten, i Iran og Irak, og dateres til 3000-tallet f.Kr. Bronse spredte seg gradvis vestover til Europa, men det tok over 2000 år før den var alminnelig utbredt. En grunn er at kobber forekommer forholdsvis sjeldent og tinn enda sjeldnere. En annen grunn er at det er svært kostbart og dessuten krever bronsestøping mye kunnskap. Det var derfor bare de mektigste og rikeste som kunne skaffe seg og bruke bronseprodukter noe som la grunnlaget for hierarkiske samfunnssystemer. Det er i denne perioden de første statene oppsto som Assyria, Babylon, Mesopotamia og Egypt, stater vi kjenner fra bibelhistorien. Stater i det greske området som Mykene kom også til i denne perioden.
Ved siden av bronse fikk oppfinnelsen av hjulet en sentral rolle i denne tidsperioden. Hjulet ble brukt til transport av mennesker og varer og spilte en viktig rolle i religiøse utøvelser i Europa og i Norden. Det ble også brukt til produksjon av keramikk.
Nok en skjellsettende endring fant sted i løpet av bronsealderen, spredningen av indoeuropeisk språk og kultur. Indoeuropeisk er opphavet til de fleste språk i Europa i dag.
På grunn av sen spredning regnes bronsealderen til forskjellige steder til ulike perioder. I Midtøsten fra ca. 3500 f.Kr., i Hellas fra 3200 f.Kr., Øst-Europa fra 2500 f.Kr., Vest-Europa fra 2200 f.Kr. og på de britiske øyer fra 2100 til 700 f.Kr. da Stonehenge ble til. I Norden regnes den fra 1700 f.Kr., og i Norge fra 1700 til 500 f.Kr.
På grunn av de fåtallige funnene antar man at bronsen i begynnelsen stort sett ble brukt til smykker og andre pyntegjenstander, særlig siden tinn på den tiden var så vanskelig tilgjengelig. En årsak til fåtallige funn kan også være at disse kostbarhetene rett og slett ble passet spesielt godt på. Antakelig var det bare de mektigste familiene som var i besittelse av smykker og våpen av bronse.
I Norden, og særlig i Norge, er det funnet forholdsvis få gjenstander fra bronsealderen, bortsett fra i Danmark, her fantes en selvstendig bronsealderkultur. I Danmark er det funnet mange distinkte og vakre gjenstander produsert der. Noen av de mest kjente produktene er bronselurene og solskiven. Solskiven viser til bronsealderens religion, solen ble tilbedt som en guddom.
Selv om det er funnet svært få bronsegjenstander i Norge, i alt omkring 700, regnes denne perioden også til bronsealderen selv om det knapt var noe bronse her. De bronsegjenstander som er funnet antar man er importert. Utbredelsen av bronse i Norden var sannsynligvis et resultat at organisert handel, styrt av en mektig overklasse, en høvdingklasse. Kobber og tinn ble betalt med rav og skinn. I Norge ble skinn byttet mot flint. For denne klassen var bronse det viktigste statussymbolet.
I Norge er det imidlertid andre spor som knytter landet til bronsealderen: faste kulturminner som jordbruksristninger og store gravhauger og gravrøyser fra eldre bronsealder. Dette var graver der den døde ble lagt i steinkamre eller såkalte hellekister under hauger av jord eller stein. Flere personer kunne gravlegges sammen med gjenstander. Funn fra disse gravene har kastet lys over flere sider ved livet fra klesdrakt til frisyrer slektskap og sosiale forhold. De funn som er gjort viser at befolkningen fulgte samme skikker som i Nord-Europa; klesdrakt, smykker og våpen, og kokegroper tas i bruk for å lage mat. Gravskikken endres også fra gravrøyser til kremasjon. Fra 1300 f.Kr. av begynte man å brenne de døde, en skikk som bredte seg over hele Nord-Europa. De brente beina ble lagt i en urne av leire, ofte satt ned i en eldre gravhaug. Denne skikken fortsatt til om lag Kr.f.
På Modum er det særlig gravhauger og -røyser som vitner om bronsealder som det er registrert flere av. Flest sikre er funnet på Tveiten, i alt fem, på Østre Vike to sikre, her er det muligens tre til og tre på Gunhus, Snarum, lengst nord på Skjelbredåsen. Andre gravrøyser er identifisert ved Åmot, Hellum, Fjell og Bjølgerud.
På Tveiten kan gravfeltet være fra mellom 1500 og 1300 f.Kr. Det ligger på et lavt høydedrag med utsyn både til Tyrifjorden og til boplassområdene på Tveiten. Det er en såkalt rundrøys og har en diameter på ca. 20 m, tre meter høy. Det gjør røysa til et av de større gravminnene av denne typen på Østlandet. I dag er røysa bevokst med furutrær og sterkt overgrodd med lyng, gress og mose, og er kalt Pengehaugen. I midten i bunnen på røysa er det avdekket et gravkammer, ei murt gravkiste, på ca. 4,5 x 2 m.
De tre gravhaugene på Gunhus ligger i nord – syd linje. Den sydligste haugen, med en størrelse 5 x 6 m og 50 cm høyde, er en liten haug med kjernerøys. Steinene er glissent lagt i et lag, men de er store, flere over et mannsløft. Steinene lå på et brannflak som er over 10 cm tykt. Her fant man beifliser og keramikkskår, blant annet et hankfragment av rødbrent teglvare. Den midtre haugen var en stor haug også bygget av store steiner. I denne graven var det brente bein, men ikke noe brannflak, derimot et kvartsittbryne i båtform og enkelte jernfragmenter. I nordhaugen er det registrert brente bein som spredt rundt i sjakter, flint i form av avfallsflekker og også her et båtformet bryne av kvartsitt og jernfragmenter. Det er også funnet ildsteder/kokegroper under haugen. Det antas at disse var benyttet i sammenheng med kultiske ritualer. Disse spenner i tid fra yngre bronsealder til folkevandringstid.
Det mest spennende funnet fra bronsealder ses i sammenheng med gravhaugene på Gunhus. På gården Skretteberg ble det under en utgraving på et flatt jorde oppdaget spor etter stolpehull datert til bronsealder. Det gjenstår mye å undersøke på dette feltet, men arkeologene mener her å se spor etter et langhus. Dette er det første og eldste spor etter hus på Modum og er også eldre enn det langhuset som er rekonstruert på Veien på Ringerike. Bruk av for eksempel georadar kunne være med på å avdekke hva som har vært på dette interessante området. En systematisk undersøkelse som kan avdekke resten av huset vil være en arkeologisk sensasjon i denne delen av landet. På Østlandet er det funnet få spor etter så gamle hus. Som arkeologene sier det ‘Hus fra eldre bronsealder er virkelig sjelden kost’.
Dessverre var gravene på Tveiten plyndret. Dette kan være en grunn til at det er funnet få bronsegjenstander på Modum. Det som kan framheves er ei bronsegryte funnet på Hovengen.
I bronsefattige Norge ble gjenstandene for en stor del fortsatt laget av stein, og gjenstandsfunn vitner om det. Man regner flere økser fra bronsealderen som skafthulløksa funnet på Hære av rombeporfyr. Det er antatt at slike økser ble brukt til jordarbeid og rydding av skog.
Andre faste kulturminner fra bronsealderen omfatter fangstgroper, hvorav tre i Furumoområdet. Elgens viktige rolle for bygdesamfunnet fortsatte, det samme gjorde utviklingen med bosetting, husdyrhold og kornavl. En dyrkningsflate ved Kjemperud, under Kjølstad, er datert til bronsealderen. Det er også indikasjon på bosetting i denne perioden på Hovland/Spone og Brones utover det som er nevnt over om Gunhus/Skretteberg.
Til tross for få funn fra bronsealderen på Modum, antar arkeologene at det ikke nødvendigvis har vært lite aktivitet i denne perioden, noe særlig funnene på Gunhus/Skretteberg og de andre gravminnene indikerer. Mange av sporene etter dyrking, stolpehull fra hus og kokegroper/ildsted har antageligvis forsvunnet.
Jernalderen 500 f.Kr – 800 e.Kr.
I jernalderen er det jern som blir det viktigste materialet. Jernets beskaffenhet hadde stor påvirkning på samfunnsutviklingen, særlig i Skandinavia i yngre jernalder. Det er vanlig å datere begynnelsen på vikingtiden til slutten av denne perioden. Mens bronsen mest ble brukt til statusobjekter som smykker, våpen og rituelle gjenstander, ble jernet det første allmenne bruksmetallet. Jernredskaper gjorde jordbruket mer effektiv, man kunne lettere utvide arealet og likeså lettere å ta i bruk utmarksressursene. Det ga også mer effektive våpen. Jernet gjorde hverdagen lettere, og i motsetning til bronsen var det en lokal ressurs. Ikke minst fikk dette en stor betydning for Modum-bygda.
Samfunnet gjennomgikk betydelige endringer i løpet av det vi kaller jernalderen og den deles derfor i to hovedperioder
- eldre ca. 500 f.Kr. – 550 e.Kr og 2) yngre ca. 550 – 800 e.Kr.
I Norge er eldre jernalder videre delt inn i førromersk jernalder 500 f.Kr – 0, romersk jernalder 0 – 400 e.Kr, og folkevandringstid 400 – 550 e.Kr.
Perioden mellom år 0 og 400 e.Kr. er kalt romersk jernalder og de endringer som skjer i samfunnet synes å være sterkt påvirket av kontakten med Romerriket. Romerrikets yttergrense mot øst og nord gikk langs Rhinen, og handelen nord for rikets grenser var betydelig. Romerne produserte statusvarer som glass, bronsekjeler, og særlig var romerske sverd høyt verdsatt hos germanerne. Fra nord fikk romerne på sin side pelsverk, skinn, rav, reip og hvalrosstenner. Antakeligvis også slaver.
Yngre jernalder er delt inn i merovingertid 550 – 800 e.Kr. og vikingtid 800 – 1050.
Eldre jernalder
Jernproduksjon startet i Norge i førromersk tid, og den første jernproduksjon i Norge er datert til 300 – 400 f.Kr. Kanskje ble det første jernet smeltet så tidlig som 600 f.Kr. I den første perioden var produksjonen begrenset, og i romertiden, fra ca. år 0, ble mye av jernet importert. Fra 200 e.Kr endrer dette bildet seg, det skjer et oppsving i produksjonen i Norge, særlig mellom 300 og 500-tallet e.Kr.. Det kan ha sammenheng med kollaps i romersk jernproduksjon, i England fra ca. 350. Våpen blir nå produsert lokalt. Nyere forskning har vist at det var en betydelig vekst i jernproduksjon i Trøndelag, likeså i Sør- og Sørost-Norge. Produksjonen var så pass stor at en del av jernet ble eksportert. Det er funnet jern produsert i Norge fra 500-tallet i Danmark. Antakeligvis utgjorde jern en del av langdistanse handelen som andre kjente varer som såpestein, slipestein og reinsdyrhorn. Nyere beregninger over produksjonen av jern gjør det rimelig å anta at jern må ha utgjort en viktig del av handelen mellom Skandinavia og Romerriket.
Jern i denne perioden ble framstilt av myrmalm. Myrmalmen ble smeltet i anlegg kalt jernvinne. Produksjonen foregikk ved at malmklumper ble gravd fram fra myrene om våren og lagt til tørk. Senhøstes ble myrmalmen røstet for å fjerne vann og planterester, og så knust. Røstemalmen har korn- eller pulverform, er rød eller rustfarget, og ble plassert i en sjaktovn som besto av en eller oval pipe av leire over ei hellelagt grop i bakken, kalt blesterovn. I pipa ble ved/trekull og malm lagt lag på lag, som stadig ble matet i ovnen. Jern har høyere smeltetemperatur enn de fleste andre stoffene i slagget. Slagget smelter derfor først og blir tyntflytende. For å få slagget flytende måtte en holde høye temperaturer. Jernet smeltet ikke, men blir seigt og klumpete. Luft ble tilført ved hjelp av blåsebelger eller naturlig trekk. Slagg og jern samlet seg i en ‘lupp’ i bunnen av ovnen. Det skjedde en stor forbedring av smelteprosessen og jernet da trekull ble tatt i bruk i stedet for ved. Trekull gir langt høyere temperatur. Slagget ble fjernet og jernet hamret fritt for slaggrester.
Flere arkeologer understreker at det var ressurskrevende å utvinne jern fra myrmalm. Det krevdes kunnskap om hvor malmen fantes, hvordan behandle den og for videre bearbeiding, ferdigheter som smed. Jernproduksjon, foredling og transport må også ha vært arbeidskrevende: vedhugging, kullbrenning, utgraving av myrmalmen, tørring, røsting og selve smelteprosessen før sluttføring av det som i dag kalles verdikjeden, sluttbearbeiding, transport og avhending.
En utmarksaktivitet
Jernproduksjon foregikk i Trøndelag og rundt store deler av Sørøst-Norge. Det er registret størst tetthet av jernvinner i Hedmark, Oppland, Buskerud og Agder. Jernvinna er blitt karakterisert som en tidlig form for industri og beregninger basert på registrerte funn anslår produksjon i Trøndelag i eldre jernalder til å være 15 – 30 000 tonn i løpet av 600 – 800 år. For Hedmark, Oppland og Buskerud er den anslått til å være mer enn 20 000 tonn mellom 200 f.Kr og 700 e.Kr.
Jernproduksjonen fant for det meste sted i høyere liggende strøk, opp mot fjell og i fjelldaler nær store myrområder, gjerne på tørre, flate morener ved terassebrinker med en rennende vannkilde nedenfor. I Trøndelag ligger anleggene fra ca. 180 moh og opp til tregrensa. Med økende produksjon fra 200 – 300 e.Kr. må jern ha blitt en stadig viktigere ressurs, men hvem som kontrollerte og koordinerte denne ressursen har man ingen klare data om.
Ved starten på yngre jernalder, ut på 500-tallet e.Kr. inntrer en nedgangsperiode. Jern produksjonen tar seg opp igjen før utover 800 og 900 tallet, og gradvis til å begynne med. Vi er da inne i den perioden som kalles yngre jernalder, som blant annet kjennetegnes med ny teknologi. Det ble innført en ny ovnstype, kalt ensjaktovn. Den besto av en leiresjakt som regel støttet av stående og liggende steiner. Det nye er at slaggen ble tappet ut av ovnen på siden. En bedre separeringsmetode ga sannsynligvis bedre kvalitet på jernet.
Modum
Det er ikke foretatt noen systematisk undersøkelse av jernproduksjon på Modum, men rundt i bygda er det observert en rekke steder, foreløpig 74 med 113 registreringer knyttet til jernfremstillinger. Det dreier seg om jernvinneanlegg og kullgroper. Det er observert flest i Furumoområdet, men det er også funn etter jernproduksjon flere steder i Modum, blant annet på Snarum/Holleia og antakelig har det også her vært en betydelig produksjon. Foreløpige undersøkelser viser at det er flere anlegg fra den tidligste perioden, blant annet på Furumo, før 700. Det er slagget som er undersøkt, men de fleste funnene er datert til etter 700 e.Kr.
På Furumo ligge jernvinneanleggene i tilknytning til den halvsirkelformete skrenten i kanten av grusterrassen, typisk for jernvinna. De fleste befinner seg i den sørlige del av Moane og nordover til Modum Bad. Det vises også til andre spor etter jernproduksjonen på Furumo. Bekken ved Modum bad skal ha hatt navnet ‘Raubekk’. Navnet skal komme fra den nordiske betegnelsen på myrmalm ‘raud’, eller av den karakteristiske røde fargen på god myrmalm. I en grøft langs den østlige ytterkanten av jordet er jernutfellingen så stor at grøfta må renses opp med mindre enn 20 års mellomrom.
Fra et arkeologisk synspunkt er Furumo ett av svært få områder med omfattende spor etter jernutvinning i lavere strøk på Østlandet. De fleste av sporene etter jern på Furumo er oppdaget ved tilfeldigheter, og antageligvis fins det flere uoppdagede anlegg, ikke bare her og i Holleia, men også andre steder i bygda.
Nær kontakt med Romerriket – handel og leiesoldater
Perioden mellom år 0 og 400 e.Kr. er kalt romersk jernalder og de endringer som skjer i samfunnet synes å være sterkt påvirket av kontakten med Romerriket, særlig etter Kr.f. Men hva vi vet om livet i denne perioden har vært svært begrenset. Vi vet det har vært kontakt gjennom handel. Romerrikets yttergrense mot øst og nord gikk langs Rhinen, og handelen nord for rikets grenser ses å ha vært betydelig. Romerne produserte statusvarer som glass, bronsekjeler, og særlig var romerske sverd høyt verdsatt hos germanerne. Fra nord fikk romerne på sin side pelsverk, skinn, rav, reip og hvalrosstenner. Antakeligvis også slaver.
Funn av våpen og andre gjenstander i danske myrer har endret og utfylt bildet av samfunnene i Skandinavia i de første årene etter Kristi fødsel. Det mest kjente funnet er fra Illerup Ådal, litt nord for Skanderborg i nærheten av Århus. I romersk jernalder var det en rekke sjøer i dette området, som gjennom århundrene har grodd igjen. Disse sjøene ble brukt som offersted, særlig for våpenofringer. Det antas at falne krigeres våpen ble ofret til gudene der gjennom et par hundre år som takk for seire. Det største funnet stammer fra en hær på 1000 mann, og mer enn 12 000 ødelagte våpen, rester av soldatenes klesdrakt og annet. Dette slaget fant sted i 205 e.Kr.
Den slagne hærens utrustning var formidabel. Standardutstyr for soldatene, hvorav de fleste var infanterister, var en lanse, et par kastespyd, en kampkniv, muligens et sverd og et skjold. En stor del av lansene, spyd og skjold var serieprodusert, og noen så likt framstilt at produktene hadde vært framstilt på samme sted. Kanskje fra en hersker som hadde kontroll over et territorium og ressursene der.
Blant standardutstyret var det også luksusutgaver av enkelte våpen som var utsmykket med kunstferdige beslag i bronse, sølv, gull og edelstener. Enkelte av våpensettene hadde romerske forbilder og beslag på sverdbeltene fra den romerske hæren. Våpenfunnene til sammen med romerske kilder gjør det sannsynlig at dette dreide seg om en organisert hærstyrke der ca. fem hærledere har hatt kommandoen over en hird med åtte offiserer og 60 fotfolk. Med andre ord en velorganisert hærstyrke med en offiser per åtte soldater.
Sannsynlig hadde krigerne vært i romersk tjeneste. Mange av sverdklingene var romerske, om enn omformet med gull og sølvarbeider tilpasset germanske uttrykksformer. På bunnen er det også funnet romerske sølvmynter, antakelig betaling for å ha kjempet i den romerske hær. Myntene er fra regjeringene fra og med Nero (54 – 68) til og med Commodus (177 – 192). Den yngste mynten er datert til 187/188.
Men hvor kom soldatene fra? Det har vært et kinkig spørsmål. Våpen i det germanske området var så standardisert, alle kjempet med de samme våpentypene, at det dermed ikke var mulig å trekke noen konklusjon om soldatenes opphav. En pekepinn kom først fra nærmere undersøkelse av soldatenes personlige gjenstander, frem for alt kammer. Mange av kammene var laget av elgtakker, mest sannsynlig laget i Skandinavia, i Norge eller Sverige. Funn av en tilsvarende kam fra en grav i Norge, styrket denne tesen. Kammene var så like at de måtte ha kommet fra samme kammaker. Funn av andre gjenstander pekte også mot Norge, eller i hvert fall at en del av krigerne kom derifra.
En funntype som styrket antakelsen om at menn fra Norge hadde deltatt i hæren, er 300 lanser av en type kalt Vennolum. Navnet stammer fra en gård med dette navnet på Hadeland, der en lignende lanse er funnet. Lansen er fri for fosfor, noe som ytterligere indikerer Norge eller Sverige der myrmalmen var fri for fosfor, noe den ikke var i Danmark. Metallurgisk undersøkelse av lansene viser at de håndverksmessig er meget godt utført. De består av en kombinasjon av jern og stål som gir både seighet og styrke.
Funnene av gjenstander fra hæren som tapte slaget på Jylland i 205, faller inn i et kjent mønster. Fra 200-tallet av økte andelen av germanere som gikk i romersk hærtjeneste, romerne slet i denne perioden med borgerkriger. Det var vanlig at leiesoldatene tilbrakte opp til 25 år i romersk tjeneste, der de tilegnet seg kunnskap ikke bare om romersk samfunn og skikker, men også om det romerske militærvesen. Dette reflekteres i etterlatenskapene til hærstyrken som ble funnet ved Illerup. Sammensetningen av offiserer og soldater var som i en romersk hæravdeling.
‘Moinger’ i Romerrikets tjeneste?
På Ringerike er det registrert to typer av våpengraver og en på Modum fra romertiden. Våpengraven på Modum på Flannum er datert til slutten av 200-tallet og inneholdt blant annet en lanse av den kjente Vennolum typen. På Skretteberg er det blitt funnet en romersk gullmynt, som dessverre er gått tapt. En ring som hadde fasong som en slange, med ‘slangehue’, er funnet ved Kroka. Slangeringer enten som arm- eller fingerring var kjente verdighetstegn i Romerriket. På Fure er det funnet en kobberkjele, som inneholdt brente bein. Den type kjele er datert til romersk jernalder og på Gunnhus er det funnet glass som er sintret, smeltet, i blått, blå-svart og rødt, datert til 230 – 250 e.Kr.
Nordboerne sto altså i nær kontakt med Romerriket, ikke bare gjennom ustrakt handel, men direkte gjennom nær menneskelig kontakt gjennom lange perioder. Denne kontakten fikk varige virkninger for utviklingen av våre samfunn.
Et samfunn i endring – folkevandring – bygdeborger
De skandinaviske samfunnene endret seg i løpet av romersk jernalder, og det er reist spørsmål om i hvilken grad hjemvendte soldater var påvirket av romersk krigerideal og rangordning, og på hvilken måte dette påvirket samfunnene de kom tilbake til. Våpengraver viser at disse soldatene kunne vende tilbake med betydelig rikdom og en viss grad av rangordning. Ved siden av våpenutstyr er det i gravene funnet hals- arm og fingerringer av gull og andre gjenstander som glass. Den type luksusgjenstander signaliserte en høvdings status.
Det var særlig på det indre Østlandet det er gjort gravfunn som antyder et betydelig antall stormenn. Det kan reises spørsmål om det var konkurranse mellom ulike stormenn om kontroll over land- og naturressurser som førte til økt uro og kriging i romertiden. En av de endringer som fant sted i denne perioden, er utvikling av en mer hierarkisk samfunnsstruktur. Arkeologisk forskning viser hvordan disse endringene reflekteres i både grav- og boplassfunn samt i omlegging av driftsformer i jordbruket. I denne perioden anlegges også handelsplasser, samtidig oppstår et eget skriftsystem med runer.
Samtidig er dette en periode med samfunn i oppbrudd og med hele folkestammer på vandring. Perioden fra om lag 375 til 550 e.Kr. er klassifisert som folkevandringstiden. Uro og utrygghet preget også Skandinavia om enn i mindre grad enn lenger sør. Det er i denne perioden bygdeborger anlegges. I Norge er det registrert om lag 400 bygdeborger. Generelt sett har det vært forsket forholdsvis lite på bygdeborgene, og det er knyttet stor usikkerhet til hva som har vært borgenes funksjon. Noen mener de må ha vært tilfluktssteder for store gårdsbruk. Andre peker på at de kan ha vært militære anlegg og brukt som utkikksposter der varder ble tent. Endelig er det de som mener at bygdeborgene kan ha vært brukt til kultiske formål. Kanskje har bygdeborgene hatt samtlige funksjoner, varierende med ulike tider.
En vanlig tolkning er at de fungerte som forsvarsanlegg i urolige tider, og at de oppsto i forbindelse med rivalisering mellom stormenn. Ut fra antall våpengraver ser det i hvert fall ut som krigerideologien har stått sterkt, og at det var mange som konkurrerte om makt. De mange bygdeborgene tyder også på at det har vært et høyt konfliktnivå. De finnes også i mange av de samme områdene som vi finner våpengraver. Selv om bygdeborgene har vist seg vanskelige å datere, og dermed ikke sikkert kan sies å være fra før 300 e.Kr., forteller de oss at konfliktnivået til tider har vært høyt på Østlandet i eldre jernalder.
Bygdeborger på Modum
På Modum er det lokalisert tre bygdeborger: Brustigåsen, Heggenbekkollen og Austadborg. Gitt at det er 30 bygdeborger i Buskerud, utgjør Modumborgene en betydelig andel av disse. De er datert til eldre jernalder, enkelte kan være fra bronsealderen, men ingen har vært i bruk etter 600 e.Kr., altså det man regner som folkevandringstiden.
Bygdeborgene kjennetegnes ved at de er lagt til steder som er vanskelig tilgjengelige, på høyder, knauser eller berg ofte med bratte skrenter på flere kanter. På de stedene hvor det var lettest å komme opp, ble det bygget murer. Fra borgene var det som regel godt utsyn og de varierte i form og størrelse fra enkle murer og voller til mer kompliserte løsninger med flere murer.
Brustigåsen, også kalt Sulusåsen, ligger vest for Overn på Vestre Spone. Sulusåsborgen, som ligger på ca. 275 moh, er lite tilgjengelig, og har i tillegg vært forskanset med en høy og kraftig steinmur, ca. 15 m lang. Steinmengdene vitner om at den må ha vært bred, 2,5-5 m. Medregnet berget muren ligger på, er høyden 2 m enkelte steder. Det høyeste partiet er relativt flatt og måler ca. 70 m nord-sør og 20-60 m øst-vest.
Fra borgen er det fritt utsyn sydover mot Øvre Eiker og Modums østside.
Austadborgen ligger om lag 500 m sør for Hvalsdammen og 573 moh oppe i lia fra Vike og Austad i et kupert terreng. Austadborgen er den minste av bygdeborgene og ligger lengst vekk fra allfarvei. Topplatået, som skråner bratt ned på alle kanter, har en utstrekning på om lag 80 m nord-sør og 40 m øst-vest. Muren er om lag 10 m. Fra toppen er det vid utsikt, mot sør ser en Bergsjø, Holo og ut mot Eiker, mot nord-vest Tyrifjorden og Krødsherad. Det er fri sikt til både Sulusåsen og Heggebekkollen på Vestre Snarum i tillegg til bygdeborgene Ristvedtslottet og Myreslottet på Eiker. Det vil si at både Sulusåsen og Austadborgen har gode utkikks- og varslingspunkter langs hoveddalføret fra Døvika opp til Tyrifjorden.
Heggebekkollen på Snarum ligger i et kupert skogsområde, 700 m vest for Korsbøen, på vestsiden av Snarumselva. Toppen av kollen ligger på ca. 175 moh, med bratte sider mot sør, vest og øst og noe slakere mot nord. Den største muren er ved nordenden og har sperret den eneste enkle adkomstvei opp til toppen. Muren er orientert øst-vest og er ca. 25 m lang og 2 m bred og ca. 0,5 m høy. Borgen ga utsikt nedover Snarumselva mot Vikersund.
Det har krevd en betydelig arbeidsinnsats for å bygge de tre åsene om til forsvarsanlegg og å vedlikeholde dem. Det forteller om et lokalsamfunn som har evnet å organisere seg og stå sammen mot ytre fiender. Dette settes i sammenheng med lokal høvdingmakt. Det er likevel gjort få funn i bygdeborgene, et forhold som er tolket som de har vært i bruk bare i korte perioder av gangen. På Heggebekkollen er det funnet en kniv som er datert til 600-tallet e.Kr.
Generelt sett har det vært forsket forholdsvis lite på bygdeborgene, og det er knyttet stor usikkerhet til hva som har vært borgenes funksjon. En vanlig tolkning er at de fungerte som forsvarsanlegg i urolige tider. Noen mener de må ha vært tilfluktssteder for store gårdsbruk. En tredje variant peker på at de kan ha vært militære anlegg og brukt som utkikksposter der varder ble tent. Endelig er det de som mener at bygdeborgene kan ha vært brukt til kultiske formål. Kanskje har bygdeborgene hatt samtlige funksjoner, varierende med ulike tider.
Gårdssamfunnet etableres
Utover 500-tallet tar de store folkevandringene slutt og samfunnene stabiliseres og i den etterfølgende perioden, 5-600 e.Kr., regner man med etablering av de første gårdene. I Modum regner man med 90 gårdsnavn som er fra vikingtid eller eldre.
Det er rimelig å anta at de første gårdene på Modum oppsto på de gunstigste stedene for åkerbruk i tillegg til gode beiteområder. Gårdsnavn er en metode for å studere utviklingen av gårder i ei bygd. Gårdsnavnene er gruppert i klasser etter alder, og gårder med naturnavn regnes ofte som de eldste. På Modum hører Dignes, Fure, Vike og Drolsum med til gruppen med naturnavn, men denne formen kan ikke alltid brukes som indikator på alder. Flere faktorer som funn og omfanget av funn må til for å vurdere hvilke som er ‘urgårder’. Et typisk eksempel er Vike der både naturnavn og type og omfang av funn indikerer en av bygdas eldste gårder.
Til de eldste navnegruppene hører gårder med etterstavelsen -vin, som betyr naturlig eng, som Heggen, Spone og Overn. Gårdsnavn med etterstavelsen -heim, som betyr bosted, boplass hører også til den eldste gruppen, som Askim, Melum, Flannum, Flattum og Hellum. Gårdsnavn som ender på disse stavelsene regnes å ha vært etablert på 500-600-tallet. Noen gårdsnavn inneholder også gudenavn og reflekterer nærhet til kultsteder. På Modum gjelder dette Diesen, som også er en -vin gård, og Ullhaug.
Gårdsnavn som ender på -stad regnes som etablert i vikingtiden, noen muligens noe tidligere. På Modum kan noen av disse ha vært utskilt fra de eldste gårdene som Kjøstad og Kaggestad. Er de sammensatt med et personnavn, er det ofte etter rydningsmannen, som Tingelstad, Thengels – stadir.
Gårdsnavn som ender på -by og -bø er sannsynlig kommet til over en lengre periode. Noen kan være sammensatt med personnavn som Torsby, Sterkaby og Olavsby, som er norrøne navn og som sannsynligvis er fra førkristen tid. Bendiksby, etter Benedikt, derimot regnes fra kristen tid. Noen ganger kan -by gårder også betegne utskilte gårder som Aslaksby, Aslakr-gård, eller Sønsteby, den sørligste gården. Gårdsnavn med etterstavelsen -land, som Hovland og Kopland, kan også ha kommet til over en lang periode, 500 – 1000 e.Kr. Gårdsnavn på -rud, rydning, er kommet til i middelalderen, bortsett fra de usammensatte navnene Rud, Rød, Røste og Råen. Det er funnet forholdsvis få gjenstander fra Modum i jernalderen, men de funn som er gjort vitner om et bondesamfunn i utvikling. For noen år siden ble det foretatt arkeologiske registreringer ved Vikersund kurbad. Utgravningene avdekket 11 kokegroper, 11 stolpehull og 5 ildsteder. Til sammen viser funnene at det har vært bosetting her som er datert til 385-200 f.Kr., altså eldre steinalder. Rundt om i bygda er det gjort lignende funn, særlig kokegroper, fra både eldre og yngre jernalder, en klar indikasjon på økt og mer spredt bosetting. Det er funnet flere såkalte beltesteiner, ofte av kvarts, som ble båret i beltet og som man slo flint mot for å få ild. Funn av redskaper som øks, bryne, kniv, slipeplate, ulike kar, fra både eldre og yngre jernalder, jernfragmenter, spyd og spydspisser vitner om et framvoksende bondesamfunn.
Det gjør ikke minst funn av flere spinnehjul som viser til tekstilproduksjon, som regel et kvinnearbeid. Smykke er også funnet. En romersk gullmynt funnet på Skretteberg tyder på kontakt med verden utenfor Modum og Norge.
Dyregraver utgjør en av de rikeste funngruppene fra jernalderen. De forteller om videreføring av den etablerte jaktkulturen. Til dette ble det fortsatt benyttet fangstgroper, som gjerne lå i nærheten av de gamle trekkveiene og lagt til flaskehalser i terrenget. Ved hjelp av ledegjerder ble elgen ledet inn til fangstgropene, som finnes flere steder i bygda: På Furumo, på Snarum og Sysle og ved Gravermoen sør i Holleia. Det er registrert fangstgroper også andre steder som ved Kaldager. Noen av disse har vært i bruk mellom 1300 f.Kr. og år 0. Der Drammenselva og Snarumselva møtes heter det fortsatt Dyrgrav.
I nærheten av svømmehallen på Furumo er tre fangstgroper undersøkt. På overflaten framsto gropene som nærmest runder groper, 3,5 – 4,5 m i diameter. Utgravingene viste at den opprinnelige dybden hadde vært om lag 2 m. Bunnen var flat og ellipseformet, ca. 2 x 1 m. Den ene gropen var del av et fangstanlegg på seks langs vestskråningen mot Kløftefoss og Katfoss, der veiskjæringen er nå.
Ved siden av fangstgropene er det også påvist en rekke gravfunn, i alt er det registrert om lag 50 gravfunn fra jernalderen. Det vitner om befolkningsvekst i denne perioden. Gravfunnene er funnet over store deler av bygda. Der det er gjort gravfunn fra bronsealder som ved Tveiten, Østre Vike og Gunhus/Skretteberg og er det funnet gravfelt, det vil si flere graver samlet, fra jernalderen. Ved Grava under Formo er det et større felt, med 11 gravhauger med diameter fra 6 til 11 m og høyde fra 0,7 til 1,8 m. Feltet er ikke undersøkt av arkeologer slik at det også kan være såkalte flatmarksgraver der, det vil si graver som ikke er synlig i markoverflaten. Videre er det gjort funn av gravfelt ved Holo og Buskerud. Ved Fure, Hval, Heggen, Hovland, Skredsvig, Kjølstad, Haug, Vestre Vike, Hære, Helgedalen, Øderud, Åmot og Lien er det gjort enkelte gravfunn. Bortsett fra Hval og Åmot, der funnene består av gravrøyser, utgjør gravfunnene gravhauger. Midt inne på Ullhaug ved Fure er det en stor gravhaug ca. to m høy og med en diameter på16 m, antakelig fra de siste hundreårene av jernalderen.
Antall gravfunn fra jernalder er betydelig større enn funn fra bronsealderen. Det tyder på et bondesamfunn i vekst og ut fra gårdsnavnene er det, som nevnt, identifisert 90 gårder fra vikingtid og eldre. I sammenligning med nabobygdene Eiker og Ringerike framstår Modum likevel som ei forholdsvis lita jordbruksbygd. Nabobygdene hadde langt flere og større gårder enn Modum. Eiker hadde omtrent en og halv gang så mange gårder, og Ringerike mer enn det dobbelte. Gitt at både Eiker og Ringerike har langt større jordarealer, bedre jordkvalitet og mikroklima, er ikke det overraskende. Tilgang på større jordbruksressurser ga grunnlag for større overskudd og velstand – og konsentrasjon av makt.
Fimbulvinter- den senantikke istid – slutten på eldre jernalder
På Modum har relativt få funn fra jernalderen gitt opphav til spekulasjon om bygda opplevde stagnasjon eller til og med tilbakegang i folketall og bosetning i overgangen mellom eldre og yngre jernalder, altså midt på 500-tallet. Denne stagnasjonen er ikke unik for Modum. Stagnasjonen skyldes naturfenomen, vulkanutbrudd, mellom 536 og 541-544, som ga et ‘tåkeslør’, det vil si enorme mengder av fint støv som la seg i atmosfæren. Det førte til lav solstråling, og rammet store deler av Eurasia. Jo lengre nord og jo høyere over havet, desto lavere sommertemperaturer. Det førte til sterk nedgang i jordbruksproduksjonen, særlig i de nordlige og høye områdene. I neste runde førte klimaforverringen til sult og pestutbrudd, den justinianske pest. Det satte i gang en nedadgående spiraleffekt der sult og sykdom førte til ytterlige nedgang i matproduksjon og svekkelse av folks helse, også på grunn av lav tilførsel av vitamin D fra reduserte solstråler. Dette er begivenheter som er sett å ha bidratt til slutten på den romerske sivilisasjon.
Klimaforverring som vedvarte mellom 536 og 660 omtales som den senantikke lille istid. Undersøkelser har vist at årringer i eik omtrent ikke beveget seg over en tiårsperiode i denne perioden. Det antas at det har vært den verste nedkjøling de to tusen siste år og er gått inn i folkeminne som Fimbulvinteren, og er også knyttet til Ragnrokk. I Nord-Europa er klimaforverringen sett i forbindelse med nedlegging av gullskatter, endring i bosettingsmønster og gravskikker.
Med bedring i klima går Norge og det øvrige Skandinavia inn i en ny og etter ekspansiv fase. Grunnlaget for denne ekspansjonen må ses i sammenheng med jernproduksjon og utgjør det som er kalt den yngre jernalder. For Modum med sine naturressurser får denne og den følgende perioden en stor betydning for utviklingen i bygda.
Yngre jernalder ca. 550 e.Kr. – 800 e.Kr.
Ny teknologi
Et viktig grunnlag for utviklingen i Skandinavia er innføringen av en ny metode for jernproduksjon, en ny ovnstype. Teknologiskiftet innebar at ovnene ble mindre og at slaggsepareringen tok en annen form. I den nye ovnstypen ble for det første slagget tappet ut av en åpning i sjaktveggen mot bunnen av ovnen. Ovner med slaggavtapping er kalt sjaktovner og besto av en leiresjakt som regel støttet av stående og liggende steiner. Slagget tok med dette andre former og det er mulig å fastslå type og derav omtrentlig datering ut fra slaggstudier alene. For det andre ble det brukt trekull i sjaktovnen, og for det tredje var kullgropene en integrert del av anlegget. Den høye temperaturen man fikk ved bruk av trekull, muliggjorde en bedre og mer effektiv utvinning av jern, noe sidetapping også bidro til. Tappingen av slagget, renneslag, ga mer jern enn den eldre metoden.
Den nye ovnstypen spredde seg i England fra 5 – 600 e.Kr. I Norge slo den i hvert fall gjennom på 700-tallet. Den ble vanlig i østlandske innlandsbygder. Det skal være registrert 10 000 anlegg av denne typen. Ovnstypen og denne produksjonsmetoden antas å ha nådd et høydepunkt på 1100- og 1200-tallet, men gikk tilbake utover 1300-tallet. Jernvinna gikk etter hvert i glemmeboka, men holdt seg enkelte steder fram til 1700-tallet, blant annet på Modum. Jernvinna ble utkonkurrert av en ny type teknologi, masovner, som ble tatt i bruk til smeltning av jernmalm. Teknologien ble forbedret utover 1200- og 1300-tallet.
Her var Sverige en pioner. Der er det gjort funn av masovn i Norberg fra 1100-tallet. Sverige med sine forekomster av jernmalm ble utover i middelalderen en stor produsent av jern i Europa. I Norge er det funnet spor etter bergmalmbasert jernframstilling ved Grua, Lunner, fra 1300-tallet, men dette skjedde ikke med bruk av masovn, men ved direkte reduksjon fra malm til smijern ved såkalt rennverk. Trolig ble det gjort forsøk med masovn i Skien i 1570-årene, men ikke noe sikkert forsøk før i 1621-22 ved Bærum verk. Fra 1624 la masovnen grunnlaget for jernverksnæringen ved Fossum verk, Skien. (opplysninger fra Bjørn Ivar Berg)
BIBLIOGRAFI
Forhistorisk tid
Buskerud fylkeskommune (2015), Fagrapport for arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer. Modum kommune.
Buskerud fylke (2007) Foreløpige resultater fra undersøkelse på Skretteberg, Modum kommune. Lars Groseth 13.3.2007.
Mikkelsen, E. (1994) ‘Helleristningene ved Geithus’. Gamle Modum 1994:3-5.
Latham, K. J. (2013) Human Health and the Neolithic Revolution: an Overview of Impacts of the Agricultural Transition on Oral Health, Epidemiology, and the Human Body. University of Nebraska-Lincoln
Magnus, B. og B. Myhre (1976) Forhistorien. I (K. Mykland (red). Norges historie. Oslo: Cappelens forlag AS
Sørensen, O. og K. Bye (2018) Modums eldste historie. Modum kommune
Jernalder
Buskerud fylkeskommune (2015), Fagrapport for arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer. Modum kommune.
Espelund, A. (2015) ‘Jernvinna i romersk jernalder i Trøndelag. Med røtter i Alpeområdet?’ Trondheim historiske forening https://www.nb.no/items/aee9984418a85630a930e7123fd18b7d?page=11&searchText=jernalder%20i%20tr%C3%B8ndelag
Fleming, Robin (2012) ‘Recyclingin Britain after the Fall of Rome’s Metal Economy’. Past and Present Volume 217:3-45
Geir Grønnesby (2019) ‘… en pludselig og stærk omveltning’? Eldre jernalder og overgangen til yngre jernalder i Trøndelag. Praksis og overregionale nettverk. Ph.d. avhandling NTNU. https://www.nb.no/items/aee9984418a85630a930e7123fd18b7d?page=11&searchText=jernalder%20i%20tr%C3%B8ndelag
Helama S, L. Arppe, J. Uusitalo m fl. (2018) ‘Volcanic dust veils from sixth century tree-ring isotopes linked to reduced irradiance, primary production and human health’. Scientific reports 8, article number 1339. Published 22.1.2018
Joki, Heidi (2006)Idealet om krigeren. Våpengraver i Norge i perioden 150/60 – 310/20 e.Kr. Som kilde til ideologi og militær organisasjon. Masteroppgave i arkeologi UiB 2006. https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/1956/22925/Masteroppgave_Arkeologi_Heidi_Joki_2006_Idealet%20om%20krigeren_2.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Irmeling Martens, I. (1988) Jernvinna på Møsstrond i Telemark. Oslo: Universitetets oldsakssamling
Prestvold, Kristin (1999) Trøndelag i støpeskjeen. Jernproduksjon og sosial organisering i Nord-Trøndelag mellom 350 f.Kr og 500 e.Kr. Ph.d. avhandling NTNU.
Rundberget, B. (2010) ‘Jernproduksjonen i Norge i romertid: en marginal eller sentral ressurs’. I I. M Gundersen og I. H. Eriksen: På sporet av romersk jernalder (artikkelsamling Isegran) Nicolay: Arkeologisk tidsskrift https://www.nb.no/items/81f713d180c3e41b813c851b0baf1018?page=0&searchText=jernalder%20i%20tr%C3%B8ndelag
Rundberget, B. (2012) Jernets dunkle dimensjon. Jernvinna i sørlige Hedmark. Sentral økonomisk faktor og premiss for samfunnsutviklingen c. AD 700 – 1300. Avhandling Ph.d UiO. https://www.nb.no/items/ce9881215fa199994656f8502eb47bac?page=0&searchText=jernvinna%20i%20tr%C3%B8ndelag
Rundberget, B. J. H. Larsen og T. H. B. Haraldsen (red). (2013) Ovnstypologi og ovnskronologi i den nordiske jernvinna. Jernvinna i Oppland.
Rundberget, B. ‘Jernvinna i Gråfjell Hedmark. Extensive production 950 – 1300’. Simon.
Skogstrand, L. (2020) Det første jernet. I UiO Norgeshistorie. Fra steinalder til i dag.
https://www.norgeshistorie.no/forromersk-jernalder/0405-det-forste-jernet.html
Sist endret 27. okt. 2020
Sørensen, O. og K. Bye (2018) Modums eldste historie. Fra fjordlandskap til innlandsbygd. Modum kommune
Varberg, Jeanette (2018) ‘Våbenofringen i Illerud Ådal ca. år 204’. Danmarkshistoriendk Århus universitet. https://danmarkshistorien.dk/vis/materiale/vaabenofringen-i-illerup-aadal-ca-aar-205-evt/ Sist redigert 12.08.2018
Ystgaard,Ingrid (2014) Organisert voldsbruk og materiell kultur i Midt-Norge ca. 100 – 900 e.Kr. Trondheim: NTNU